Responsdilldall: Ny oppdatering; Dikt - Be a man

Har du noe grafikk du vil vise frem? Eller kanskje en hjemmeside? Noe du vil ha respons på? Vis det fram her!

Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 08 Jun 2011 21:29

Stephanie W Larcita skrev:Jeg likte det! Du er flink, Keep up the good work! :D
Bare at på bakken kunne du evt. tatt litt brun/beige på bakken for å få litt mer liv i den. Men jeg elsker trærne og det at man ser litt av sola som skinner på bakken. Liker stilen din ^^

Det er sånn digital photoshop tegning ikke sant? Det ser ut som det, satt et øyeblikk å lurte på om det var sånn tegnet for hånd-bilde.


Den er tegnet digitalt. :3 I SAI, med Bamboo fun, som du muligens kjenner igjen.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 22 Aug 2011 23:57

http://sayrandom.deviantart.com/art/The-forgotten-magic-of-books-254452534
Joda. Jeg er ikke akkurat Nathanee, og denne gujedwyvujhbhi har tatt meg shitload med tid å lage, men jeg er fornøyd. Anatomiske feil er ingen vits å påpeke, for jeg vet om dem alle.
Bildet heter "The forgotten magic of books".
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Nathanee Safirius » 23 Aug 2011 22:07

Jeg savnet bakgrunn, jeg.
Brukerens avatar
Nathanee Safirius
Verifiserum
 
Innlegg: 381
Registrert: 02 Jan 2009 23:19


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 21 Sep 2011 19:24

OK, Her er neste del av Perlen som aldri knuste. Selv om jeg ikke skriver særlig visuelt og utilslørt, føler jeg at jeg bør nevne at det er voldtekt i denne delen. Det kommer til å være det i fremtidige deler (som sagt skriver jeg slike scener så tilslørt som overhode mulig fordi det er en forferdelig ting som jeg ikke vil utdype meg særlig om) og det er såpass lett og forstå hva som skjer at denne beskjeden er litt viktig. Håper at jeg ikke støter noen på grunn av dette.

Del 4: Ekte styrke

Like før solnedgang hadde far samlet store deler av hoffolket sitt i hagen, hvor han skulle holde en diskret overrekkelsesseremoni for Mingzhu. Hun skulle få en tapperhetsmedalje. Jeg stod ved siden av henne; far hadde sagt at vi skulle se forlovet ut. Sønnen til generalen, Zheng, stirret mistenkelig mye på forloveden min, og det var nok den eneste grunnen til at jeg våget å legge hånden på skulderen hennes.
Mingzhu snudde fort på hodet og så forundret på meg, noe som gjorde at jeg rettet blikket mot far for å unngå pinligheten. Jeg ble litt overrasket da hun ikke ristet hånden av, men la sin egen oppå min. Vi stod slik en liten stund, og som om vi hadde tenkt likt, trakk vi begge til oss hendene samtidig. Far så på oss med et bredt smil, før han vinket Mingzhu til seg. Hun bøyde nakken ærbødig og tok noen korte steg i hans retning.
En tjener steg frem med en silkepute.

