Responsdilldall: Ny oppdatering; Dikt - Be a man

Har du noe grafikk du vil vise frem? Eller kanskje en hjemmeside? Noe du vil ha respons på? Vis det fram her!

Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 10 Aug 2010 20:12

Drageøya

Ginger, eller Mary J. Kelly, ble funnet død i leiligheten sin for noen dager siden. Den samme leiligheten jeg på kalde vinternetter fikk være med inn og overnatte i. Ginger var min aller beste venn, og er det noe du sjeldent finner på gata i London, er det en ordentlig trofast bestevenn. Hun var hore. Ikke akkurat det mest ærefulle yrke en kan ha, men hun tjente i hvert fall nok på det til å ha et sted å bo, og å gi meg et sted å bo i ny og ne. Takknemligheten min er intakt, hvis noen skulle lure på det. Stakkars Ginger; knapt fylt 25, ei jente full av drømmer, spesielt etter turen til Paris, og nå dau som ei sild. Hun ble funnet så maltraktert at avisene ikke postet bildene. Ginger, som jeg en sjelden gang i blant drakk med når vi hadde penger nok, som jeg ofte lo med, som jeg strøk over de røde, uregjerlige krøllene før vi krøllet oss sammen i sengen hennes for å holde varmen… Ikke ta det feil opp, vi var aldri noe mer en venner og gjorde aldri noe mer enn venner gjør, men å dele seng en vinternatt med Londonsk temperatur er vel ikke for syndig, er det vel? Jeg skulle ønske jeg hadde vært der, så jeg kunne banket skitten ut av den jævelen. Fem stakkars horer som ikke hadde gjort noe annet gærent enn å bli forvist til gatehjørnene sine for å selge seg hadde blitt drept hittil, og ingen visste noe om hvem fyren var, hvor han kom fra, eller hvorfor han gjorde som han gjorde. Det pussige var at de fire første han hadde drept var over 40, men ikke Ginger. Ginger hadde hatt mange år igjen om hun fikk leve. Hun ble verdenskjent til slutt, slik som den store drømmen hennes var, men det var ikke for å være en av verdens rikeste kvinner. Hun ble kjent som verdens styggest skadde lik, og det er jo en viss forskjell på slikt. Nå er Gingers’ død også en del av all elendigheten jeg gjennomgår daglig, og jeg tror helvete fryser til før jeg får det noe bedre. I hodet mitt ser jeg for meg beskrivelsene som Eddie ved The Devils den leste opp fra avisa, hver gang jeg lukker øynene eller ser unge jenter ligge snorkende i veikanten, ser jeg for meg et oppskjært lik som en gang brukte å være den eneste virkelige vennen jeg noen sinne har hatt.

London, Tower bridge, en kveld i november 1888:

Kveldslufta beit tak i all naken hud, og det forkullede steinlandskapet gav meg inntrykk av at London måtte være verdens styggeste by. Skjellettet av den ikke helt ferdige Tower Bridge strakte seg mot himmelen, nesten som om den prøvde å komme seg over skyene av brent kull fra alle fabrikkene for å se ekte stjernehimmel. Jeg satt på fortauskanten med en liten flaske i den ene hånda og en skitten sigarett i den andre; noen gaver fra guttene på The Devils den, siden Mary strøyk med. Glad for å vite at noen faktisk kondolerte, lot jeg være å drikke av flaska. Jeg ville ta vare på den til jeg virkelig hadde nådd bunnen… Hvilket jeg egentlig hadde, men hva er vel bedre enn å lure seg selv med litt håp? Jeg tok et lite drag av sneipen for å la den vare lenger, og blåste røyken ut i ringer som blandet seg med frostrøyk og luften som var tung av kull, før den oppløste seg. Jeg tok et drag til. Merkelig hvordan den kunne roe meg ned på den måten. Jeg kunne trenge det regelmessig, tenkte jeg mens jeg slukte enda en liten røyksky. Hadde jeg bare vært i overklassen hadde jeg kunnet det. Men hadde jeg vært i overklassen hadde jeg ikke trengt å komme over tapet av ei hore jeg kalte venninne heller, for da hadde nok Ginger i beste fall vært ei stakkars jente som fikk betalt for å la meg feie over henne. Et par av Gingers ”kolleger” kom stavrende forbi bare iført korsetter og strømpebånd. En av dem hadde tydeligvis vært heldig og fått tak i en noen lunde brukbar skjorte som hun ikke hadde snørt igjen ordentlig, men hun holdt seg nok litt varmere enn de andre. De svingte inn på det ruskete lille vertshuset bak meg for å finne noen de kunne tjene penger på, og mer så jeg ikke til dem den kvelden. Eddie stakk hodet ut gjennom døra og bannet over kulda før han tok mot til seg og trasket bort til meg.
”Er du ikke i humør til flaska?” Jeg flirte skjevt og halvhjertet.
”Skal bare litt ned lenger ned i møkka først, så skal jeg drikke meg så drita jeg kan bli på denne her,” svarte jeg og løftet flaska en anelse. Eddie lo ikke.
”Du veit det, gutt, at en sånn innstilling når en er så ung som du, ikke er godt for noe som helst.” Jeg kastet på håret og stirret på ham før jeg senket blikket. Han hadde jo rett, for Guds skyld, men jeg visste ikke helt åssen innstilling jeg skulle ha utenom den som gikk ut på å være likegyldig til livet. Eddie reiste seg og gav meg et klapp på skulderen. ”Hold deg i live, gutt. Ser deg seinere.” Lite visste han om at det neppe kom til å skje.

