Fabel Arkiv (Fantasyhistorie)

Har du noe grafikk du vil vise frem? Eller kanskje en hjemmeside? Noe du vil ha respons på? Vis det fram her!

Re: Fabel Arkiv (Fantasyhistorie)

Innlegg Denasy Bother » 17 Jan 2010 15:33

Nei, Kami, jeg gjør virkelig ikke det -.- xD

Marck, for din del er jeg nå ferdig med kapittel to =D


Kapittel to

Mytene og Fablene

Det er morgen. Jeg ser meg om i det ukjente soverommet, det føles ikke ut som at det har så veldig lyst til å ta meg imot. Jeg hører ting i veggene. Hun har museproblemer her. Jeg sukker og tar tak i t-skjorten min og drar den over meg mens jeg klør meg i håret. Så reiser jeg meg og ser ned på sengen. En enkeltseng i metall. Den var ikke så veldig behagelig å sove i, men sikkert bedre enn å sove på den korte sofaen som Phillip hadde insistert på å sove i. Eller kanskje det var derfor han hadde insistert på å sove i den? Jeg bryr meg ikke mer om det og går ned for å se at Sarah lager frokost. Det føles så riktig. Men likevel så feil. Jeg gikk inn i stuen hvor Phillip ligger og setter meg ned.
“Hva sa han til deg?” spør jeg og han ser forsiktig opp på meg. Øynene hans blir fulle av tårer og han ser så ned.
“Han heter Gabriel. Den fallene Engelen. Han fortalte litt om seg til deg. Men mer til meg.” sier han og jeg setter meg ned.
“Sarah… hun jobber med noe på siden. Og hun kommer snart til å slutte som arbeidsgiver.” sier han igjen og jeg ser nøyere på han. Hva mener han nå?
“Gabriel kom hit for å stanse deg. Du må fullføre det! Du må greie det!” sier han til meg og jeg ser spørrende på ham.
“Greie hva da?” spør jeg, men han rister bare på hodet. Jeg ser opp og der står Sarah.
“Hva er det som skjer?” spør jeg henne, men hun rister også bare på hodet. Jeg begynner å bli irritert over at de ikke vil fortelle meg det. Hvorfor ikke? Hva hadde jeg gjort som fortjente at jeg ikke får vite det? Jeg sukker og går ut på kjøkkenet som er ganske moderne. Hun må tjene ganske mye på å være arbeidsgiver. Hun kommer inn på kjøkkenet og ser bedende på meg. Så åpner hun munnen, men jeg snakker før henne.
“Hva var det Phillip mente?” spør jeg. Hun sukker og ser mer bedende på meg, som om dette er noe hun helst ikke vil ha ett tema å snakke om. Så nikker hun.
“Gabriel er en fallen engel, en demon. En fabel. Det er det jeg også jobber med, fabeldyr. Det er det jeg tjener mest på, og derfor jeg hadde rå til dette huset.” jeg setter meg ned og ser så spørrende på henne med rynkede øyenbryn. Fabler?
