En irriterende omhyggelig streben.

Har du noe grafikk du vil vise frem? Eller kanskje en hjemmeside? Noe du vil ha respons på? Vis det fram her!

Re: En irriterende omhyggelig streben.

Innlegg Nelly D. Elanta » 30 Nov 2009 17:33

Ikke skjønner jeg vhorfor du ikke likte denne scenen xD
Jeg synes du skrev det helt fint, jeg .. ^^
"Yesterday is history, tomorrow is a mystery, today is a gift, and that's why they call it the present."
Tumblr: http://lookingstupid.tumblr.com/
Brukerens avatar
Nelly D. Elanta
Prefekt
 
Innlegg: 185
Registrert: 28 Jun 2009 18:40


Ny kort historie.

Innlegg Robyn Ayabie » 28 Des 2009 05:35

Jeg har ikke motivasjon til å skrive en såpe, beklager det. Jeg hadde hele handlingsforløpet om Carson i moleskinen min og alt, men iblandt er ikke det nok.
I hvert fall traff jeg min muse første juledag, og lysten til å skrive er tilbake.Jeg hadde ingen planer, ingen ideer da jeg skrev denne, og jeg begynte for omkring en halvtime siden. Ingen omformuleringer, dette er kjapt rablet ned, og jeg vil ha kritikken du gir meg.


(den har ikke noe navn)

