Responsdilldall: Ny oppdatering; Dikt - Be a man

Har du noe grafikk du vil vise frem? Eller kanskje en hjemmeside? Noe du vil ha respons på? Vis det fram her!

Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Robyn Ayabie » 25 Aug 2010 20:25

Den franske og den russiske revolusjon? 8-) Alltids greit å skrive om opprørere.
You go to the dentist and they're like «you need your leg amputated»!
Brukerens avatar
Robyn Ayabie
Spøkelse
 
Innlegg: 1994
Registrert: 24 Jun 2009 02:48
Bosted: Nord-trøndelag


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 26 Aug 2010 23:43

Basert på en drøm jeg hadde. Litt klisjè, men jeg ble litt fornøyd.

En vakker familie

Han kunne ikke annet enn å stirre da hun sjanglet av toget, utmagret og med mørke ringer under øynene i det skitne ansiktet. På armen bar hun et barn, ikke mer enn et par måneder gammelt, og hun knuget det mot brystet som en gullskatt. De skitne, lysebrune lokkene klistret seg til den svette pannen. Hun stoppet opp og kastet et blikk i hans retning da hun merket at han ikke kom bort til henne, men ble dyttet av gårde av en middelaldrende jødisk dame som hvisket noe. Han holdt på å trampe bort og lappe til dem begge, be dem om å fortelle hva de hvisket om, ellers... Det var da hun fanget blikket hans, jenta med babyen. Det mørkebrune blikket var bedende og fikk ham øyeblikkelig til å tenke på ordet hvorfor. Det ribbet ham for all autoritetsfølelse. Selv den slitne, møkkete fasaden var en del av det vakreste han hadde sett, og det var noe i blikket hennes de andre kvinnene i Ravensbrück ikke hadde: Livsglede og håp.

Oranienburg, Tyskland, April 1940:


Gladmusikk, tenkte han med en lett humring mens han hoppet opp de fire steintrappetrinnene til inngangsdøra. Moren hadde virkelig tenkt på ham i dag, for det luktet Bratwurst og surkål helt ut på trappen. Han banket på, og rakk så vidt å treffe døren med knokene en fjerde gang før døren spratt opp og Fru Brandt hoppet inn i favntaket hans. ”Gratulerer, Frederich, gutten min,” hvinte hun og trakk ham med seg inn i gangen. Hun hadde til og med tatt på seg favorittkjolen sin for anledningen, og det smigret ham litt. ”Tenk at min lille gutt skal bli en ekte mann!” Han hadde fått brevet fra ledelsen i Ravensbrück, at søknaden hans var blitt videresendt fra Buchenwald siden de ikke trengte flere fangevoktere for øyeblikket. Ravensbrück var en leir hovedsakelig for kvinner, men det var i alle fall et skritt den riktige veien. Kanskje, hvis han nå jobbet som en virkelig helt, kunne han kanskje ende opp i en av de virkelig store, kjente leirene, som en fremragende fangevokter med utallige utmerkelser tungt mot brystet. Han gned seg i hendene.
”Mor, har du laget Eierschecke? Tusen takk!” Han tok den korte damen rundt livet og løftet henne opp, snurret henne en gang rundt og satte henne ned igjen. Hun lo trillende og strøk ham på kinnet.
”Det er utrolig, Frederich. Knapt 20, og allerede på vei til å bli en landshelt!” Faren kom slentrende ned trappen med et avmålt smil.
”Flott, gutt. Men er ikke Ravensbrück en leir for kvinner?” Gledesdreper.
”Jo, far, men det er ikke mange nok kvinnelige fangevoktere. Dessuten mener ledelsen her,” sa han og gjorde en ørliten pause for å finne brevet i jakkelommen. ”… Her, ja. De mener menn på deres alder bør begynne et sted med litt mindre rebelske fanger, slik at de gradvis kan vende dem til arbeidsmetodene, så det ikke blir så brå overgang fra deres daglige liv. Ser du, far? Det er til mitt eget beste!” Frederich’s far snøftet kort, men gav ham en liten klapp på skulderen. Han var stolt, selv om det bare var litt. Plutselig hvinte moren hans igjen og kysset ham stolt på kinnet. Hun dro ham inn på kjøkkenet og plasserte ham bestemt på farens stol, til farens protester.
”Vås,” snøftet damen da ektemannen klaget over at hans plass var en manns plass. ”Din plass kunne vært på en søppeldynge, og du ville allikevel kalt det din trone. Dessuten er Frederich familiens nye mann, ikke sant?” Frederich trakk på skuldrene og smilte til henne. Han satt, hun stod, de var nesten like høye. ”Nok om det,” fortsatte damen kvitrende mens hun danset bort til kjøkkenbenken hvor hun hadde satt festmåltidet klart for servering. ”Se her, gutten min, en ekstra stor porsjon favorittmiddag til deg i dag!” Det var vanskelig å forestille seg egentlig. At han virkelig var på vei i rasende fart inn i voksenlivet. Han skulle bli fangevokter, tjene sitt land og sine landsmenn, og mens han spiste den herlige middagen og desserten, et stort stykke Eierschecke for de som lurte, sydet han nærmest av stolthet og forventning. Da han gikk og la seg kvelden før han skulle ta toget til Fürstenberg og Ravensbrück, måtte han tøyle seg fra å hoppe i sengen som et lite, lykkelig barn. Hva så om kollegene hans nesten bare var kvinner; det var jo bare bedre! Hva så om fangene bare var kvinner? Mye lønn for lite jobb var jo ikke og forrakte, var det vel?