“Mytologi og fabeldyr. Vi har funnet ut at fabeldyrene ikke er ett eventyr, men noe ekte. De finnes. Vi har funnet restene til for eksempel Bakeneko, en katte-lignende vesen med tre eller syv haler.” sier hun og setter seg ned over meg.
“Men vi leter etter den største fabelen, som også er kjent som en drage.” sier hun igjen og smiler nå. Jeg tar tak i ett glass som står på benken mellom meg og Sarah.
“Så… drager… troll… alle disse finnes i den virkelige verden?” spør jeg underlig, men veit at det måtte være en bløff. De kunne da ikke virkelig være ekte… kunne de?
“Vår styrke, kan vi kalle det, er utbredt for å finne flere fabler, hvor de befinner seg, og hvor Fabel Mesteren kan befinne seg.” fortsetter hun som om jeg ikke hadde spurt.
“Hva mener du med ‘fabel mesteren’?” spør jeg og hun innser at jeg ikke veit noe om dette.
“Fabel Mesteren er den som visstnok skal kunne kontrollere og temme ett og en hver fabel.” sier hun og setter seg også ned. Hun gir meg litt brød og jeg tar en skive før hun får fortsette.
“Vi er ikke mange. Men vi tjener fett fra regjeringa, og mye mer siden vi ikke er så mange. Jeg er en arkiverer, eller hos oss heter det Fabel Arkiv. Her i huset har jeg ett arkiv ett sted, jeg kan ikke si hvor, og det er fullt av tall og navn på fabler. Vi er de som jobber under Fabel Viten, altså Vitenskapsmenn i Fabler.” sier hun og tar en pause for å sørge for at jeg henger med. Jeg nikker og tar en bit av brødskiven min.
“Så er det Fabel Jegere, de jager etter Fabler, dreper en av dem om de kan så kan Fabel Viten få ett mer innsikt i kroppen til en og hver Fabel, men det er mange som er vanskelige å drepe. Hittil har vi fått til å drepe en Faun.” sier hun, og jeg later som at jeg veit at jeg veit hva det er. Jeg kan søke det opp på nettet senere.
“Vi har en gruppe til… det er Fabel Oppdager. Det er de to som først fant skjellete til Bakeneko.” avslutter hun og jeg klapper. Jeg klapper og klapper til hendene mine blir ømme.
“Du, det der, det fikk du jammen meg til å nesten tro på.” sier jeg og reiser meg opp. Jeg ser etter mobilen min, men hun tar tak i hånden min og ser lenge på meg med tårer i øynene.
“Phillip… han ble besatt av en fabel!” sier hun høyt.
“Phillip veit at dette er sant, om du ikke vil tro på meg, så tro på han!” roper hun bedende til meg. Jeg ser spørrende på henne.
“Han har blitt besatt to ganger! Vi må få snakke med Gabriel, vi må få HAN til basen vår!” roper hun igjen, nå kommer Phillip løpende inn og ser på oss begge to.
“Hva i helvete skjer?” spør han.