«Jeg orker ikke tanken på å se søsteren din engang.»
Hun satt stille og så på meg en lang stund. Jeg holdt meg opptatt med å møte blikket hennes stolt og lenge uten å hyperventilere.
Hun sukket og slo blikket ned. Jeg vant. Stirrekonkurransen jeg selv hadde satt i gang. Med poeng for å holde seg alvorlig. Hun likte ikke det jeg sa, hun hadde ikke noe problem med å se overrasket og trist ut. Jeg hadde mest lyst til å gråte. Eller le. Eller kaste meg mot henne og bite henne så hardt at blodet sprutet utover den grå jakken hennes. Ikke vet jeg, følelsene før sånne ting skjer er så like at jeg neppe klarte å kjenne forskjellen på den tida.
Jeg rettet blikket mot taket igjen. Det var litt skittent. Jeg hadde fremdeles problemer med å skjønne hvordan jeg hadde klart å skitne til taket mitt, spesielt siden jeg mest satt i ro da jeg var der inne. Men jeg var jo der inne nesten hele tiden. De eneste gangene jeg var utenfor var når jeg enten var overbevisende nok til at de lot meg gå på fellesrommet, eller når jeg måtte på toalettet.
Hun så på meg igjen. Jeg så tilbake, uten å arbeide så hardt for å se stolt ut. Hun fortrakk så vidt en mine, jeg visste hvor sliten jeg så ut, selvsagt lot hun det gå inn på seg. «Hun.. elsker deg, Olivia..!» Det var et spørsmål i det hun sa. Vær så snill å elske henne tilbake. Jeg fnøs, flyttet blikket til veggen, og så nok regelrett illsint ut. Muligens kunne jeg klare å lure henne til å tro at jeg ikke trodde på det hun sa. «Hun elsker deg. Og hun kan hjelpe deg, du må bare gi henne.. en sjanse.»
En sjanse? Der krysset hun streken. Men det var ikke som om jeg ikke visste det fra før av at hun kom til å gjøre det. Det var som et kjedelig rutinespørsmål. Men jeg tok det ikke som et rutinespørsmål. Jeg snudde hodet hardt mot henne og freste. «En Sjanse? En sjanse?! Er det en ny sjanse hun vil ha nå da.» Jeg fnøs igjen og vurderte et øyeblikk å reise meg. Jeg kastet et blikk mot døra. Vakten utenfor holdt et skarpt øye med på meg. Faen. Jeg skulle ikke ha hevet stemmen. Jeg senket den igjen. «Det eneste hun vil ha er en godkjennelse, hun vil ha følelsen av at jeg ikke klandrer henne for dette! Vet du hva? Jeg gjør det. Jeg håper hun dør, jeg hater henne, dette hadde aldri skjedd hvis ikke hun hadde vært så jævla sta!» jeg ble kortpustet. Og småsvimmel. Jeg måtte lene meg mot senga igjen, jeg orket ikke å se opp på henne igjen. Hun var nok blekere nå. Og fremdeles uforstående for hvorfor jeg heller ville sitte på det kalde steingolvet heller enn en av de skrøpelige pinnestolene hun selv fint kunne sitte i.
«Olivia.. Hun gjorde det bare av gode hensikter.» Hun stotret nå. Begynte å tvile på intensjonene til søsteren. Søsteren hennes. Med det slitte kobberhåret, fregnefjeset og nesten ingen ansiktsuttrykk uten smilehull. De mykeste leppene i verden, de peneste hendene i verden og verdens slankeste bein.
«Og veien til helvete er brolagt med gode hensikter.» Jeg hørtes nesten ut som en hund. En knurrende, rasende hund. Av dem som biter tre cm dype hull i låret på forbipasserende trettenåringer, som blir slått av eieren sin og som fra fødselen av fortjener å avlives med et velrettet skudd i hodet.
Det lød en kort mobillyd. Hun plukket opp mobilen sin fra lomma og sjekket displayet. Jeg trakk skuffen i kommoden min ut og inn med en utålmodig følelse i hele meg. «Er det henne? Skriver hun noe om meg?» jeg kunne ikke la være.
Hun rettet blikket opp mot meg og lot nesten det irriterende smilet komme fram fra et sted baki der. Hadde jeg hørtes så ivrig ut? «Ja. Hun skriver om deg. Hun savner deg, hun beklager-» jeg satt helt stille og strakk hånden sakte ut mot mobilen. «Får se-» stønnet jeg. «jeg holder ikke ut å ikke få se det..!» Hun holdt blikket på meg en lang stund. «Nei.. det var ikke henne. Det var mamma. Hun vil at jeg skal kjøpe sjampo på vei hjem.» Jeg satt fastlåst i samme stilling en liten stund før jeg slo blikket ned igjen og trakk hånden til meg. «Jeg håper hun dør. Ikke moren din.» Hun hikstet lavt igjen. Jeg satte meg opp på senga mi og holdt blikket på en tom pilleeske som lå ved veggen.
«Hvilken.. sjampo skal du kjøpe..?»
«jeg aner ikke.» Nok et lavt hikst, og et opptrukket erme til å fjerne alt det våte som vellet fram i øynene hennes. «Den som er på tilbud, tror jeg.»
«Hvis du kjøper en med pasjonsfruktlukt...» Jeg nølte. «så blir de nok glad. Alle sammen.»
Hun satt stille en stund før jeg hørte et knirk i pinnestolen og to kjappe fottrinn. Hun la armene om meg bakfra og klemte meg inntil seg.
«Olivia..» Hun hulket høyt nå. «Jeg beklager.. for alt du har måttet gå igjennom på grunn av oss!»
Jeg orket ikke å svare, orket ikke å klemme tilbake.
«Det eneste vi vil er at du skal bli frisk.»
Jeg satt fremdeles stille. Hun hvisket et par fine ting i øret mitt, og strøk meg opp og ned på armen.
«Jeg tror du må gå.» Jeg sa det uten å se på henne. Hun ble stille et øyeblikk.
«Ja.. Det er nok best.» det knirket i sengemadrassen min da hun flyttet seg vekk fra den.
«Hils Moren din. Og.. ikke henne.» nok et lett, sårt sukk fra gulvet.
«det skal jeg. Farvel, Olivia.»
Jeg hørte lyden av at hun plukket opp veska si og gikk til døra. Vakten åpnet den for henne akkurat idet han avsluttet en samtale med noen andre ute i gangen. Jeg fikk ikke med meg hva han sa, noe om en svenske.
Jeg reiste meg og styrtet mot døra. Hun snudde seg mot meg igjen og så spørrende ut.
«Søsteren din.» Jeg hørtes ut som hunden igjen. Men ikke sint, bare slått av eieren.
«Si at jeg elsker henne. Jeg elsker henne, jeg elsker henne, hun er alltid perfekt.»
Jeg stønnet og sank ned på golvet igjen. La armene om beina mine. Jeg hørte at hun ville inn igjen. Vakten sa et eller annet. Lyden druknet gjennom tykt glass og lydene av dører som slamret lengre nede i gangen. Jeg hadde tapt igjen.
You go to the dentist and they're like «you need your leg amputated»!
Brukerens avatar
Robyn Ayabie
Spøkelse
 
Innlegg: 1994
Registrert: 24 Jun 2009 02:48
Bosted: Nord-trøndelag


Re: En irriterende omhyggelig streben.

Innlegg Joke Luminou » 28 Des 2009 18:22

Faen, du er god.
Brukerens avatar
Joke Luminou
Legende
 
Innlegg: 5940
Registrert: 26 Des 2009 23:21
Bosted: Rogaland


Re: En irriterende omhyggelig streben.