--
Mingzhu forstod ikke hva mennene i teltet til hunerhøvdingen snakket om før hun var åtte. Først da forstod hun hvor viktig det de snakket om faktisk var; de la planer. Da dette gikk opp for henne, begynte hun å sette seg nærmere høvdingen, ikke fordi hun likte å kjenne den store hånden hans stryke henne over håret, men fordi hun ville følge med på hva som skjedde. Med årene lærte hun seg utallige strategier som hunerne likte å bruke, hun kunne hvert skritt i hver prosess, og hadde hun fått lov kunne hun ha satt opp utmerkede forsvars – og angrepsplaner. Hun slapp unna med det hun visste også, delvis fordi hun var kvinne, og delvis fordi hun fremdeles var et barn.
Det var på denne tiden hun også begynte å tenke på å komme seg vekk derifra. Hver natt når hun lukket øynene, så hun seg selv løpe som en vind, vekk fra leiren og vekk fra alle de grove og ufyselige mennene som hadde mer blod på hendene enn de hadde i kroppen.
Det var ikke det at høvdingen behandlet henne dårlig; hun slapp å kle av seg foran alle mennene, og ingen tok på henne slik de gjorde på de kvinnene som ble tatt til fange istedenfor å bli drept. Høvdingen så på henne som sin noe ufrivillige adoptivdatter og alt hun behøvde var å hente mat og lage te til ham, men så barmhjertig var han ikke ovenfor de andre kvinnelige fangene.
Mingzhu hadde blitt kjent med en av dem, en som minnet henne om moren. Hun hadde bølger i håret og vakre, grønne øyne, og fortalte de mest fantastiske historier om kvinner som forelsket seg i menn, men som ble sviktet når de trengte dem som mest. Før hun døde i barselseng da Mingzhu var i ferd med å runde ti år, sa kvinnen noe som Mingzhu aldri hadde glemt.
”Vis aldri menn den respekten de krever, Mingzhu; vis den de fortjener. Disse mennene fortjener deg ikke, og heller ikke respekten din. Aldri la dem knekke deg!” Mingzhu husket øyeblikket godt; det var som om det drev ut alt mørket og all motløsheten i henne, og hun bestemte seg for å følge rådet uansett hvor hun havnet i fremtiden.
Høvdingen hadde en sønn som han skrøt av at skulle bli den nye høvdingen en dag. Denne sønnen var nesten fem år eldre enn Mingzhu, het Khan, og hadde et blikk som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hennes hver gang han så på henne. Blikket hans minnet Mingzhu om en rovfugl som hadde oppdaget en hare langt der nede og nå var i ferd med å stupe ned for å ta livet av den.
Khan var sin far opp av dage, like brutalt og kraftig bygget, og tilsvarende intelligent når det gjaldt krigsstrategier og våpenferdigheter. Den eneste forskjellen mellom dem var at mens hans far behandlet Mingzhu som sitt eget barn, så Khan absolutt ikke på henne som sin søster. Hver gang han oppdaget at hun så på ham, gliste han bredt og illevarslende. Hvis faren oppdaget det og skjønte hva gutten mente, gav han ofte sønnen en fik i bakhodet. Hvis høvdingen ikke var der, var det opp til Mingzhu og komme seg vekk så fort som overhode mulig.
Den første gangen hun ikke greide det, gjorde uhyrlig vondt.
Hun vasset i en liten bekk et stykke unna leiren mens hun snakket med dragedolken. Den var sydd inn i den nye kjolen hennes i all hemmelighet, og var hennes eneste samtalepartner ettersom det ikke var noen andre jenter på hennes alder som hun visste om. Dragen gav Mingzhu en følelse av at hun ikke var alene, og selv om den ikke snakket til henne så andre hørte det, var den ganske pratsom når de var alene.
”Jeg liker ikke Khan,” hvisket hun lavt til dragen mens hun passet på å unngå skarpe steiner med føttene. ”Han ser på meg som om jeg er et dyr han snart skal fange og spise.”
”En vakker dag skal det være han som blir det dyret,” svarte dragen sint inne i hodet hennes. ”Men vi skal ikke spise ham, Mingzhu. Vi ville blitt dødssyke av noe så fordervet!” Mingzhu fniste og nikket, enig. ”Bare hold deg unna ham,” fortsatte den raspende stemmen med et advarende tonefall. ”Han er farligere enn alle her. Til og med farligere enn høvdingen.”
”Jeg vet da det,” sa Mingzhu oppgitt. ”Jeg er flink til å passe meg for ham.” En kvist knakk bak henne og hun spant rundt, men var uheldig og tråkket på en stein som var så skarp at bekkevannet rundt den venstre foten hennes ble farget av blod. Khan lente seg inn mot et krokete tre mens han flirte av henne.
”Hvem snakker du med?” Stemmen hans var som å få en stor bøtte med iskaldt vann over hodet. En bøtte full av iskaldt vann og ren og skjær frykt. Mingzhu ristet panisk på hodet mens underleppen hennes skalv ukontrollert.
”Ingen,” stammet hun, fullstendig klar over at den tydelige frykten hennes moret ham. Han rettet seg opp, nappet av seg lærskoene og vasset ut i den grunne bekken med kurs rett mot henne. Dragestemmen i hodet hennes freste at hun skulle løpe.
”Han skal sikkert spise deg, Mingzhu,” hveste den. ”Du sa det jo selv!” Tanken på at Khan skulle spise henne gjorde henne livredd. Hver eneste celle i den lille kroppen hennes var gjennomsyret av panikk da hun spant rundt og begynte å løpe så fort hun kunne, ut av bekken, vekk fra Khan og verst av alt, bort fra leiren hvor Khan’s far sikkert ville ha hindret ham i å spise henne. Da hun la merke til det, var hun nær ved å snu for å løpe tilbake.
En hånd grep henne hardt i armen, og da hun så opp gjenkjente hun en av høvdingens speidere. Han gliste bredt og ristet i henne som om hun var en filledukke.
”Du trodde du kunne stikke av, gjorde du ikke? Vent til høvdingen hører om dette, han kommer til å…” I det speideren skulle legge ut om hvordan høvdingen kom til å reagere, kom Khan brasende ut mellom trærne og stanset så fort han oppdaget dem. Speideren bøyde hodet respektfullt. ”Hun forsøkte å stikke av,” sa han mørkt og klemte Mingzhus’ arm så hardt at hun pep i smerte. Khan flirte av lyden og rakte frem begge hendene. ”Jeg skal ta henne med tilbake.”