Sarah forklarte oss litt bedre av hva hun hadde prøvd tidligere. Vi måtte få Phillip til basen deres så fort som mulig, så vi satte oss inn i bilen hennes, litt større en vår egen. En Ford, vel og merke. Vi kjørte av gårde, jeg ante ikke hvor vi skulle hen, hun kjørte, noe jeg helt ikke følte meg bekvemt med. Vi hadde ikke kommet så veldig langt, før Phillip begynte å riste bak der. Jeg ser bak på han, øynene hans hadde ingen farge, bare kontraster, hvit og svart. Jeg ser tilbake på Sarah.
“Han holder på å bli besatt. Kjør kjappere!” sier jeg, men hun ser tilbake på meg.
“Det burde være umulig i denne bilen her.” sier hun og jeg ser tilbake på ham. Ser ikke ut som at han ikke blir det, men jeg setter meg til rette med det hun sier, men han fortsetter å riste som en gal. Jeg så på speedometre, det gikk fra 80 til 120 på noen sekunder ettersom at hun begynte å tro på meg med dette. Hun så av og til bak på Phillip, og etter noen minutter stanser hun bilen og vi ser på en liten luke i bakken. Hun går ut av bilen, motoren står enda på, løper til luken og åpner den. Jeg går også ut av bilen, løfter opp Phillip og løper mot luken med han i armene, mens han rister som en gal. Han prøver å klore meg på halsen, men jeg avverger det og løper ned en liten tretrapp, som leder til en sjakt. Veggene er mørke, men heldigvis går veien rett frem, til vi møter på en metall dør. Den er tung å åpne alene, så jeg slipper Phillip ned mens jeg presser døren opp, og ut kommer det ut tre stykker i hvite frakker med briller på. De ser på oss og skakker på hodet, der Phillip ligger, så på meg.
“Han er besatt av en Fallen Engel!” roper jeg til dem, og de skynder seg, løfter ham opp og bærer ham inn på ett veldig lyst rom i forhold til det utenfor. En av dem er en kvinne, legger jeg merke til, etter formene i forhold til de to andre som også var høyere enn henne.
“Det er Gabriel igjen, og han prøver å ødelegge Samson her!” kommer Sarah ropende inn, og de tre andre ser forskrekket på henne.
“Du skal ikke ha med noen flere enn maks en!” roper den høyeste til henne, tydeligvis sjefen her.
“Samson har rett til å se det, og Phillip blir angrepet av Gabriel, gjør noe!” roper hun tilbake og mannen retter seg tilbake til Phillip, tydeligvis forvirret. Etter en times tid, har jeg en kaffe i hånden mens Sarah sitter der med meg, det samme gjør den andre kvinnen som jeg har registrert heter Melissa. En vakker, tynn kvinne, toppen 30 år gammel, hun har ganske langt, lysebrunt hår som er litt rufsete her og der, øynene hennes er grå-grønne, og leppene hennes er små, men samtidig fyldige.
“Ja… Phillip vil komme seg i løpet av noen timer. Du må trene, Samson.” sier Melissa og jeg skakker på hodet. Trene for hva da? Jeg skjønte ikke hva hun mente, men kanskje Sarah kunne forklare litt mer seinere. Jeg så på skjorten hennes, hvor det var en lapp om hva hun gjorde der. Det var inngravert “F.V” noe jeg antok å være ‘Fabel Viten’ eller hva det het. Sarah hadde jo fortalt meg om hva de gjorde og sånt, men jeg syntes enda det bare var rart.
“Jeg beklager oppførselen til Tim, han trur han er sjefen vår, men han er ikke det. Sjefen vår er Fabel Mesteren som vi enda ikke har funnet, ellers er det presidenten vi står til ansvar for.” sier Melissa igjen og jeg nikker, later som at jeg forstår alt hun sier, selv om jeg er ganske betuttet etter det som hadde skjedd med Phillip. Hvem var denne Gabriel? Hvorfor ville han drepe meg?
“Vi trur…” avbryter Sarah tankene mine.
“At Gabriel er en indianer, som ikke var fornøyd med livet han hadde, og vil derfor ødelegge for oss som ikke kommer herifra, men fra Europa. Og… vi trur at han trur at du er … Fabel Mesteren.” avslutter hun, og jeg rykker bakover. Og jeg som håpet at jeg ikke trengte å bli blandet noe mer inn i fabelverden. En fallen engel mener at jeg er Fabel Mesteren? Hva er egentlig en Fabel Mester?
“Kan dere forklare meg nærmere hva en Fabel Mester er?” spør jeg og de ser alvorlige på hver andre.
“En Fabel Mester er en…” begynner Melissa, men ser usikker på Sarah, så hun stepper inn med ett kremt.