Innlegg Moon McFee » 30 Des 2009 05:09

Det eneste jeg trenger å si og kan si er at du er drit god. 8-) Stå pååå så ender du opp som nooe stoort :-D


10 +
Tralalala ~
Moon McFee
Trollmannshatt
 
Innlegg: 140
Registrert: 24 Nov 2009 16:43


Re: En irriterende omhyggelig streben.

Innlegg Robyn Ayabie » 20 Jun 2010 23:54

Er jeg noen måneder for sent ute med neste 'episode'? Uansett. Inspirasjon treffer meg som kuler gjennom huet tvert jeg er smådeprimert, halvforelsket, og kald i en fin liten miks, og jeg følte virkelig for å skrive nå. Jeg vil selv vite hvordan det går.

Dagen gikk jo sin gang.
Jeg gikk i taushet en lang stund, Emery og Sinead vekslet jevnlig korte blikk. Jeg ble ikke akkurat sur, ikke irritert engang, men jeg følte for å få avklart ting litt fort uansett. Ikke faen om jeg skulle omfavne dem og skrike ut min fortvilelse ubedt, jeg måtte dytte dem litt i gang. Så jeg stoppet opp. Sinead som gikk bak meg kolliderte med ryggen min, men vaklet bakover så hun ikke falt. Stillhet. Jeg har alltid hatet følelsen av at du har noe å spørre om, men er usikker på om det ikke anses som et stuerent spørsmål. Emery, som er av de mer avbalanserte menneskene sto stille og betraktet meg fra siden.
«Skal du slå opp med ham?» Pepper måtte ha vært sprekkeferdig hele turen. Jeg snudde meg slapt mot henne.
«Jeg regner med det.»
«Åh..» Hun skakket usikkert på hodet og beit seg i leppa, et velkjent ansiktsuttrykk hos henne.
Jeg rusket meg i håret og nølte et øyeblikk før jeg så på Emery igjen.
«Hva annet kan jeg gjøre, da?»
Skuldertrekk. Jeg nikket.
«I dag?»
«Jeg sa jo at jeg skulle møte ham.»
«I dag.»
«That's the plan, jeg må egentlig bare få gjort det.»
«Aaah.. Kommer du til å være lei deg?»
«Egentlig ikke.» Eller egentlig. Det er alltid kjipt å slå opp med noen. Enda værre å bli slått opp med, selvsagt, men, like fullt; jeg hater å slå opp med folk. Reilly hadde jeg vært venn med lenge før vi anså hverandre som aktuelt kjærestemateriale, så det kunne bli pinlig i etterkant også.
Emery møtte blikket mitt og smilte.
«Stikk innom en tur senere i dag, da. Vi kan slaske sammen eller noe, okay?»
Jeg nikket. Sinead nikket også, skjønt det var nok litt mer tiltenkt meg heller enn henne. Men selvfølgen var der, alle skal med, helst Pepper også, men hun kom nok til å bli sittende med Reilly.
«Moving on, shall we,» hørte jeg bak meg, men Sineads monotone stemme, før hun dyttet meg svakt i ryggen. Jeg smilte til henne, og vi fortsatte videre, bortover veien til Emerys hus. Jeg strakk på beina, ga henne en enarmsklem, og trasket videre, Sinead dyttet meg i ryggen igjen, nevnte noe om at hun bare gikk rett tilbake til Emery, jeg fikk ringe om det var noe, og jogget tilbake.
Herregud. Endelig alene.
Jeg vet det muligens var feigt, men jeg stoppet opp og lot tanken som hadde streifet meg hele dagen flyte til topps i sinnet.
Hva om jeg ikke traff ham? Ville det ikke ha samme utfall dersom jeg ringte, sendte melding, eller i værste fall en e-post? Slo jeg opp med ham ansikt til ansikt ville han kanskje gråte, og jeg ville nesten sprenges av samvittighetskvaler. Da er det typisk meg å skulle gjøre det godt igjen med et kyss eller mer, og alt ville bare bli enda verre.
Jeg sto sånn i kanskje et minutt, midt i bolighusgata. Så slo det meg. Jeg klarte ikke å snakke med ham ansikt til ansikt. Jeg måtte ringe. Ringe og slå opp, hei Reilly, unnskyld om dette kommer ubeleilig, men vi må nok avslutte vårt respektive partnerskap.
Jeg tok opp mobilen og ringte.
You go to the dentist and they're like «you need your leg amputated»!
Brukerens avatar
Robyn Ayabie
Spøkelse
 
Innlegg: 1994
Registrert: 24 Jun 2009 02:48
Bosted: Nord-trøndelag


Re: En irriterende omhyggelig streben.