Ravensbrück konsentrasjonsleir for kvinner, Fürstenberg, Sen august 1940:

Så nå stod han der, ved piggtrådgjerdet og kikket inn på flokken med unge jenter, middelaldrende og eldre kvinner som skulle få den mest motbydelige maten han hadde sett noen gang. Et stikk av skyldfølelse plaget ham en liten stund før han greide å undertrykke det. Det var ikke synd på dem; de var svikere, landsforrædere og jøder. De fortjente ikke noe bedre. Han nikket bestemt til seg selv, men oppdaget at denne lille bevegelsen førte oppmerksomheten hans til en sammensunket skikkelse på en skitten, sjelden gressflekk ikke langt fra der han stod. Skikkelsen hadde noe på fanget; et barn. Det var henne, husket han plutselig. Den vakre jenta med babyen. Han begynte så smått å svette i håndflatene når han oppdaget hva hun gjorde. Hun ammet barnet mens hun selv drakk den tynne, motbydelige suppen av vann og gamle linser. Det var først da hun så opp og fanget blikket hans at han oppdaget det. Han hadde stirret, og nå greide han ikke vike fra de brune øynene. Hun hadde et sørgmodig, såret ansiktsuttrykk, men utstrålte ikke noe hat. Og plutselig smilte hun til ham. Frederich kjente den ubehagelige følelsen av å miste autoriteten han hadde hatt før da hun så på ham, bortsett fra at nå var den total. Han ville klatre over gjerdet, strene rett bort til henne og begynne å snakke med henne. Han ville ta henne med vekk i fra de triste omgivelsene i den forferdelige leiren, ta henne med til et annet land, en annen verden om han kunne. Barnet kunne bli med; han kunne oppdra det sammen med henne, og de kunne leve lykkelig…
”… Er over, Brandt.” Han snudde seg fort og rettet seg litt opp. Bak ham stod en kraftig dame i trettiårene han gjenkjente som Kristina Sadeslawa, en polsk SS-offiser som visstnok hadde møtt Hitler person til person. Han husket at hun hadde sagt noe, men ikke hva.
”Hva sa de?”
”Skiftet ditt er over, Brandt,” gjentok hun, tydelig irritert. ”Du kan gå.” Han nikket, satte hånden til pannen og kastet et siste blikk bort på jenta med barnet før han marsjerte mot brakkene til fangevokterne. Hans neste skift ville være klokken ni samme kveld, så det var best å gjøre seg klar. Han skulle til å åpne gitterporten ut fra vaktområdet da Kristina kom travene etter. Hun sa ingen ting, bare ilte bort til den andre gitterporten som førte inn til det strengt bevoktede området hvor fangene nå hadde spredd seg for å spise i fred. De skvatt unna Sadeslawa da de oppdaget at det var henne, men når de oppdaget at det ikke var dem hun var ute etter, sank de sammen i lettelse, lukket øyne og ører og fortsatte å spise.
”Du, med barnet! Gi meg det!” Det gikk kaldt nedover ryggen på Frederich da han hørte hva kollegaen sa, men han måtte være fattet, han kunne ikke miste kontrollen. Da kunne han se lenge etter forfremmelsen. Han passet på å låse portene etter seg, og småjogget bort til det som nå hadde samlet en hel horde med fanger. Vokterne stod bak gjerdene sine og så på med sultne blikk, som om de håpet noen skulle slås i hjel. Frederich nådde akkurat frem i det hun begynte å snakke. Han hørte stemmen hennes for første gang. Den dirret av frykt.
”Han er min. Du får ham ikke.”
”Slipp ham med en eneste gang, ellers slår jeg inn trynet på deg, din stygge tøyte!”
”Med all respekt, frue, han er min sønn,” nærmest hvisket hun. De skitne lokkene gjemte ansiktet hennes da hun bøyde hodet, og Frederich forstod øyeblikkelig at hun gråt. Hun klemte gutten og rakk å kysse ham før Kristina nappet ham ut fra armene hennes. Hun prøvde ikke å holde igjen engang, var det første som slo ham. Sadeslawa tok barnet hennes, og alt hun gjorde var å bøye hodet å gråte.
”Jeg lurer på hva som skjer hvis jeg slipper ham. Hvor mange ganger tror du han tåler å gå i bakken før han dør?” Kristinas irriterte mine var erstattet med skadefryd, og Frederich’s hode skrek at han skulle stoppe henne og den sinnssyke galgenhumoren hennes. Hun skulle drepe barnet, og han kunne ikke en gang tenke på å stå og se på.
”Jeg kan ta den,” begynte han. ”Jeg kom hit for to måneder siden, og jeg har ennå ikke prøvd å… Håndtere et barn på deres måte ennå.” Den bryske kvinnen foran ham lot til å synke sammen, tydelig skuffet, men snudde seg halvt rundt og slang barnet til ham allikevel.
”Greit, Brandt,” hveste hun. ”Vis meg hva du kan.” Frederich kikket bort på jenta som nå satt og stirret på ham med tårevåte øyne. Han nølte.
”Kan jeg prøve å gjøre det alene? Bare denne første gangen?” Sadeslawa gryntet og nikket. Uvanlig vennlig til henne å være.
”Greit. Men jeg skal se liket etterpå.” Frederich tok et dypt åndedrag gjennom nesen, men nikket fort.
”Takk, offiser.” Deretter strente han ut av innhegningen og mot byen og den lille leiligheten sin med babyen på armen.