“Fabel Mesteren er den som kontrollerer fablene på en ustyrelig måte, som bare den veit. Hvert tusende år kommer det en Fabel Mester som styrer og temmer dem, men det er noen av Fablene som nekter, derav blant annet Gabriel og Kraken, bare noen eksempler. De må den sterkeste temme.” sier hun og jeg ser lenge på henne.
“Kraken?” spør jeg, skjønner ikke helt hva hun mener.
“Kjempe blekksprut som sjømennene fryktet for en tid tilbake.” forteller Melissa og ser så på Sarah.
“Som Fabel Arkivar ser jeg til at du lærer opp Samson til å bli Fabel Mester, dersom han virkelig er det. Vi skal teste deg ut om en måned,” sier Melissa og reiser seg for å gå.
“Jeg vil ikke dette,” sier jeg, og da snur hun ser mot meg igjen.
“Vil du virkelig at verden skal gå under? Fablene har begynt å samle seg. Veldig lite, men nok til at det kan bli en hær som vil ødelegge menneskeheten.” sier Melissa og går ut av rommet. Jeg snur meg spørrende mot Sarah, og hun ser alvorlig på meg.
“Dette er viktigere enn bursdagsselskaper.” sier hun og reiser seg hun også. Jeg gjør det samme, uten å tenke over det.
“Jeg skal se til Phillip.” sier hun. Jeg setter meg ned igjen, legger hendene mine i lommene for å ta opp mobilen. Av en eller annen grunn ser jeg på klokken, og ser opp på Sarah som også forlater venteværelset. Bygningen jeg er i minner meg om ett sykehus, med de hvite, klare veggene med nesten ingen bilder på. Det eneste som er der, er ett bilde av en drage som spruter ild med to troll og en griff, ett vesen som er en krysning mellom en løve og en ørn. Det så ut som at de fire skulle til å slåss om dalen de var på med de vakre, hvite og røde blomstene. Jeg ser opp på døren igjen, som svinger seg svakt opp. En mann med blonde krøller, lyseblå øyne og en potetnese stirrer på meg. Kjevebeina hans er kraftige og kinnbeina høye. Han ser lattermildt på meg.
“Så Sarah skal lære deg opp, huh?” sier han mens han kommer forsiktig inn. Jeg tenker først etter hva som hadde skjedd i den forrige samtalen. Så husker jeg det.
“Ja, hun skal visst det.” sier jeg og trekker på skuldrene. Han slipper ut en mørk, liten latter og smiler til meg.
“Velkommen til gjengen. Hva skal du bli lært opp til?” spør han og trekker ut hånden.
“Fabel Mester, eller noe sånt. Samson Archer,” sier jeg og tar hånden hans i min egen.
“Christopher Owen. Fabel Viten, jobber her fulltid.” sier han og smiler varmt til meg. Jeg smiler tilbake, forhåpentligvis like varmt. En ny latter. Jeg gjør det feil, i alle fall.
“For ett utrykk!” gisper han gjennom latteren. Når han tilslutt slutter å le, ser han alvorlig på meg. Noe sa meg at det var ett ansikt jeg kom til å se sjeldent.
“Ikke gled deg for mye. En Fabel Mester er den vanskeligste jobben vi har her.” sier han, men jeg avbryter han og sier at jeg heller ikke skulle ønske at jeg var den som skulle bli Fabel Mesteren. Han setter seg ned ved siden av meg og smiler oppmuntrende.
“Jeg sa ikke det. Jeg sier det er veldig krevende.” sier han og jeg ser på døren igjen. Melissa kommer tilbake og setter seg på den andre siden av meg.
“Vi har tatt noen tester, men… vi får ikke Gabriel ut. Han er som en annen personlighet som alltid har vært der, men da kunne han ikke ha fått leiligheten deres til å bli knust med jorden uten ett eneste verktøy. Sarah fortalte meg det.” sier hun og sukker oppgitt.
“Vi får se om Tim har noe mer hell med seg. Om ikke, kan Phillip være tapt for alltid.” avslutter hun og ser skuffet på døren, hvor det er ett rødt skilt over hvor det står ‘eksorsisme pågår’ og jeg aner ikke hva jeg skal si eller gjøre. Jeg har ikke lyst til å miste min beste venn. Jeg ser på de to som sitter på hver sin side av meg.
“Hvor ble det egentlig av Sarah? Jeg møtte henne på veg inn hit.” sier Owen, mens Melissa trekker dumt på skuldrene.
“Jeg veit ikke.” svarer hun og ser på meg.
“Åh. Uhm… hun sa hun skulle se til Phillip..?” spør jeg og de nikker til det og lar det være ute av tankene sine, tydeligvis. Men jeg aner ikke helt hva jeg skal tru lenger, kan det hende at Sarah dro hjem igjen, for å vente på svar der, eller fordi hun måtte på ett møte? Eller tuslet hun rundt om og så etter noe? Noe som kanskje kunne hjelpe meg? Jeg sukker oppgitt og gidder heller ikke å tenke noe mer på det. Men jeg lurte mest på hvordan det gikk med Phillip. Jeg er en utålmodig person som hater venting, det er noe av det verste som finnes.