Med et virket tanken på at speideren skulle følge henne tilbake til leiren mye mer velkommen enn alternativet. Hulkene hennes ble høyere da hun kjente Khans’ hånd hvile på nakken hennes. Han holdt henne ikke hardt, men hun visste at hvis hun forsøkte å løpe, ville han mest sannsynlig klemme til så hun ville svime av eller dø. Hun gråt enda høyere når hun tenkte på sin forferdelige skjebne.
Hun ville ikke bli spist. Hun ville leve lenge nok til å komme seg vekk fra hunerne. Da speideren var ute av syne ble hun slengt ned på den jordete bakken. Khan satte foten sin på magen hennes for at hun ikke skulle stikke av, mens han sakte dro i snoren som holdt buksene oppe. Hun vred seg og forsøkte å komme seg løs, men høvdingens sønn grep de tynne skuldrene hennes og klemte så hardt at hun kjente tårene presse på.
”Ligg stille, horunge,” hveste han før han begynte å fomle med knuten rundt livet hennes. Mingzhu begynte øyeblikkelig å sparke og slå det beste hun hadde lært, for hun forstod nå hva som vær i ferd med å skje. Han ville kle av henne, slik som hans far og mennene hans kledde av kvinnene de tok til fange. Han ville gjøre det som Lien-Hua, kvinnen som hadde minnet henne om moren hennes, hadde advart henne mot.
Mingzhu gav ikke opp, selv ikke når hun innså at slaget var tapt. Hun slo, sparket, kloret og bet det beste hun hadde lært, og hun gråt. Hun gråt både av raseri og smerte, hat og frykt.
Hun hadde håpet at det ikke ville gjøre vondt lenger når det endelig var over, men det gjorde det. Det gjorde vondt over alt. Khan reiste seg og spyttet en klyse av blod foran føttene hennes før han snørte buksene og gikk. Da hun reiste seg for å stavre etter, oppdaget hun en strime blod som rant nedover låret og leggen hennes. Sinnet vellet opp i henne igjen, og inne i hodet hennes brølte dragen i voldsomt raseri.
Sinnet forsvant så fort dragen var ferdig med å brøle, og ble erstattet med en utmattelse og en hjelpløshet som resulterte i at hun begynte å hulke ukontrollert. Dragen, som også hadde roet seg, hveste stille.
”Mingzhu, du må vaske deg. Vask deg i bekken.” Bekken var ikke langt unna. Da hun kom dit, rev Mingzhu av seg alle klærne, kastet seg ut i vannet og skrubbet seg med alt hun kunne finne. Hun nappet opp gress, grep håndfuller med sand og skrubbet og skrubbet til huden var rød og sår. Hun gråt mens hun vasket kroppen og det lange håret, hun gråt mens hun klede på seg, og hun gråt på veien tilbake til leiren.
Først da hun hadde passert de første teltene rettet hun seg opp, stengte av for tårene og haltet videre med kurs for teltet hun hadde delt med Lien-Hua. Etter Lien-Huas’ død hadde teltet virket alt for stort. Nå visste Mingzhu at det ikke var plass til flere enn henne i det. Det var i hvert fall ikke plass til Khan.
---
Den natten fikk jeg ikke sove, mye på grunn av grusomheten jeg hadde fått høre om tidligere. Jeg brukte derfor mye av våketiden min til å studere forloveden min inngående mens hun sov. Først slo det meg hvor mye vakrere hun var uten sminken og, naturligvis, blåveisene. Håret hennes, som flommet over putene og nærmest dekket dem helt, virket så silkemykt at jeg tok meg selv i å rekke ut hånden for å røre ved det.
Hun virket så fredelig der hun lå. Den Mingzhu jeg var vant med var anspent og på vakt hele tiden, selv når hun tilsynelatende moret seg og lo med Li Mei. Nå virket hun trygg og glad, på en lite tilstedeværende måte.
Jeg kunne ikke tro hvor blind jeg hadde vært for en måned siden, når hun først hadde kommet til palasset. Huden hennes var kanskje ikke blek, slik som moten blant kvinnene ville at den skulle være. Og istedenfor å være og tynn fordi hun sjeldent arbeid med annet enn å lage te, hadde hun slanke, synlige muskler, i tillegg til at det var lett å oppdage henne blant de andre hoffkvinnene og fars konkubiner på grunn av høyden.
Men jeg måtte stillferdig innrømme for meg selv at jeg likte det. Det hadde sneket seg over meg, sakte men sikkert ettersom jeg hørte historien hennes, at egentlig syns jeg det var fint at hun skilte seg ut. Jeg hadde endelig endret mening om henne.
Jeg kunne ikke si at jeg elsket henne ennå, men jeg kunne kjenne potensialet der inne, en kilende varme i brystet og kinnene som først hadde dukket opp for tre dager siden når hun hadde satt en lotusblomst til å flyte dovent rundt i en av dammene i palassets hage. Da jeg spurte hvorfor hun gjorde det, smilte hun et smil som var både sørgmodig og glad på samme tid, og sa at det var til minne om en kvinne hun en gang kjente som delte navn med planten.
Senere den dagen skar hun ut tøystykket Wei Ting hadde sydd inn i kjolen hennes for å skjule dolken. Mingzhu forklarte at hun hadde sydd det samme tøystykket inn i hver eneste kjole hun hadde hatt siden hun var fem, og at det tøystykket var grunnen til at hun ikke ville kvitte seg med kjolen, bare vaske den. Jeg betraktet henne mens hun skar av en liten hårlokk og pakket den inn i tøystykket sammen med en bronsemynt og noen mellomstore steiner.
”Jeg har ikke noe alter, så jeg håper jeg får lov å bruke denne dammen til minne om mine tidligere verger,” sa hun og lot stoffposen synke ned i vannet før jeg gav henne noe svar, men jeg brydde meg ikke, jeg bare nikket.
Det var først nå jeg forstod hvem hun hedret minnene til, og jeg snøftet faktisk så høyt av min egen trege sans for logikk at den sovende Mingzhu vred forsiktig på seg. Bronsemynten var til minne om smeden Heng, og tøystykket til minne om hans kone. De som hadde tatt henne inn, badet henne og behandlet henne godt, selv om de kun hadde kjent hverandre i tre dagers tid.
Lotusblomsten var til minne om Lien-Hua, som jeg først hadde fått høre om tidligere den kvelden. Og hårlokken? Jeg kunne fiket til meg selv for å ha grublet over det i tre dager når svaret var så enkelt; den var selvfølgelig et minne om moren. Jeg smilte og kjente varmen i brystet igjen, og var for første gang oppriktig glad for at det var jeg, og ikke Mao som skulle gifte meg med Mingzhu.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Zoey S I McFønics » 21 Sep 2011 20:44