Det var kaldt den kvelden, og allikevel hadde hun ikke gått inn i brakkene. Hun lå fremdeles der hun hadde kollapset tidligere, skjelvende og hikstende. Frederich svelget tungt da han så henne ligge der; trangen til å låse opp, løpe inn og legge seg ved henne for å holde henne varm ble uutholdelig. Han så seg om og kremtet. Det var ikke mange som hadde kveldsvakt; en i tillegg til ham selv, som nå satt og sov i skjul fra brakkene. Frederich hadde sørget for å sjekke hvem det var; det var en nykomling kalt Riechard, og han tok jobben lite seriøst. Han var overbevist om at kvinner ikke var gløgge nok til å gjøre opprør. Det var det tydeligvis flere om å mene, for siden vaktholdet var så lite kunne i hvert fall en person forsvinne med litt hjelp fra utsiden uten at de ville legge merke til det med det første. Han ristet på hodet, som for å riste av seg tanken. Nå var det på tide å skjerpe seg. Komme til saken. Han kremtet, akkurat høyt nok til at hun kunne høre ham. Hun så ikke opp en gang. Frederich mannet seg opp og kastet brødet han hadde tatt med hjemmefra over gjerdet. Det landet like ved hodet hennes, og hun løftet endelig hodet.
”Spis,” mumlet han, akkurat høyt nok til at hun kunne høre ham. ”Ikke sett deg opp, uansett hvor glad du blir. Ungen er trygg, jeg sendte ham til foreldrene mine.” Jenta gispet.
”Men… Du skulle jo vise liket,” pep hun til svar etter at hun hadde kvalt et nytt gråteanfall.
”Det er nok en del babyer som ikke var like heldige som din. Jeg tok en som var så forslått at man ikke kunne skjelne trekkene, skar opp litt av armen min og sørget for at den så forblødd ut før jeg viste den til Sadeslawa. Hun trodde på meg og… Nå ligger den der den lå i sted.” Jenta hadde grepet brødet og spiste nå så febrilsk hun kunne uten å gi noen mistanker.
”Hvorfor gjør du dette mot meg?” Stemmen hennes var grøtet etter munnfullene med brød. ”Tror du foreldrene dine kommer til å godta det?”
”Jeg skrev til dem at det var babyen til en kollega,” mumlet Frederich, litt skyldbetynget. ”Jeg fortalte at siden jeg og kollegaen min jobbet hele tiden, kunne ingen av oss passe på den. De tror jeg har en kjæreste, så når jeg får deg ut herifra…” Flott, han hadde sagt når. ”Jeg gjør dette fordi jeg… Fordi du… Fordi jeg syns du er vakker.” Hun reiste seg sakte opp, og selv om han ikke kunne se ansiktet hennes, visste han at det tårevåte ansiktet smilte.
”Tusen takk for alt,” hvisket hun, akkurat høyt nok til at han kunne høre henne. Og så skrek hun ”barnemorder” og løp mot brakkene mens hun ristet av gråt. Frederich ble stående igjen mens han så etter henne. Selv om han visste at hun bare skuespilte, stakk det ham i hjertet å få høre det ordet. Han var smertelig klar over at jenta var en jøde, men han kunne ikke vente med å få vite navnet hennes. Og, å få henne ut derifra.

”Jeg fortalte henne i detalj hva jeg hadde gjort,” flirte Frederich og tok en bit av brødskiven. ”Hun skrek til meg.” Kristina Sadeslawa humret ondskapsfullt og så på ham gjennom øyevippene.
”Ikke dårlig, fersking. De fleste er høye på pæra, men så finner de ut at de ikke tør allikevel.”
”Det var ikke så ille. Den skrek ikke en gang. Den rakk ikke.” Den kraftige damen klappet ham på skulderen og smilte fornøyd. Du kommer nok til å bli en god fangevokter, Brandt. Jeg skal selv sørge for noen av utmerkelsene dine.” Han fikk vond smak i munnen ved tanken, men smilte bredt og takket henne ivrig.
”Det ser jeg frem til.” Kristina reiste seg og kneppet på seg kappen sin. Den fikk henne, som fangene av og til sa, til å se ut som en forvokst flaggermus. Hun satte på seg luen, hilste til ham med en spøkefull givakt, og trasket ut av kafélokalet. Hun hadde invitert ham hit for å få de saftige detaljene fra drapet, samtidig som han, for å troverdiggjøre det hadde skrytt av det jenta hadde ropt til ham. Han sukket lettet da den kappekledde ryggen forsvant ute på gaten, styrtet resten av teen sin og reiste seg. Han måtte få jenta ut derfra så fort som overhode mulig, og planleggingen var i god gang allerede. Han hadde ikke sovet den natten; isteden hadde han fått tak i en oversikt over leiren. Den tiden han kunne sovet, hadde han brukt på å tegne av oversiktskartet pinlig nøyaktig, ned til hver minste detalj. For selv den minste detalj som var oversett, kunne utgjøre en enorm trussel. Vaktholdet kjente han godt nok til å plassere selv. Kveldsskiftet hans begynte i ni-tiden, og innen klokken var tolv var det vaktskifte igjen. Når klokken var halv elleve hadde vaktene i skyttertårnet pause, og hadde nok blitt erstattet om det hadde vært menn i leiren også. Men siden leiren var blitt tatt i bruk for over et år siden, hadde det kun vært ett forsøk på opprør, og det hadde blitt forhindret; ikke av vaktene, men av fangene selv. Det var tydelig at de ikke hadde mot nok til å rømme, og han klandret dem ikke. Spørsmålet var hvordan han skulle få henne gjennom byen og ombord på et tog. Først av alt måtte han kjøpe nye klær til henne, hvis ikke ville hvem som helst kjenne henne igjen i fangedrakten. Hvor høy var hun? Han måtte tenke på størrelsen hennes. Hun var underernært, han måtte få henne til å se normal ut, det var sant. Ribbena måtte ikke synes. Han oppdaget en kjolebutikk i enden av gata, svingte fraværende inn i den, og skvatt da ekspeditrisen hilste på ham. ”Hva skal de ha, unge man? Kan jeg hjelpe dem?”
”Jeg…” Han nølte. ”Jeg skal kjøpe en kjole til kjæresten min.” Ekspeditrisen smilte bredt og nikket forstående.
”Hva slags kjole vil du ha?” Han nølte litt igjen, men kamuflerte det med at han kikket rundt i butikken. ”Noe rødt,” glapp det plutselig ut av ham da han så en rød kjole han likte. Og plutselig falt hele dekkhistorien inn i hodet på ham. ”Og noe som får henne til å se litt mindre tynn ut. Du forstår, hun har vært alvorlig syk den siste måneden, og nå som hun er frisk klager hun over at hun ser ut som en av de damene i Ravensbrück. Jeg har prøvd å fortelle henne mange ganger at hun ville vært vakrere enn dem om hun så hadde ligget i graven i ti år, men det later til at hun ikke tror meg. Hun nekter å gå ut, men hun har snart fødselsdag og jeg vil ha henne med ut på middag for å feire, så jeg vil at hun skal føle seg så fin som hun er.” Damen ble som smør mellom fingrene hans. Hun kvitret ivrig mens hun fant frem alt hun hadde av røde kjoler som bygde litt opp i magepartiet. Frederich forestilte seg jenta i en etter en av dem, og bestemte seg tilslutt for en mørkeblå kjole med puff i ermene og puter rundt midjen på innsiden. Den var ubeskrivelig vakker, og om ikke rød, likte han fargen for det. Ekspeditrisen var fremdeles så overrasket over omtenksomheten hans at hun sa han kunne få kjolen billigere som en slags gave fra henne også, siden den vakre kjæresten hans hadde greid å bli frisk.

