Twiggy Watcliff » 19 Jan 2011 16:23
HEHEHEY. Ny novelle... Eller... Ja. Det blir en novelle delt inn i deler. Jeg vet ikke hvor mange deler det blir, da, men nuvel. Det er om kinajenta mi, forresten. Det er en del av "Tales through time"-samlingen min, den samme som Drageøya liksom er i.
Perlen som aldri knuste
Del 1: Mingzhu
Da min far, keiseren av Kina stolt meddelte at han hadde funnet en brud til meg, skal jeg innrømme at jeg var skeptisk. Det smerter meg å si det, men da jeg fikk se jenta han hadde bestemt at jeg skulle gifte meg med, var det like før jeg begynte å protestere. Hun var skitten, full av blåveiser på armene, bena og i ansiktet, og det var tydelig at hun ikke stammet fra noe i nærheten av adel.
Dessuten var hun for ung. Jeg var fullt klar over at mange menn på min alder giftet seg med jenter som til og med var yngre enn henne, men jeg hadde alltid gjort det klinkende klart for min far at jeg aldri kom til å gifte meg med et barn. Det eneste som hindret meg fra å snu meg og storme inn på værelset mitt for å skrike til veggen, var utfordringen i blikket hennes. Det var som om hun hadde lyst til å si at hvis jeg var for feig til å høre på en knapt fjorten år gammel jente, kunne jeg bare løpe min vei.
Blikket var så respektløst i forhold til det jeg var vant til at jeg motvillig fattet interesse og nysgjerrighet for jenta som stod foran meg. Jeg holdt blikket hennes, og hun vek ikke i det minste selv om jeg smalnet øynene mot henne. Far ba noen tjenestepiker om å ta henne med til badene for å vaske henne.
Piken smalnet leppene, og hvis jeg skal gjette hva hun mente med det, tror jeg kanskje hun smilte. Men jeg kunne ikke være sikker, for den typen smil var jeg ikke vant til. Jeg var derimot veldig flink til å merke meg når et smil var falskt, for dem hadde jeg fått mange av i mitt liv.
Jeg fulgte henne med blikket mens jeg fiklet med ermet i silkekappen min. Det var noe som var galt… Jo! Hun hadde ikke bukket, for verken meg eller min far. Da dette gikk opp for meg, spant jeg rundt mot far og så vantro på ham. ”Far, hun bukket ikke en gang! Jeg kan ikke ha en så frekk hustru!”
”Hun er den som burde bukkes for,” sa han mykt og smilte til meg som om jeg var et barn. ”Hun har en historie jeg aldri har hørt maken til.”
”Men far,” kvekket jeg og bøyde nakken da han hvilte et par iskalde øyne på meg. ”Hvorfor kan hun ikke være konkubine isteden? Jeg mener, hun er jo nødig av adel, er hun vel?” Far humret og ristet på hodet.
”Hun har en status som er relativt nær din egen, er du klar over det? Hun er en heltinne, Huang Liang. Hun vil nok fortelle deg historien sin selv, så jeg kan ikke si stort om hvorfor. Nå, få tjenerne til å gjøre klar te-rommet. Dere må bli kjent, vet du.” Jeg åpnet munnen igjen og skulle til å si at hun bare var et barn, at jeg ikke ville gifte meg med en knapt kjønnsmoden pike, men blikket til faren min ble kaldt og strengt, og han åpnet munnen før jeg rakk å si noe som helst.
”Sønn, det er ikke mer enn seks år mellom dere. Jeg var tretten år eldre enn din mor.” Noe mer fikk jeg ikke sagt, for far og tjenerskaren hans forsvant ut av hallen vi stod i, og jeg ble stående igjen med halvåpen munn.
--
Far hadde sagt at jeg skulle vise piken rundt, som om vi ikke hadde tjenere til å gjøre slikt. Jeg var irritert over både det og hans valg av hustru til meg, men humøret mitt lettet litt da hun kom ut fra badene sammen med tjenestepikene og snublet så hærskaren av unge jenter måtte samle seg for å ta henne i mot. Jeg kjempet for å holde meg alvorlig, men tapte kampen og utstøtte en liten latter. Hvis hun absolutt skulle være min fremtidige kone måtte hun tåle at jeg spøkte med henne, så jeg kunne likeså godt begynne å vende henne til det.
”Er det virkelig så vanskelig?” Hun snøftet og gav meg det utfordrende blikket igjen.
”Jeg holder på å drukne i silke, jeg kan knapt gå selv, og hvordan forventer dere at jeg skal greie å drikke te med disse ermene?” Jeg humret skadefro for meg selv, trakk på skuldrene og tok et par skritt foran henne for å lede an mot te-rommet. Vel inne fikk jenta buksert seg ned på puten. Hun smilte takknemlig til tjenestepikene før de gikk ut, og akkurat i det dørene gikk igjen dro hun av seg alle plaggene hun anså som overflødige.