Jeg hadde nok ikke hørt det om jeg hadde konsentrert meg om mannen med kjerra som skranglet forbi, men plutselig oppfattet jeg et skrik. Det kom fra Shad Thames street, et godt stykke fra min egen sitteplass akkurat der den nye Tower bridge road skulle gå når brua var ferdig. Men jeg hørte det. Jeg hørte det like tydelig som om den som skrek stod ved siden av meg. Jeg reiste meg, fikk liv i de frosne beina mine og begynte å jogge langs Themsen ned mot dit jeg hørte skriket. Akkurat i det jeg langet forbi en sidegate, kom det en uhyggelig skramling inne fra det bekmørke smuget; frykten skyllet over meg og la seg kald og uhyggelig i magen, men jeg tvilte ikke et sekund. Jeg beinet inn i smuget, lydløs som en katt, unngikk alt som kunne avsløre meg, og der, plutselig, så jeg ham. Frakken må ha vært svart, for det eneste jeg kunne se var det beinhvite ansiktet. Det så hardt og værbitt ut, med en svart linje som skar over hele ansiktet hans, og midt på linjen, over det ene øyet var et helt svart felt. Jeg konkluderte med at han hadde øyelapp, men sluttet øyeblikkelig å konkludere noe som helst da jeg så den halvnakne ungjenta som lå på bakken under ham og klynket.
”Gud signe dronningen, Gud signe dronningen, Gud signe dronningen!” Han stod med et bein godt plantet på korsryggen hennes. I den venstre hånden holdt han en stokk uten skaft, - nei, vent! Skaftet holdt han i den høyre hånden. Det gikk kaldt ned over ryggen på meg da jeg kjente igjen fasongen på en tynn, skarp kniv som trolig hadde vært gjemt inne i stokken. Han hadde ikke sett meg, men det hadde jenta. ”Redd meg! Vær så snill, hjelp meg, jeg ber deg! Jeg vil ikke dø, jeg vil. Ikke. Dø!” Heldigvis oppfattet han det visst bare som at hun tryglet om nåde, hvilket gav meg sjansen og motet til å gripe en bøtte som stod bak en morken trekasse ved siden av meg, kyle den mot hodet hans og be til alle Guder som måtte finnes om at det måtte virke. Det gjorde det. Den traff ham i tinningen med et høyt ”klonk”, han tumlet bakover med et sint hves og gikk på trynet i den møkkete leira. Jenta krøp mot meg i rasende fart før hun kom seg på beina og kastet seg mot meg. Smuget var så trangt og fullt av søppel at hun ikke kunne komme forbi, og jeg klandret henne ikke for å dytte meg av all sin kraft. Jeg våknet av transen som fortalte meg at jeg nettopp hadde sett Jack the Ripper: Jævelen som hadde drept Min Mary. Min aller beste venninne i hele verden. Hadde det ikke vært for at jenta dyttet, hadde jeg nok kastet meg på ham og banket ham helseløs, eller i hvert fall banket ham til han greide å stikke kniven sin i meg. Men da jeg kom til meg selv, husket jeg at det livet jeg nettopp hadde reddet fremdeles var i fare. Og hadde jeg kommet over et veddemål som gikk ut på om mitt liv stod på spill eller ikke akkurat da, hadde jeg satt alt jeg eide på at ja, det gjorde det. Han ville nok ikke la meg farte omkring og fortelle alt som kunne krype og gå av Londonere at jeg hadde sett Jack the Ripper. Jeg grep jenta i hånden, snudde fort som en virvelvind og beinet mot utgangen av smuget. Jeg hørte klart og tydelig at Jack hadde kommet seg på beina og jaget oss. Det smalt i støvler mot hardtråkket jord for hvert skritt han tok. Plutselig kjente jeg en velsignelse under de slitte skoene mine; brostein. Gaten videt seg ut, og med god plass mellom fritt fall ut i Themsen og steinveggene på den