Oktober 1940

Frederich hadde gjort dette før. Han visste hva han skulle gjøre. Kaste litt brød til henne, patruljere litt, og så ende oppe ved henne igjen. Hun var en utmerket skuespiller. Hver gang han hadde snakket ferdig, begynte han og le, kaldt og ondskapsfullt som han hadde hørt Sadeslawa le når hun slo noen, eller det som verre var, og jenta stavret alltid gråtende bort til brakken sin mens hun forbannet ham og kalte ham ”barnemorder” om og om igjen. Akkurat den kvelden var det hun som snakket først.
”Hva heter du?” Mangelen på høflighet smigret ham på en absurd måte; det føltes som om de virkelig var kjærester, som han hadde sagt i butikken tidligere. Han ristet tanken av seg og kikket i hennes retning.
”Brandt. Frederich Brandt.”
”Jeg heter Semira Abramowicz,” sa hun mens hun tvinnet tomler og så ned. ”Jeg er veldig takknemlig for alt du har gjort for meg, og for det du planlegger å gjøre.” Frederich smilte diskret til henne.
”Jeg vet ikke hva det er som går av meg, egentlig.”
”Du er medmenneskelig. Trenger du hjelp til å planlegge?”
”Hva, tror du jeg ikke greier det selv?”
”Jo, men hva med et lite råd?” Hun trakk pusten dypt og mumlet. ”Noen av de mannlige vokterne henter ut kvinner av og til. Du vet hvorfor. De tar dem med til ”Bordellet”, som egentlig bare er et hus med et par rom og noen senger i, men det er utenfor gjerdet. Jeg hørte en av damene snakke om det før i dag.” Dette var god informasjon, tenkte Frederich henrykt. Semira var smart! ”Du går lei av at jeg kaller deg barnemorder, drar meg dit og…”
”Vi rømmer,” fullførte han med et nikk. ”Det kommer til å ta en stund før de finner det ut. Det siste toget til Oranienburg går klokken kvart over elleve. Vi kommer til å være hjemme hos familien min omtrent to og en halv time senere. Det eneste vi gjør er å plukke opp barnet, drar en løgn for mor og far om at du er kollegaen som jeg skrev om i brevet, vi har fått et par dager fri fra tjeneste og du vil ha med sønnen din på landtur. Deretter drar vi ut av landet. England er visst åpent for flyktninger, sies det.” Han kunne kjenne ømheten i stemmen hennes da hun snakket til ham, og det var nesten som om hun stod foran ham og strøk ham på kinnet.
”Sårer det deg ikke at du må lyve for foreldrene dine?” Spørsmålet traff ham i hjertet, og han sukket stille.
”Jo, men hvis jeg ikke gjør det, vil alt jeg har planlagt for å få deg ut være bortkastet.” Selv i mørket kunne han se smilet hennes. Så reiste hun seg skjelvende, tråkket et par skritt bakover, snudde og la gråtende på sprang. Han lo etter henne før han skrittet videre og fortsatte patruljeringen.