Innlegg Robyn Ayabie » 03 Aug 2012 23:45

SO MUCH LOL, FANT GAMLE DOKUMENTER PÅ EKSTERNHARDDISKEN MIN! sånn.. mange nye episoder. eller nye-og-nye. Vet ikke heeeelt om noen er interessert i å lese, men poster likevel.


Jeg har gjort mye tåpelig i livet, men å ringe opp typen min ti minutter etter å ha hilst ham god morgen etter en fest, er definitvt noe av det dummeste. Jeg har en tendens til å falle i staver og ha en antydning til stamming hvis jeg må tale foran en stor forsamling, noe som til slutt fikk meg, som fjortenåring, til å innse at jeg ikke vil ha mulighet til å slå gjennom som skuespiller. Da jeg hørte den søvnige og blide stemmen hans i andre enden av telefonlinja, slo altså denne noe kleine stammingen inn, bare ti ganger verre enn som verst jeg hadde opplevd før.

Jeg har fullstendig fortrengt hva pokker det var jeg sa til ham, men samtalen forløp seg som en noe sedvanlig «hva feiler forholdet vårt»-samtale, før jeg kort, konsist og noe stotrende konstaterte at forholdet vårt var destruktivt for begge parter (en løgn, men han kjøpte den; når jeg hadde behandlet ham som et kjøttbein i en uke registrerte han at han ble litt hjerteknust av å være sammen med meg; ergo er det fryktelig lett å bløffe ham til å tro at jeg føler det likedan - et av mine lureste slå opp-triks, anbefales for alle), og at vi ikke burde sees på en stund, gjorde han akkurat det jeg ikke hadde forventet, han slengte på røret. Imidlertid ringte han opp meg tre minutter etterpå, og hadde øyensynlig jagd Pepper på dør fra kjelleren sin, for jeg hørte at han hadde en noe skjelvende stemme. Som om han såvidt klarte å svelge en slags gråt, noe han neppe ville la mange se på.

Og vi snakket. Gud bedre, dette er definitivt det kjipeste av alle forhold, hvor utrolig mye som må greies ut når det slåes opp. Vi hadde vært offisielt sammen i, hvor lenge, to måneder? Det er faen ikke lenge. Hvis du har slått opp med kjæresten din, ventet i to måneder og så begynner å rote med en ny fyr, er sjansen stor for at folk råder deg til å vente lenger med å involvere deg i noe nytt; siden det «har gått så alt for kort tid!». Folk er faenmeg lure, tilpasse seg sånn etter hvordan de vil at folk skal behandle dem når de dumpes.

Uansett. Vi snakket. Og det i godt over en time. Og det merkelige er at da jeg først ringte, var jeg en ti minutters gåtur, en to minutters løpetur, unna huset hans, og ingen av oss fant det for godt å faktisk gå bort til den andre og ta samtalen ansikt til ansikt, jeg tror vi begge er litt for feige til det, skjønt telefoner har en tendens til å gjøre alt kleinere. Og vi tok for oss alt. Hvor hadde det begynt å gå galt, hvorfor ville jeg ikke være hans lenger, hadde han gjort noe galt, kunne han gjøre noe annerledes for at vi skulle prøve igjen, og så kom vi til anklagelsene; hvem sin feil var det at det hele endte sånn, og hvorfor orket ikke vedkommende (jeg var syndebukken i dette tilfellet, det er ikke til å komme unna, men jeg løy så godt jeg kunne for å ikke virke som det fryktelige utnyttende udyret jeg kan oppfattes som, som spiser andres kjærlighet, og fikk det til å virke som om jeg fra starten av hadde følt at vi kanskje ikke hørte sammen, og ikke hadde samvittighet til å være sammen med han lenger, nå når jeg følte det sånn) - å holde ut litt lenger.

Jesus og faen og helvete. Noen må slå meg om jeg noensinne kommer på tanken å gifte meg, jeg kan aldri se for meg å ta risikoen på at jeg må skilles en gang, for hvis det er omtrent som man skal tro, er det omtrent som dette, bare tusen ganger værre, mer tidkrevende, og ganget med antall måneder dere har vært gift, i tillegg til at det koster penger, og dere må forhandle på eierskap og liknende. fy pokker.

Utpå ettermiddagen var jeg singel. Og det så ut til at Riley kom til å tilbringe noen dager i kjelleren. Det gikk greit. jeg kom nok til å tilbringe noen timer i senga.
You go to the dentist and they're like «you need your leg amputated»!
Brukerens avatar
Robyn Ayabie
Spøkelse
 
Innlegg: 1994
Registrert: 24 Jun 2009 02:48
Bosted: Nord-trøndelag



Gå til Respons

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 26 gjester

cron