andre siden gikk alt plutselig mye fortere. Jenta klamret seg fremdeles til hånden min, et tak jeg ville klaget over om jeg ikke hadde hatt noe viktigere å tenke på, for hun var umåtelig sterk til å være jente. Vi løp opp over Shad’s hånd i hånd, forfulgt av et monster. Jeg kastet et blikk over skulderen. Han var hakk i hel, raskere enn noen mann i hans aldersgruppe jeg hadde sett noen gang, og så ut som en forvokst flaggermus eller en dødelig, svart fugl med den svarte frakken bølgende ut bak seg. The Devils den var naturligvis det første stedet jeg tenkte på, men hora dro meg med videre, vekk fra lys og varme og best av alt, vitner, fortsatte oppover gata, svingte kraftig ut i Tower bridge road og spratt ut på stillaset til Tower bridge. Jeg hadde protestert, revet til meg hånden og løpt tilbake om det ikke hadde vært for at The Ripper var hakk i hæl. Stillaset under oss var støtt som fjell, men jeg likte ikke det 143 fots fallet ned til vannet. Det var da jeg så det. Skipet. Det var på vei mot stillaset, det skulle gjennom gapet der midten av broa ikke var ennå. Fallet ned på dekk ville ikke være mer enn seks fot; alt for å unngå den brutale, hjerteløse døden som forfulgte oss. Jenta, som nå var foran meg, klynket høyt selv om hun fortsatte å gå. Det var tydelig at hun ikke likte høyder.
”Fortere,” hveste jeg etter å ha sett meg over skulderen og oppdaget at morderen var uhyggelig nær. ”Til midten av stillaset! Vi må om bord på det skipet der!” The Ripper må ha hørt hva jeg sa. Han stoppet, grep tak i en solid utseende jernbjelke og rettet kniven mot oss med hånden han ikke holdt seg fast med.
”Det er sant,” gliste han. Jeg kunne skjelne en glitrende gulltann. ”Kommer dere tilbake hit, dreper jeg dere, slik jeg drepte de fem andre, bare at ingen vil finne likene når de ligger i Themsen. Gå nå om bord på det skipet, og kom aldri tilbake hit igjen. Det er deres eneste sjanse til å leve!”
”Ditt forskrudde beist,” glefset jeg. Det likte han ikke. Han tok noen skritt mot meg og viftet drevent med kniven. Alt motet, alt jeg hadde tenkt å si, alt jeg hadde lyst til å gjøre for å hevne Mary rant ut av meg. Jeg lot meg trekkes bakover av jenta, som tydeligvis var en god del smartere enn meg. Vi nådde midten av stillaset; det var for langt å hoppe over til den andre siden. The Ripper tok noen prøvende steg etter oss, for å sørge for at vi virkelig hoppet ned på dekk. Skipet hadde nesten passert. Det var ti fot igjen av dekket, og etter det var det enten Jack the Ripper, eller Den novemberkalde Themsen. Jenta hoppet. Jeg hoppet øyeblikkelig etter. Morderen ble stående igjen på broen å se etter oss, før han snudde raskt og balanserte tilbake. Det siste jeg så av ham var ryggen hans da han forsvant innover Tower bridge road. Jenta ved siden av meg kollapset i gråt og krøp sammen på det bitende kalde gulvet. Jeg grep armen hennes og halte henne bak noen lastekasser i tilfelle noen på dekk skulle ha hørt dunket. Det ville i alle fall hjelpe midlertidig. Jeg så lenge på den klynkende, gråtende skapningen. Man trengte ikke være doktor for å se at hun var i sjokk. Det eneste jeg kom på som kunne hjelpe, lå tungt inn mot brystet i innerlomma min. Jeg rakte det taust til henne. Hun grep den og helte innpå så voldsomt at jeg måtte stoppe henne ved å nappe den til meg.