Syns "ugjerningen" er forklart ganske bra. Ikke for voldsomt, men vi skjønner likevel hva som skjer. Kjenner jeg får helt vondt i meg på hennes vegne X-X

Og slutten? Emoface til tusner :c Gleder meg veldig til fortsettelsen! 8D
"En Zum, et dyr på to ben som ofte utstøter ventede lyder og andre merkverdigheter. Kategoriserer som svært farlig, da den kan gi permanente skader på sinnet. Kan ikke temmes."
Brukerens avatar
Zoey S I McFønics
Tredjeklasse trollmann/heks
 
Innlegg: 41
Registrert: 17 Des 2008 20:53


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Holly Gray » 03 Okt 2011 04:51

Jeg måtte tørke tårer etter jeg leste Calling All Angels, jeg. Du skriver utrolig bra!
Og jeg gleder meg til fortsettelsen på Perlen som aldri knuste. ^^
pannekake.
Brukerens avatar
Holly Gray
Syvendeklasse trollmann/heks
 
Innlegg: 99
Registrert: 10 Sep 2011 14:58


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 03 Okt 2011 12:48

Tusen takk, begge to! Jeg er veldig glad for at dere liker Perlen som aldri knuste... For det gjør jeg også. -___-''' Jeg har utviklet et ekstremt modersk forhold til Mingzhu.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 11 Nov 2011 20:15

Heihå, godtfolk.
Jeg har tenkt litt mer over saken om hva russerevypengene skal gå til, siden det begynner å nærme seg nå.
Siden Utøya har Peter Stordalen, er det kanskje lurt å dedikere pengene til noe som ikke har det.
Og er det noe som ikke har det, er det Hallingdal Krisesenter. I aller høyeste grad.