Jeg visste ikke om jeg skulle snu meg vekk eller bare overse det, for det sistnevnte var ganske vanskelig. Hun så ikke uanstendig ut på noen måte, men jeg var så vant til alle sjalene og slørene som skulle være der at det vippet meg helt av pinnen når de lå på gulvet ved siden av henne.
Jeg la merke til at hun hadde vakre fingre da hun strakte seg etter tekannen og helte opp i to kopper. Den første satte hun pent på bordet foran meg, den andre tok hun selv. Hun blåste på det dampende innholdet før hun løftet koppen til leppene og drakk. Nå som all skitten var borte, så jeg bedre hvor spesiell hun var.
Hun var ikke vakker, slik som mange av konkubinene jeg hadde sett i mitt liv: Hun hadde ikke sminket seg og halve ansiktet var en eneste stor blåveis, men det var noe med henne som fanget meg. Øynene hennes lyste av en styrke og selvsikkerhet jeg aldri hadde sett hos en kvinne før, og selv om fasaden ikke var den peneste, kjente jeg kinnene mine bli litt varme.
Jeg tok en slurk av teen min og kremtet for å bryte stillheten. ”Så… Hva er navnet ditt?”
”Mingzhu,” svarte hun kort. ”Og du er Prins Huang Liang. Det må føles nedverdigende å få slengt en foreldreløs hunerhore på fjorten i fanget, for så å få vite at hun er din kommende hustru.” Jeg gapte over den vulgære ærligheten hennes, og stillheten min måtte ha varslet henne.
”Bare fordi jeg snakker om den, betyr det ikke at jeg er stolt av min fortid. Mitt hat mot hunerne er like sterkt som ditt, så hvis du ikke kan finne deg i å ta en ung kvinne som allerede er brukt av dine verste fiender inn i et palass og kalle henne din keiserinne, forstår jeg deg godt.”
Hun tok en dyp slurk av teen og lot være å se på meg. Hun lot ikke til å bry seg, men jeg visste at kvinner kunne være gode skuespillere. Man måtte bare se etter feilene i spillet, som i dette tilfellet var de anstrengte skuldrene som hele tiden skvatt opp igjen hver gang hun forsøkte å senke dem.
Jeg satte fra meg koppen på det lille tebordet og skjøv det unna så teen skvettet ut på bordplaten før jeg grep koppen hennes og satte den også fra meg. Jeg fikk henne til å se meg dypt inn i øynene; det var ingen skam i dem, bare brennende selvsikkerhet. Hun var ikke halvparten så underdanig som hun lot som… Det sa sitt, ettersom hun ikke akkurat oste av underdanighet fra begynnelsen av.
Jeg kunne ikke la være å smile. Jeg hadde alltid håpet at far ville finne en sterk og klok kvinne til meg, men jeg hadde ikke akkurat tenkt meg en som Mingzhu. Hun tok styrken til nye høyder, og jeg hadde en ubehagelig følelse av at hun kunne komme til å overliste meg i fremtiden. Jeg tvilte ikke et sekund på at hun ville gjøre det offentlig også, etter respekten jeg hadde mottatt så langt å dømme.
”Vil du gå ut i hagen?”
--
Det første Mingzhu gjorde da hun kom ut i palasshagen var å kaste seg over et kirsebærtre. Hun klatret opp et par grener og hoppet ned i en kaskade av silke og rosa kirsebærblomster. Det minnet meg om at hun fremdeles bare var et barn, og jeg fylte snart tjue, men jeg orket ikke gjenoppta diskusjonen med pappa nå. Han satt ved alteret til forfedrene våre og ba, og jeg hadde lært at det var best å la ham være da.
Mingzhu hadde klatret opp i treet igjen, og før hun tok sats for å hoppe på nytt, kikket hun bort på meg. Det forslåtte ansiktet hennes lyste av lykke, og istedenfor å velge putene som lå der far hadde sittet tidligere når hun landet i gresset for andre gang, la hun seg rett ned på bakken og trakk pusten dypt inn gjennom nesen. Noen tjenestepiker ilte til og hentet putene til gressflekken Mingzhu hadde valgt ut.
Jeg la meg ned ved siden av henne, og av ren nysgjerrighet spurte jeg henne om historien hennes. Jeg ville gjerne vite hvorfor hun hadde sluppet inn i palasset, og var enda mer ivrig etter å finne ut hva som hadde gitt henne heltinnestatus. ”Vil du fortelle meg historien din?”
Hun festet det intense, sterke blikket på meg, og da hun igjen pustet dypt inn og lukket øynene, så jeg tydelig en blank, perleklar tåre i øyenkroken hennes. ”Du behøver ikke gjøre det nå,” sa jeg fort mens jeg febrilsk håpet at hun ikke skulle begynne å gråte. Hun trakk pusten nok en gang, og begynte.