”Spar litt, ditt dumme kvinnfolk! Vi kan komme til å trenge det,” glefset jeg iltert før jeg tok en slurk selv. Det hjalp litt på den kalde følelsen inne i meg som skrek at jeg skulle rulle meg sammen og grine jeg også, eller bare rett og slett kaste meg på Themsen og la døden gå sin gang etter det. Men det ville gjort den iherdige flukten min til bortkastet tid, så jeg lot være. Den forskremte hora grep plutselig tak i kanten på den slitte, brune frakken jeg hadde rappa fra en fyllik for noen uker siden, klamret seg fast og ville ikke slippe taket uansett hvor mye jeg lirket, nappet eller kjeftet. Jeg så meg om for å forsikre meg om at det ikke var noen der, før jeg huket meg ned og så nøye på jenta. Hun hadde langt, bølgete hår, jeg visste ikke helt om det var rødlig eller brunt på grunn av mørket. Haken var litt kraftigere enn noen jentehake jeg hadde sett, men det var ikke så lett å legge merke til. Det var egentlig et ganske pent ansikt jeg stirret ned på. Men så jeg merke til noe. En klump midt på halsen som ikke skulle være der. Et adamseple. ”Dæven,” åndet jeg. ”D-du er en mann?” Gråten stilnet øyeblikkelig, og gutten senket blikket ned mot treverket i gulvet før han nikket skamfull. Jeg blunket ukontrollert noen ganger før jeg satte meg helt ned og så lenge på ham. Jeg valgte og ikke si noe, i tilfelle det skulle være et litt for ømtålig tema, men han begynte selv. Stemmen hans var slett ikke særlig langt i fra en jentes, og han hadde en tung, irsk aksent. Sikkert en som hadde kommet til London for å søke lykken, siden det ble sagt at mange Irer fremdeles sleit etter den store matmangelen for et par og tretti år siden.
”Har du problemer med det, kanskje?” Spørsmålet kom i form av et glefs. Jeg ristet nølende på hodet og mumlet unnskyld. ”En har nemlig ikke så mange valg når en er lausunge, skjønner du,” fortsatte han med det samme iltre tonefallet. ”Hadde jeg hatt noe valg…”
”Du kledde deg ut som jente. Hvorfor bare ikke være hva du er, altså en mann, og prøve å lokke kvinfolk til å dele seng med deg i stedet?” Jeg likte ikke tanken på å skulle ligge med menn sjøl. Men jeg kunne ikke klandre gutten heller. I hvert fall ikke når han så ut som han gjorde nå. Skammen lyste av ham.
”Kvinfolk er jo ikke halvparten så desperate som menn, da. Og er de fulle nok, kan menn godta hva som helst!” Så det var slik han hadde fått det til. Jeg sukket og så lenge på ham mens jeg lurte på hvordan han hadde greid seg. Han var så liten! Ikke eldre enn atten, i alle fall, og det var ikke rart at folk tok ham for å være jente. Kroppen hans var slank og litt underernært, han hadde ingen synlige muskler i armer og bein, og selv om jeg nå la merke til at han ikke hadde noe i nærheten av bryster, kunne han godt ha gått for å være ei flatbrysta, men dog vakker jente. Jeg klødde meg i nakken og lente meg bakover mot den store trekassa vi gjemte oss bak.
”Hvorfor ville han drepe deg?” Han begynte å hulke igjen; små, halvkvalte lyder som ikke hørtes særlig mandige ut.
”Jeg veit ikke… Han sa noe om en unge, og da jeg fortalte at jeg ikke var, du veit, jente, så sa han at han skulle renske London for sånn djevelpakk som meg allikevel, også kom du…”
”Greit, da var det oppklart. Hva heter du?”
”Cillian,” hvisket han og lot være å se på meg. ”Cillian Doyle.” Jeg skakket lett på hodet og kikket sidelengs på ham. Hendene hans var foldet, som om han ba, og han suttet på underleppa som en liten unge.
”Jeg heter James.”