Fra og med 1. Januar i 2010 påla staten kommunene å sørge for at de hadde et krisesentertilbud.
Krisesentrene skulle også, fra samme dato, sørge for å ha plass til å ta imot menn også, ikke bare kvinner og barn.
Dette har skapt problemer.
Det er som med alt annet, dyrt å drive et krisesenter, og ett av problemene går ut på at staten heller ikke har bevilget mer penger
til kommunene; snarere tvert i mot, de har redusert det statlige tilskuddet til kommunen betydelig.
Derfor må kommunene veie viktigheten av andre kommunale tilbud opp mot krisesentertilbudet, noe som
har føt til at det gjerne kommer et godt stykke ned i prioriteringsskuffen. Enkelte kommuner prøver å ro seg unna denne vanskeligheten
ved å billigere betale seg inn i krisesentere som ligger i byer, noe som ikke bare fører til at disse får dårligere plass, men som også
gjør at reiseveien blir lang for bygdenorge.
Vi er såpass heldige her i Hallingdal at vi har et distriktstilbud som ligger såpass sentralt at reiseveien vår ikke blir uoverkommelig lang.

Dette krisesentertilbudet har nylig hatt en tøff peiode. Fra å befinne seg i et knøttlite bolighus i Tuppeskogen, har det nå flyttet til det gamle
Røde Kors-bygget, og dette har imidlertid løst plassproblemet ettersom tilbudet nå også inkluderer menn, og bygget er stort nok til å ha en avdeling per kjønn.
For å bli et sted hvor folk kunne bo, måtte hele bygningen pusses opp. Til dette prosjektet fikk de en liten sum med penger fra staten,
med streng beskjed om at dette måtte brukes på knappe fire måneder. Hvis ikke det ble gjort, ville resten av summen inndras ved årsskifte 2010/2011.

De ansattes familier (ektemenn, barn, foreldre, etc) og venner, privatpersoner og lignende gjorde en hederlig innsats i dette arbeidet. Det er snakk om
14 timers arbeidsdager i flere måneder for å få jobben ferdig i tide til den offisielle åpningen. Allikevel mangler krisesenteret møbler, lagerplass
etc., som blir vanskelig å gjøre noe med siden stiftelsen har null muligheter til slingringsmon sånn økonomisk sett. Dessuten har de ansatte ambisjoner om å spre
budskapet om arbeidet sitt til oss ungdommer, men det trenger de også penger til. De vil finansiere foredragsholdere; de vil ikke bare sørge for at de som
blir mishandlet eller truet på den ene eller den andre måten får et sted å være på, de vil sørge for å FOREBYGGE at det faktisk skjer ved at vi får vite
mer om temaet. De vil ha større mulighet til å påvirke samfunnet vårt til det bedre.

Krisesenteret i Hallingdal jobber ikke bare med direkte voldssaker, men de har også samtaler med både voldsutsatte, voldsutøvere, og generelt sett folk som har et
skrantende familieliv. Hvis russerevypengene går til Hallingdal Krisesenter, støtter vi ikke bare en god sak, men saken vil også gi oss tryggere samfunnsrammer.

Jeg skal prøve å overtale russen i distriktet mitt til å støtte det lokale krisesenteret. Rar linjeskift på grunn av at jeg ikke har word og skrev det i "notisblokk".
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 21 Nov 2011 23:05

DETTE ER IKKE SERIØST ARBEID. Det er bare random stuff til en presentasjon jeg skal ha om kong Haakon. Søker ikke respons eller noe, skal bare få lagret det over på skolepc-en.

Bilde
Bilde
Bilde
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Responsdilldall: Sanger, mindre historier and støff.

Innlegg Twiggy Watcliff » 20 Jan 2012 22:19

Bilde

Dette er Arlan. På GS er han islandsk, i fantasien min er han en vikinggutt.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57



Gå til Respons

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 2 gjester

cron