”Du. Du, med krøllene, du blir med meg.” Magen hans kjentes som en kald klump, og han gruet seg iherdig i fall det skulle gå galt. Ettersom han hadde kvelden fri var det mer troverdig at han skulle trenge noen å oppta seg med; dessuten var han jo tjue år, så det skulle vel ikke komme som noen overraskelse på noen. Semira så opp på ham med et kaldt, gjennombordene blikk og stivnet til. Hun var virkelig en utmerket skuespiller. ”Meg?”
”Ja, du,” freste han, og var litt stolt av sine egne skuespillerprestasjoner også. ”Kom hit, ellers blir det bare verre for deg!” En eldre dame åpnet munnen et stykke unna; tydelig vis en som ikke var spesielt redd for bank.
”Du har nettopp drept sønnen hennes, din djevel! La henne være i fred!” Kristina hadde tilbudt seg og følge ham inn og ut fordi tanken på at han, i tillegg til å ha tatt livet sønnen hennes, skulle bruke Semiras kropp også, frydet henne. Hun slo den eldre damen hardt i ribbena så den gamle skikkelsen sank sammen. Semira bet seg skamfull i leppen et øyeblikk før hun inntok rollen som forskremt og trassig igjen. ”Jeg vil ikke.” Frederich grep henne i armen. Kjente hvor tynn den var, hva matmangelen hadde gjort med henne.
”Du skal, din tøyte!” Han kunne se i fangenes blikk at om Kristina ikke hadde vært der, hadde de mest sannsynlig gått sammen om å skambanke ham til han ikke pustet lenger. Han dro henne ut av brakkene, over den øde, sølete området mellom brakkene og porten. Kristina klappet igjen munnen på de som fant mot nok til å skjelle ham ut, og den dårlige samvittigheten hans nærmest lammet ham et øyeblikk. Da de var ute av porten satte de kursen for det slitte, sammensunkne huset i utkanten av leiren; Semira skrek i protest og forsøkte å vri seg løs. Skuespillet hennes ble så ekte at han følte han måtte spille sin rolle bedre også. Han bestemte seg for å si unnskyld senere, og lappet til henne så varsomt han kunne uten at det så falskt ut. ”Hold kjeft!” Skrikene ble erstattet av høye hulk, og det var tydelig at det som var av vakter fant dette som god underholdning.
”Ha det fint, da, Brandt,” gliste Riechard i det han passerte. Bort til huset, inn i rommet innerst i gangen med vinduer som vendte vekk fra leiren. Av en eller annen grunn Frederich var takknemlig for, var det ingen vakter der. Han smelte igjen døra og låste den før han strente bort til skuldervesken han hadde lagt der tidligere den dagen. I den lå kjolen til Semira og et par av hans egne hverdagsskjorter og ventet.
”Her,” hvisket han og kastet kjolen til henne. Hun lot fangedrakten falle og skrittet ut av den. Frederich unngikk å kikke, selv om trangen ble utålelig. Da de begge var iført hverdagslige klær og Semira var på god vei ut av vinduet, banket det på døren. Frederich stilte seg på siden av døråpningen med en lommekniv klar i hånden; han hadde ikke turt å smugle med seg en pistol. Som han hadde forutsett; døren braste åpen, og ingen ringere enn Kristina Sadeslawa kom trampende inn. Hun ble hvit i ansiktet da hun så det åpne vinduet og den tomme sengen, og i det hun skulle til å snu seg kastet han seg over henne og la armen rundt halsen hennes så hardt at hun ikke kunne skrike. Aldri hadde han mislikt et menneske så sterkt som henne. Hatet sydet i ham. Dette mennesket hadde tatt liv, og ledd mens hun gjorde det. Tanken på at hun hadde prøvd å gjøre ham til et uhyre som henne, var det som drev ham da han la kniven mot halsen hennes og lot bladet hvile mot huden hennes. ”Du er et monster,” hveste han. ”Og nå skal du endelig dit du fortjener å være. Brenn i helvete!” Det varme blodet strømmet over hånden hans i det den livløse kroppen hennes segnet om på gulvet. Han gikk sakte bort til vaskefatet, kikket i speilet på veggen. Leppene var stramme og bestemte. Øynene hans lyste av besluttsomhet, og det hele hadde morder skrevet over hele seg. Ikke på grunn av Kristina; hun var ikke et menneske, hun var et monster. Men alle menneskene han hadde stått og sett på at ble slått i hjel og skutt, fikk ham til å slå blikket ned mot de blodige hendene i skam. ”Frederich!” En hvesing utenfra vekte ham. Han vasket blodet av hendene og løp bort til vinduet etter å ha lukket døren så godt som mulig. Der stod hun; den vakreste jenta han hadde sett noen gang, Semira Abramowicz. Hun så bekymret på ham, men stilte ingen spørsmål før de satt trygt på toget. Heldigvis var håret hennes så lyst at ingen stilte spørsmål ved hvilken rase hun hørte til.
”Hva hendte?”
”Jeg drepte henne,” svarte Frederich stille. ”Sadeslawa. Jeg drepte henne.” Semira tok hånden hans og så ham dypt inn i øynene. Han druknet nesten, i lys sjokolade. Strupen hans strammet seg så det ble vanskelig å puste, og han gispet lett da hun smilte og kysset ham forsiktig.
”Angrer du?”
”Mhm.” Han kjente kinnene kokte. ”Ikke på at jeg drepte henne. Men alle de jeg har stått og sett dø. Det føles som om det var jeg som tok livet av dem.”
”Du har sviktet landshelterollen din,” smilte Semira varmt og strøk ham på kinnet. ”Men du har fått en bedre rolle; du er en ekte helt.”

Oranienburg, Oktober 1940.

Klokken var ni over to om natten, og hele familien satt samlet rundt den nybadede Semira og sønnen hennes. Hun ammet ham, og gråt av glede mens hun gjorde det. Dekkhistorien var blitt gjennomskuet med en eneste gang, og Frederich hadde lært noe nytt om moren; hun var jøde, akkurat om Semira. Faren hadde sørget for å endre navnet og bakgrunnen hennes før det virkelige jødehatet tok til å spre seg, og de hadde holdt det hemmelig for ham i tilfelle han ville begynne å snakke om det på skolen. For første gang siden Frederich var fjorten og kom hjem med et brennende ønske om å bli SS-soldat, smilte faren oppriktig og stort til ham.
”Så dere drar til England?” Semira kikket spørrende på Frederich, og han trakk på skuldrene.
”Ut av Tyskland og vekk fra konsentrasjonsleirene,” svarte han mørkt og sendte henne et sideblikk som gjorde at hun tok hånden hans. ”Men England hadde vært fint. Jeg kan være til bedre hjelp der borte.”
”Broren min har flyttet til England,” sa plutselig Semira, som om hun først nå kom på det. ”Han flyttet da jeg ble tatt første gang; han vil sikkert hjelpe oss!” Frederichs mor lagde et nattmåltid til dem, og faren foreslo at de reiste så fort som mulig alle tre.
”Jeg foreslår at dere drar til Frankrike, så til England. Calais mottar fremdeles smuglervarer gjennom skipsfart, så kanskje, hvis dere betaler nok, kan dere ta en båt over Kanalen.” Måltidet kom og gikk, planer ble lagt, og i det de sa farvel tidlig den kjølige Oktobermorgenen, fikk Frederich en stor konvolutt full av penger. Han kysset foreldrene farvel, og Semira, som hadde falt i smak hos moren, takket dem igjen og igjen for å ha tatt vare på sønnen hennes. De hadde en lang og risikabel reise foran seg, og alt de kunne gjøre var å be og hoppe på neste tog.

England, desember 1950.