--
Mingzhu var gammel nok til å forstå hva som skjedde da det plutselig kom fremmede menn snikende over takene og mellom husene i utkanten av landsbyen hennes en sommerkveld da hun var fem. Hun visste at de ikke hørte til i den lille byen, og at de ikke ville innbyggerne noe godt. De voksne hadde alltid sagt at gonggongen kun skulle brukes hvis det skjedde noe farlig, og det gjorde det nå. Mingzhu klatret opp trappen til bønnehuset og grep etter klubben som alltid brukte å være der, men da hun ikke kunne finne den, begynte hun isteden å hamre løs på gongongen med hendene. Det lagde ikke nok lyd til å vekke hundene en gang.
Plutselig oppdaget hun bronsedragen, landsbyens vokter som stod oppe på gongongen. Hun grep etter den, og greide å holde den fast i de små hendene til tross for at de små musklene i armene hennes skrek i protest. Hun nærmest kastet dragen på den store, skinnende platen, og lyden var så overdøvende at hundene gikk amok.
Akkurat da flammet det første hustaket opp. Luften ble fylt med skrik, rop, klirrende våpen og løpende føtter. Landsbybeboerne satte kursen mot den nordlige porten, men mange av hunerne hadde pil og buer, og Mingzhu sperret opp øynene da både barn, kvinner og menn falt sammen på bakken med lange pinner ut av ryggen. Hun så sin egen mor falle også, med en lang, fjærprydet pil stikkende ut mellom skulderbladene.
Hun hadde lyst til å skrike høyt, men akkurat i det hun skulle til å åpne munnen stakk et stort, ukjemmet hode opp over kanten på plattformen hun stod på. Han gliste bredt og grep etter foten hennes, men plattformen var høy nok til at han akkurat ikke fikk tak i henne hvis hun sto bak gongongen, så hun gjorde det.
Bronsedragen glimtet i øyekroken hennes. Hvis hun greide å snike den til seg, kunne hun slå ham i hodet. Fingertuppene hans rørte ved ankelen hennes. Hun skrek til og slapp dragen på den grove, skitne hånden hans. Han bannet høyt og trakk den til seg; de to midterste fingrene hadde fått en merkelig fasong.
Da huneren begynte å løfte seg opp for å ta tak i henne, smalt hun dragen mot hodet hans. Den var så tung at hun holdt på å begynne å gråte, men hun måtte være sterk nå. Moren lå urørlig et stykke unna, og Mingzhu visste at hun ikke levde lenger. Hun så seg fort rundt; ingen av de andre hunerne hadde oppdaget henne, så hun satte seg forsiktig bak den store gongongen og så etter de flyktende landsbyboerne som løp oppover fjellsidene selv om de visste at de kom til å dø.
Hun krøp sammen bak den store gongongen og greide på magisk vis ikke å bli sett da en stor gjeng med hunere passerte og tok med seg den livløse kameraten som til da hadde ligget et stykke unna etter slaget i hodet. Hun ventet i noe som kjentes som en evighet på at hele landsbyen skulle bli stille igjen.
Bronsedragen lå foran føttene hennes. En hvit månestråle gjenspeilet seg i det blanke metallet, like under det utformede høyre øyet. Det var som om den gråt. Den gråt fordi den hadde feilet i å beskytte landsbyfolket sitt. Mingzhu kjente varme tårer trille nedover sine egne kinn.
”Jeg skal hjelpe deg med å få hevn, drage,” hvisket hun til den før hun drog den med seg til kanten av plattformen, kastet den ned på bakken og hoppet etter. Ferden over den lille torgplassen innebar synet av mange døde mennesker; mange døde mennesker som hun kjente. Da hun endelig var over det som nå så ut som en slagmark, slapp hun dragen, snudde seg og kastet opp kveldsmaten sin.
Hun kastet opp og hulket om hverandre. Når hun hadde samlet seg, grep hun dragens hode igjen og dro den etter seg ut av landsbyen hvor ingenting annet enn flammene på hustakene levde lenger.
--
Jeg følte at jeg måtte bryte tausheten som oppstod. Jeg visste at historien ikke var ferdig, men jeg ville ikke presse henne til å gjenoppleve mer av den grusomme fortiden sin. ”Hvor er dragen nå?” Mingzhu smilte forsiktig og tørket vekk noen tårer fra øyenkroken.
”Litt overalt, vil jeg tro. Jeg fikk smidd den om til en dolk. Smeden fikk beholde restene, men…” Hun svelget tungt og blunket vekk tårene før hun fullførte setningen. ”… De ble stjålet fra ham. Jeg kunne ikke dra dragen med meg i all evighet, men jeg kunne ikke bryte løftet mitt heller, så hodet og mye av halsen fikk allikevel være med å hevne landsbyen. Dolken ligger inne hos din far.”
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.