Queen Victoria lasteskip, et sted mellom Europa og Amerika

Vi ble funnet og kasta i kasjotten den tredje dagen om bord på skipet, som vi etter hvert fant ut at skulle til Sør-Amerika. Heldigvis var kapteinen om bord en ålreit type som alle kalte Gamle Terry, så vi satt vel egentlig i cella mest for å få tak over hodet. Vi fikk til og med små matrasjoner hver dag, i bytte mot den lille flaska mi med det Terry kjente igjen som Grandfather Gary’s Gin. Cillian og jeg ble etter hvert ganske gode venner også. Jeg fikk vite mye om ham mens vi satt der nede, med hver vår porsjon tørre kjeks og et krus med vann. Han hadde vokst opp i Irland, men som åtteåring hadde han sneket seg om bord på et lasteskip som skulle til India. Der hadde han bodd i seks år før en skotsk soldat hadde bestemt seg for å ta ham med hjem til Britannia. Soldaten kunne ikke ta vare på stakkaren, så Cillian hadde blitt dumpa i London hvor han hadde vært nær døden mange ganger, av både sult, tørst og kulde, før han hadde funnet en måte å tjene penger på; en lite ærefull en, men like fullt en jobb. Den skotske soldaten hadde nemlig ikke latt ham være mye i fred på turen hjem, så dette yrket visste han allerede mye om da han begynte. Rutinen gikk ut på å få kundene så sørpe fulle at de ikke visste forskjell på mann og kvinne, få dem til å legge fram penger før noe som helst skjedde, gi dem det de ville ha og pigge av med betalingen og gjerne litt mer mens de sov ut rusen. Min livshistorie var litt mindre kompleks; rikmannssønn og hore, titt-tei, her er jeg. Gategutt hele livet, siden mora mi tok kvelden da jeg ble født og faren min ikke ville vite av meg. Jeg endte opp med å fortelle mer om Mary enn meg selv, egentlig. Mary, som den kvelden jeg fylte ti, fant meg gråtende i en søppelhaug ved Baker street, tok meg med hjem til den vesle leiligheten sin og lot meg bo hos henne til jeg var blitt halvvoksen og knapt fikk plass i senga. Mary, som dro til Paris og kom hjem med ambisjoner og drømmer som ingen i Londons underklasse hadde sett maken til. Mary, som nå lå begravd på en sjuskete gravplass i East End et sted. Jeg kunne banne på at Cillian grein en skvett da jeg fortalte hvem som hadde drept henne, og hvordan. Utpå kvelden den sjette dagen, lærte vi begge at uttrykket som vanket ved bryggene i London, ”stol aldri fullt og helt på en sjømann”, dessverre var sanne. Gamle Terry og mannskapet hans utstyrte meg med en liten men brukbar kniv, gav oss begge et klapp på ryggen og fikk Larry Legless, en stakkars skipsveteran med kun ett bein til å ro oss inn til en knøttliten øy uten noe tegn til menneskelig aktivitet og sette oss av der. Jeg prøvde å stoppe Larry da han skjøv lettbåten fra strandkanten, men han bare lo og deljet til meg med den ene åra så jeg tumlet bakover og svimte av så lenge at Cillian hadde rukket å få meg i ly for regnet da jeg våknet. Natten ble tilbrakt under et voldsomt stort tre, og da morgensola brøt gjennom bladverket og kilte meg på nesen, bestemte jeg meg for å se meg om på øya. Jeg la den slitte frakken min fra meg, stablet meg opp på beina og trasket gjennom den varme sanden mens jeg betraktet alt som var å se. Fuglene, trærne, frukter jeg aldri hadde sett før, krabber som pilte sidelengs ned mot vannet når jeg nesten tråkket på gjemmestedene deres… Alt virket helt magisk, tenkte jeg. Som om jeg ikke lenger var i samme verden som London og det stygge steinlandskapet. Jeg trakk inn frisk, salt luft gjennom neseborene. På turen rundt hele øya, som tok meg en knapp halvannen time, fant jeg det man kunne betrakte som frokost. To store, grønne baller som sikkert kunne drept en mann om de hadde landet i hodet på ham.