”Pappa? Hvordan var det under krigen?” John Efran tygget sakte på honningbrødskiven sin og så opp på stefaren. Frederich strøk ham over håret og smilte.
”Har du om det på skolen?” Gutten nikket og bet seg i leppa.
”Mamma sa at hun hadde det veldig vondt, men at du reddet oss.”
”Dere reddet meg også,” svarte Frederich og kikket opp på Semira som satt og ammet den åtte måneder gamle datteren Regine. Hun var oppkalt etter Frederichs mor, fordi hun liknet henne på en prikk. ”Hvis ikke jeg hadde møtt dere, hadde jeg ikke tort å snakke om det nå. Jeg ville ha gjort for mange forferdeligheter. Men heldigvis hjalp dere meg med å innse at det er mer en nok av plass til mer enn ett folkeslag her i verden.” Han reiste seg sakte, tok et par skritt bort til lenestolen hvor konen satt. Han bøyde seg ned og kysset pannen hennes mykt, og hun humret og strøk hånden over de lyse skjeggstubbene.
”Æsj,” mumlet gutten over kjøkkenbordet og gjemte hodet i hendene. Regine lo opp mot faren, og Frederich kysset pannen hennes også.
”De to vakre jentene mine.”
”Æsj,” gjentok John Efran og krøp under bordet.
”Og den vakre gutten som er min nå,” flirte Frederich og krøp under bordet han også. Han tok tak i stesønnen og gav ham en hard klem mens gutten protesterte godlynt. Regine ble satt ned på gulvet, og satte umiddelbart kursen mot broren og faren mens de få tennene hennes var blottet i et ivrig smil. De ente opp i en liten haug på kjøkkengulvet, alle tre. Semira lo trillende og sank ned på kne med hensyn til det tredje barnet som skulle komme til familien før hun kysset Frederich ømt på munnen.
”Du er også vakker. Vi er rett og slett en veldig, veldig vakker familie.”
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 09 Sep 2010 19:42

Alise i eventyrland
Janey, Toril, dere må gjerne rette på meg. Har jeg rett når jeg sier at jeg tror jeg behersker nynorsk?
Det er en skoleoppgave. Fant ikke noe annet å skrive om, såo.