Da jeg kom tilbake til treet, satt Cillian i skyggen av det med kniven i den ene hånden og frakken min i den andre. Han skar forsiktig ut det tynne jakkeforet og la det på sanden. Jeg la merke til at han hadde skåret opp en av de tau-lignende plantene som klamret seg til trærne i små, fine strimler, og at han nå bandt en av strimlene rundt to pinner i kors. Jeg ble utålelig nyssgjerrig.
”Hva gjør du?” Jeg dumpet ned i sanden ved siden av ham, kippet av meg de hullete støvlene mine og grep kniven for å åpne den ene grønne ballen. Jeg måtte spikke den åpen, men da jeg smakte på det hvite innholdet og i tillegg prøvde å drikke av det som minnet om melk, følte jeg at det var verdt det. Jeg lot Cillian smake også. Han skar en grimase, men flirte og sa at det ikke var så ille at han ikke kunne leve av det. Han hadde nå rammet inn jakkeforet i en diamantformet ramme av de tynne tauene, festet det fast og holdt på med å feste korset i midten i det jeg dultet til ham. ”Hva er det du driver med,” gjentok jeg.
”Jeg lager en drage,” svarte han konsentrert mens han kuttet av det overflødige stoffet rundt rammen. ”Lærte det i India.” Jeg betraktet ham mens han bandt dragen til en lang snor fra den pussige planten, så til en lengre snor, og tilslutt reiste han seg opp og så ivrig på meg.
”Stå der,” beordret han og pekte et stykke ut i stranda. Han rakte meg den merkelige, diamantformede tingesten med et flir. ”Når tauet strammer seg, må du slippe.” Jeg blunket uforstående, men gjorde som han sa. Han løp godt til å ha sand under føttene, tenkte jeg da han nærmest fløy over sanddynene med den ene snora i hånda. Det begynte å stramme seg, så jeg slapp. Dragen seilte gjennom lufta etter Cillian, som fortsatte å løpe langs vannkanten. Plutselig tok et vindkast med seg dragen opp mot himmelen, så langt som snora tillot, og tingesten svevde elegant over hodet på oss mens halen, som Cillian hadde kalt den løse snora han ikke holdt i, blafret vilt. Solen skinte gjennom det gyllenbrune stoffet så det så ut som nyrenset kobber. ”Er det ikke pent?”
”Jo,” svarte jeg, nesten overrasket. ”Jo, det ser ikke så verst ut.”
”Jeg har ikke laget en slik en på flere år,” hvisket den unge iren og stirret som fortrollet opp på den flygende dragen. Han så nyfrelst ut der han stod med ansiktet vendt mot sola med lukkede øyne og lot den varme brisen leke med håret sitt. Jeg likte denne øya allerede, tenkte jeg fornøyd, smilte for meg selv og lurte på om ikke helvete hadde frosset snart.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Ivory Yovaile » 10 Aug 2010 23:24

Du skriver utrolig bra, Twiggy! Håper det kommer mer snart. ^^
bro you look so cute right now. dude you are so fucking adorable
Brukerens avatar
Ivory Yovaile
Ungarsk hornsvans
 
Innlegg: 8538
Registrert: 26 Mai 2010 17:53
Bosted: Royal bed.


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Olivia Knopp » 15 Aug 2010 15:48

Åhhf, kjempefin! Du har virkelig all bakgrunnsinformasjonen i orden, du skriver som om du virkelig skulle ha vært i London på den tiden. Karakterene dine er som alltid like intressante og beskrivelsene enda bedre. Jeg er så dårlig på å være konstruktiv når det gjelder deg, men skriv videre værsåværsåsnill. (:
Brukerens avatar
Olivia Knopp
Professor Slurs yndling
 
Innlegg: 1428
Registrert: 14 Des 2008 13:40
Bosted: Ødefjellene.


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Thomas J. Doom » 17 Aug 2010 02:35

TUUUUVAAAAA. Hei, du er flink...est. Liksom. Digger'æ and such. Ja, du vet. Du er kjempeflink.
for hvem har vel vår sjarm?
Brukerens avatar
Thomas J. Doom
Zonko morobutikk
 
Innlegg: 1022
Registrert: 25 Nov 2009 16:39


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Filomena A Bouvier » 23 Aug 2010 18:50

Jeg må si meg enig, Tuva; det var en utrolig bra idé.
'Fuck you, suck my balls.'
Filomena A Bouvier
Professor Slurs yndling
 
Innlegg: 1547
Registrert: 14 Des 2008 21:13


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 24 Aug 2010 17:28

Filomena A Bouvier skrev:Jeg må si meg enig, Tuva; det var en utrolig bra idé.

Ntaaw. Takk, Filo<3 Jeg er litt stolt over den.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Filomena A Bouvier » 24 Aug 2010 22:17

Det burde du. Det fanget interessen min fra første stund, og jeg har vært nokså rastløs og gitt opp masse lesestoff i det siste. :'D
'Fuck you, suck my balls.'
Filomena A Bouvier
Professor Slurs yndling
 
Innlegg: 1547
Registrert: 14 Des 2008 21:13


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Robyn Ayabie » 24 Aug 2010 22:56

Det tok et par dager før jeg fikk kvalt meg til å lese den. Lang, Twiggy. Og fin. Du skriver bra. Du skriver veldig bra. Vi finner neppe noen som takler denne typen historiefiksjon like bra som deg på en stund.
You go to the dentist and they're like «you need your leg amputated»!
Brukerens avatar
Robyn Ayabie
Spøkelse
 
Innlegg: 1994
Registrert: 24 Jun 2009 02:48
Bosted: Nord-trøndelag


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Moe Alice Rainfall » 25 Aug 2010 00:26

nå er det sjeldent jeg komenterer i historier, men den derre calling alla ngels må jeg bare si noen ord om
for den var fantastisk bra. og den fikk meg til og gråte. du er syyyykt flink.
takk for meg. nå må jeg gå og prike ut linsa som krøllet seg opp under øyelokket når jeg tørka tårer x]
(du får lov og kalle meg Mari)
Brukerens avatar
Moe Alice Rainfall
Psykoblokkhåndterer
 
Innlegg: 2310
Registrert: 08 Mai 2010 13:39


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 25 Aug 2010 11:19

Ntaw! Robyn, nå ble jeg varm inne i meg. <3 Jeg har lenge tenkt å lage en novellesamling som på engelsk vil kalles "Tales through time" (jeg elsker å skrive historiske greier), og jeg trenger flere historiske hendelser jeg kan skrive rundt (jeg vil dikte fortelling selv, jeg kan ikke fordra å bruke karakterer folk allerede kjenner til).
Hvis noen har en historisk hendelse de syns er dritkul, fortell meg om den, så kan jeg prøve å skrive en novelle! =D

Tusen takk Moe! <3

Den nye sangen min heter "Bumblebee", og ser slik ut:

I'm at my window in my room
I'm staring at the rain and I hope it's over soon
and as I'm standing there I spot a bumblebee
Hey there, little bug, wont you trade your wings with me?
Hey there, little bug, wont you trade your wings with me?

'Cause I could need to get away for a while now
I've been here way too long
And little bumblebee, if you could trade your wings with me
I'll write you a thank you song
When I find somewhere I belong

Lately my whole life has been based on routines
The word spontaneous, I've forgotten what it means
I need to get away, experience something new
Hey there, mom and dad, I promise I'll come back to you
Hey there, mom and dad, I promise I'll come back to you

'Cause I could need to get away for a while now
I've been here way too long
And mom and dad, please, if you could understand me
I'll write you a thank you song
When I find somewhere I belong

'Cause I could need to get away for a while now
I've been here way too long
And little bumblebee, if you could trade your wings with me
I'll write you a thank you song
When I find somewhere I belong
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57



Gå til Respons

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 27 gjester

cron