Kvar dag hadde eg sete på senga hennar og venta på at ho skulle vakne. Ho hadde vore grønsak i over ein månad, og eg visste framleis ikkje kva eg skulle gjere for å hjelpe henne, sjølv om Gud skal vite at eg hadde prøvd. Eg hadde satt på yndlingsmusikken hennar, tatt med DVD-ar eg visste ho likte, prata til henne, sunge for henne (sjølv om det sikkert ikkje hjelpte ho ut av komaen, snarare tvert i mot) og berre lagt meg ned og halde rundt ho timevis i strekk. Eg ville ikkje miste veslesyster mi, uansett kor irriterande og umogeleg ho kunne vere. Akkurat i dag satt eg i ein lenestol ved sida av senga hennar med matteleksene mine då ei jente med lange, blonde krøller og lyseblå kjole kom tuslande inn i følgje av ein sjukepleiar. Jenta, som var omtrent like gamal som Kristin, smilte til meg og hoppa opp på sengekanten før ho greip handa til syster mi og kyste han forsiktig.
”Hei,” sa ho, mest til den livlause kroppen, men eg oppfatta at ho kikka nyssgjerrig på meg. ”Så dette er bror din?” Eg skulle til å svare henne då ho nikka fråverande. ”Eg har sett han her før, han besøkjer deg kvar dag. Er ikkje det triveleg?” Eg kunne ikkje gjere anna enn å blunke dumt og å sitte å sjå på den vesle jenta, ikkje eldre enn åtte år, mens ho satt der og ikkje berre prata, men førte ein samtale, svar og alt, med veslesyster mi som hadde tilbrakt ein månad i koma etter at ho blei påkjørt av ein bil. Verre blei det då ho smilte og helste som om vi hadde kjent kvarandre i alle hennar år. ”Hei, Sebastian!”
”Hei,” mumla eg til svar. ”Korleis veit du kva eg heiter?” Ho såg på meg med store, blå auge.
”Kristin sa det.” Viss ho var her for å frike meg ut, gjorde ho ein framifrå jobb. ”Eg heiter Alise, og eg har rommet ved sida av. Eg kjem så ofte eg kan; av og til får eg sove her også. Eg og Kristin er nesten bestevener. I alle fall sjukehusbestevener. Ikkje sant, Kristin?” Eg blunka då jenta, eller Alise, fniste og kviskra noko til Kristin. I sin eiga fantasi fekk ho tydelegvis svar, for etter å ha sett taust på syster mi i eit par sekund, smilte ho så det så ut som ho hadde greidd å stappe ein banan på tvers inn i munnen og hoppa ned frå senga. ”Klart eg kan lese for deg,” kvitra ho og spratt ut på sjukehusgangen.
---
”Merkeligare og merkeligare! sa Alice (ho var så overraska, at for augeblikket gløymde ho å snakke riktig).” Alise satt godt inntil Kristin og las Alice i Eventyrland høgt. Ho hadde køyrt den elektroniske senga opp i sitjande stilling, og sjølv om den slappe kroppen til syster mi låg lent bakover med lukka auge, såg det nesten ut som om ho berre sov. Alise gjorde seg ferdig med sida, og begynte på ei ny. Men like før ho opna munnen, kom ein sjukepleiar inn med middag. Eg fekk også ein porsjon kjøttkaker og potetstappe med kokte grønsaker; dei hadde vend seg til å ha meg der. Alise la frå seg boka på nattbordet og tok i mot asjetten sin med eit nøgd ”takk”. Ho verka ikkje heilt frisk der ho satt og åt mens ho skravla i veg om kor spennande Alice i Eventyrland var til ein som høyrde, men ikkje kunne svare. Nokre gonger blei ho stille i lang tid, før ho plutseleg begynte å le eller svare eit eller anna som ikkje hadde noko med den førre saka og gjere. Eg gjekk etter kvart ut på gangen for å spørje ein av sjukepleiarane om kva som feila ho. Sjukepleiaren smilte til meg.
”Mor hennar drakk alt for mykje under svangerskapet. Eg er tanta hennar; ho har hatt hallusinasjonar heile livet. Men det er ikkje det ho er inne her for. Ho har leukemi. Blodkreft.” Eg likar ikkje kreft. Eg likar ikkje måten den tek livet av folk på. Langsamt, men sikkert, også er det så usikkert om ein skal overleva eller ikkje. Eg hadde aldri høyrt om ungar som hadde fått kreft, og berre å vite at den vesle jenta som satt og las for den medvitslause veslesyster mi og hadde hallusinasjonar og leukemi kanskje ikkje kom til å rekke å bli ti, svei i meg. Eg greidde ikkje tanken på at ho skulle døy, sjølv om det einaste kjennskapen eg hadde til ho var utsjånaden og stemma hennar når ho satt og las.
---
Ei veke seinare satt Alise i senga til Kristin og las; ho hadde nesten lest heile boka ferdig. Eg hadde også høyrt på ho, og historia var faktisk ganske spennande. Ho bladde om ei side, begynte å lese, men plutseleg trakk heile ansiktet hennar seg saman og ho bleikna og fomla i nattbordet. ”Eg må spy,” hulka ho, og eg spratt opp, tok søppelbøtta og gav han til henne. Ho kasta opp til ho ikkje hadde meir at, og sjølv då satt ho og brakk seg i fem minutt. Eg kalla på ein sjukepleiar, og mens vi venta satt eg berre og strauk Alise over håret.
”Er det bra no? Sjukepleiaren kjem snart,” forsikra eg. Ho gret og lente seg inn mot skuldra mi, og eg satt der berre og strauk kinnet hennar, håret hennar, tørka sveitta av panna hennar med genseren min. Sjukepleiaren kom akkurat i det ho begynte å brekke seg at.
”Eg tenkjer du skal gå og leggje deg, så vi kan ta nokre prøver.”
---
Enda ei veke gjekk, og Alise var så sjuk at ho ikkje kunne reise seg. Ho kunne knapt prate. Eg fekk lov til å trille senga hennar inn på rommet til Kristin den tredje dagen, fordi ho var så einsam. Også spurte ho om eg kunne lese ferdig boka for dei, sida ho ikkje kunne gjere det. Det tok meg ikkje så lang tid å komme inn i historia, ettersom eg hadde høyrt mesteparten, og etter kvart gjekk det som ein draum… Bokstaveleg talt. Alise sovna, og sov så tungt at eg freista trykkje på knappen og tilkalle personalet. Da ho vakna etter eit par timars tid, måtte ho kaste opp. Eg hjelpte henne, slik som eg gjorde ganske ofte, og beroliga henne så godt eg berre greidde. Slik eg ville gjort med Kristin i ein slik situasjon. Eg hugsar at tanken streifa meg; Alise kunne ha vore syster mi. Det kunne ha vore syster mi som låg der, spydde og spydde, søv, prøvde å få i seg mat, spydde att. Eg tenkte at om Alise døyde og Kristin aldri vakna at, ville eg praktisk talt ikkje ha nokon syster meir ikkje ei erstatning ei gang.
Den same kvelden som dette skjedde, fekk eg lov til å sove over. Det var Laurdag dagen etter, så det var ikkje noko skolestress eller liknande. Alise og Kristin sine senger stod like ved kvarandre, så ein kunne ha krope frå den eine til den andre utan vanskar. Og mitt på natta var det nettopp det som skjedde. Eg kunne høyre den tunge pusten til Alise gjennom rommet, og det gjorde meg trist. Heilt ufatteleg trist å høyre at ei lita jente på 7-8 år kunne puste så tungt. Men plutseleg høyrde eg noko anna. Ei tynn, hjelpelaus jentestemme som ikkje høyrte til Alise.
”Alise? Alise, er du vaken?” Det var veslesyster mi, Kristin. Det knirka i senga hennar då ho satt seg opp og kikka over i Alise sin seng. ”Alise, er du vaken?” Ho sparka av seg dyna og klauv over i senga til venninna si. Eg låg heilt stille på madrassen min og lytta til ho. ”Alise, du må vakne no!” Den hysteriske kviskringa steig til ei desperat piping. ”Alise!” Det gjekk iskaldt nedover ryggen på meg, og eg nærmast spratt opp frå madrassen min.
”Kristin,” anda eg då eg såg vesle syster mi liggje ved sida av… Den andre veslesyster mi, kunne ein vel si. Eg kjente eit vondt stikk i hjartet då eg såg det bleike andletet hennar. Eg var overlykkeleg at Kristin hadde vakna, men det greidde ikkje trengje gjennom panikken. ”Kristin, trykk på den raude…”
”Du treng ikkje gjere det,” mumle Alise søvnig og vende forsiktig på seg for ikkje å nappe av slangane som var festa til kroppen hennar. ”Eg er vaken no.” Ei varm lette skylte gjennom meg, frå hovudet til tærne, og eg klatra opp i senga deira eg med. Eg klemte Kristin, og ho klemte tilbake, men armane hennar var kraftlause. Når vi hadde sete slik ei stund, blei vi oppmerksame på at Alise hadde slutta å prate.
”Alise?”
”Sebastian?” Ho sa det nesten samtidig som eg sa hennar namn. ”Kan du lese kapitlet med den gale hattemakaren og teselskapet?” Eg gjorde som ho sa.
---
Tidleg morgonen etter vart senga til Alise trilla ut til akuttoperasjon, og det siste eg og syster mi såg av henne, var det bleike ansiktet som glinsa av sveitte. Syster mi gret og gret, og eg hadde ei ekkel kjensle, som om ein kald stein eller ein isblokk låg og gnaga inne i meg. Legane erklærte at Kristin var frisk den same dagen, men at ho måtte bu på sjukehuset for å rehabilitere seg. Og seinare kom dei trillande med Alise. Eller snarare kroppen hennar. Ho var ikkje meir. Kristin gret resten av dagen, for ho skjønte mykje om døden. Eg gret også. Men så måtte eg jo vere storebror til Kristin og trøyste ho, så da eg gråtkvelt opna munnen, kom det eit lite hulk og nokre ord eg veit Alise ville likt:
”Vi ser ho att ein gong,” kviskra eg mens eg strauk Kristin over håret. ”Eg og du må berre finne kaninholet fyrst.”
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Thomas J. Doom » 11 Sep 2010 19:06

Bumblebee = Yndlingssang.
for hvem har vel vår sjarm?
Brukerens avatar
Thomas J. Doom
Zonko morobutikk
 
Innlegg: 1022
Registrert: 25 Nov 2009 16:39


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 12 Sep 2010 17:51

Thomas J. Doom skrev:Bumblebee = Yndlingssang.

Jeg og sanglærer skal spille den inn på CD på Onsdag.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Filomena A Bouvier » 12 Sep 2010 20:20

Twiggy Watcliff skrev:
Thomas J. Doom skrev:Bumblebee = Yndlingssang.

Jeg og sanglærer skal spille den inn på CD på Onsdag.


Skulle akkurat til å spørre om du kunne spille det inn på en eller annen måte, så jeg kunne få hørt på et vis. :'D
'Fuck you, suck my balls.'
Filomena A Bouvier
Professor Slurs yndling
 
Innlegg: 1547
Registrert: 14 Des 2008 21:13


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 16 Sep 2010 19:20

Jeg føler meg i slaget om dagen. Jeg fikk en ide for en stund siden, men forkastet den relativt fort fordi det var for mange karaktrere til å bli noen bra novelle. Men så drømte jeg nesten akkurat det samme nå nylig, etter at jeg så Tredjeklassingene på dramalinja jeg går på spille greske folkemyter. Så, jeg tenkte, hvorfor ikke lage et kort skuespill ut av det? Det innebærer en modernisert tolkning av greske og norrøne guder, og hva som skjer når de møter hverandre.

Under Dionysosfestivalen (som er menneskenes hyllest til halvguden Dionysos, og foregår 2 ganger hvert år) sitter vår helt og koser seg med teatertragedier i utviklingsfasen, og litt for mye ros for hans eget beste. For Dionysos, vin - og fruktbarhetsguden i gresk mytologi, kan ikke tilværelsen på Olympen bli bedre. Helt til hans far, sjefsguden Zevs, kommer og inviterer ham med på fellestinget for Europeiske guder. Det innebærer å møte de Norrøne gudene. Og for å si det sånn; det appelerer ikke særlig til Dionysos. Men han ender opp med å måtte være med likevel, sammen med sin far Zevs og sin søster halvsøster Artemis, gudinnen for jakt.
Andre man forhåpentligvis får høre fra er
- Havguden Poseidon, Zevs bror
- Den Norrøne sjefsguden, Odin
- Frøya
- Tor

Karakterene er naturligvis ikke originale, men storyen vil jeg tro er det. Og den er naturligvis veldig modernisert. Veldig, VELDIG modernisert. Jeg syns i allefall at det er gøy. Jeg vet ikke noe mer nå, men jeg tar gjerne i mot forslag eller for den saks skyld hjelp. Og kritikk. Hadde dere giddet å se et slik skuespill?
OGOGOG EDIT: Noen forslag til tittel?
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 26 Okt 2010 19:56

Jo, altså. Min gode læremester Nathanee har nå vist meg litt rundt i SAI's verden. Og jeg syns det er litt gøy. Som jeg har nevnt før er jeg ikke sånn superfantastisk til å tegne, men jeg tror ikke jeg ødelegger konseptet helt med tegningene mine. Så. Første forsøk i SAI kommer her:

Bilde

Bilde

Er Beck finest med eller uten fregner?

Jada. Hallingjenta tek folketrua te det yttste. (Oversettelse: Jada. Hallingjenta tar folketroen til det ytterste.)
Dette er altså Darin (Blondie) og Beck (Brunetten), de to små trollguttene mine.
Darin er ei bølle som finner på masse kødd, Beck er en stakkar som blir dratt med på køddet, og nøkken, som dere ser baki der, er som regel offeret for køddet. Her ser jeg for meg at de har blitt tatt på fersken mens de sprader (svømmer) nakne i huset til nøkken, som da er et tjern. Vi liker ikke nakne fremmedfolk i huset vårt, nemlig. Nøkken kan ikke kverke dem, fordi Haugkallen/Haugkongen ("kongen" over troll, tusser og monstre, liksom) er Darin's far (hence alt køddet, for ingen kan gjøre ham noe uten å få skambank av faren).
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Shinya Sano » 26 Okt 2010 20:47

uhm... vi er da alle norske, vi trenger ikke få oversatt hva en haugkall er, osv. x]
og jeg stemmer for uten fregner
"When I see you, I grow sick in my stomach"
"And when I see you, I get happy in my pants"
"I didn't know you were interrested in men..."
"YOU'RE A MAN?"_____________________________- Beautiful Killers, by Reiyayel
Brukerens avatar
Shinya Sano
Sjetteklasse trollmann/heks
 
Innlegg: 79
Registrert: 24 Jul 2009 20:43


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 26 Okt 2010 22:09

Shinya Sano skrev:uhm... vi er da alle norske, vi trenger ikke få oversatt hva en haugkall er, osv. x]
og jeg stemmer for uten fregner


Jeg møter etnisk norske ungdommer som vet omtrent like mye om Norsk folketro som en ungdom fra Kualalumpur gjør nesten hver dag, jeg. Og en Haugkall er egentlig bare en vanlig trollgubbe, ikke noe "kongelig" med det, det er bare min tolkning av en Haugkall i historien om Darin (dessuten skriver jeg historien på engelsk, så jeg måtte bare oversette det til Hill king, hvis ikke hadde det bare blitt latterlig). Beskrivelsene er der som et "for sikkerhets skyld" så folk slipper å spørre.
Burde det si at jeg bør laste opp den versjonen uten fregner på DA også, eller er det ikke noe særlig vits?
Sist endret av Twiggy Watcliff den 26 Okt 2010 23:35, endret 1 gang
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57



Gå til Respons

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 33 gjester

cron