Jeg går rundt inne på venteværelset, venter på å få vite mer om Phillip sin tilstand, venter på at Sarah skal komme tilbake, venter på å møte flere av de som jobber innen for seksjonen. Jeg slutter aldri å tro på at Phillip vil komme seg, men jeg aner bare ikke hvordan han vil bli. Vil han enda være den samme, eller en helt annen person nå? Kommer jeg til å forandre meg? Min største frykt, er å miste en venn. Etter det, kommer det… å miste meg selv. Jeg prøver å unngå det. Døren blir skyvet opp av en feminin hånd, ett ansikt titter frem - Sarah sitt.
“Heisann. Phillip har lyst til å snakke litt med deg.” sier hun. Jeg skakker på hodet, men reiser meg uten å bli bedt om det. Jeg følger så etter henne og vi går ett lite stykke sammen, noe som føltes ut som en evighet. Så kommer vi frem, og jeg ser han ligger der med en jente på ryggen. Hun skotter bort på meg, så tilbake på ryggen hans.
“Ehm… forstyrrer jeg?” spør jeg, Melissa snur seg og ser små irritabelt på meg.
“Nei da, ikke i det hele tatt, jeg bare maserer han, din rumpe slikkende ape!” roper hun ut og snur seg tilbake.
“Snart mensen,” hvisker Sarah til meg mens jeg nikker forståelses fullt, selv om jeg aldri har hatt mensen selv, heldigvis. Ellers hadde det vært veldig rart at jeg er gutt. Men jeg har skjønt såpass at noen jenter blir veldig lett irritable å ha med å gjøre når det er like før de får mensen. Derfor har ett forhold aldri funket for meg før. Men jeg vil satse på Sarah. Mer enn gjerne. Jeg hørte på høyttalerne at en spesiell låt, som har røtter bak til 80-tallet ble spilt. Wicked Game.
“Phillip sa…”
“JEG MASERER HAN, PELL DEG UT, RUMPEAPE!” roper hun ut til meg. Jeg trekker på skuldrene og går ut, siden de vil være alene. Sarah følger etter meg, mens hun tar tak i hånden min.
“Ikke la deg bli kontrollert slik som det. Du er litt for snill, ta igjen.” sier hun oppmuntrende til meg.
“Jeg ser da en tapt sak når jeg ser en.” sier jeg rolig.
“Åja? Det kommer til å bli mye vanskeligere med Fabeldyr.” sier hun hissig. Jeg sukker, går inn igjen og Melissa ser på meg med ett hat jeg aldri før hadde sett hos noen. Kanskje hun drar den litt for langt. Jeg skjønner nå at det er en test.
“Hørte du meg ikke? UT!” roper hun igjen, jeg hører latteren som gjemmer seg bak stemmen hennes. Hun går ned fra den nakne ryggen hans, går mot meg og skal til å fike til meg, men jeg tar tak i hånden hennes, stopper den i lufta.
“Ro ned. Vi kan snakke om dette. Hva har du imot meg?” spør jeg, og hun begynner å klukke.
“Jeg…”
“Nei, ikke forklar deg. Ikke si noe. Det er ikke du som bestemmer over meg, men jeg som bestemmer over deg. Ikke omvendt. Om det noen gang blir omvendt, så blir jeg nødt til å se meg til å … ahh… utrydde deg.” sier jeg på en høflig måte og hun gisper. Kanskje hun hørte klangen av ironi i tone nivået jeg brukte, håper det. Jeg mente det ikke bokstavelig. Jeg så smilet hennes så gikk hun ut og Sarah kom inn like etter.
“Flink gutt. Så, Phillip, hvordan føler du deg?” spør hun og setter seg på en stol ved siden av ham. Jeg gjorde det samme, på den andre siden.
“Åh, strålende. Jeg hadde ikke trudd at det skulle være så lett som det var. Den maskinen gjorde susen!” sier han og gliser til oss begge. Jeg aner ikke hvilken maskin han snakker om, men nikker som om jeg visste det. Jeg ville ikke at han skulle tru jeg ikke ble informert.
“Sam, jeg hører forresten at du er Fabel Mesteren?” jeg ser bort på Sarah og hun rister på hodet.
“Gabriel fortalte meg det.” sier han. Jeg nikker og ser ned på hendene mine. Jeg visste hva jeg skulle si.
“Vi er i en løgnerisk verden. Jentene her ser fra seg ut, som om paradis er blitt mistet. Som om de håper at noen kommer å redder dem. Om du ikke trur på meg, så se etter. Se på Melissa. Hver morgen hun våkner, blar hun om til en ny side i den svarte boken. Jeg er Fabel Mesteren og skal gjøre så det ikke lenger er en sånn verden. Det er det jeg vil.” sier jeg og han nikker, men Sarah forstod ikke hva jeg sa. Jeg klandret henne ikke. For å komme inn til Phillip med ord måtte man snakke på en rar måte.

Etter å ha snakka med Phillip snakket jeg og Sarah uten for.
“Det første du sa, med løgnerisk verden og resten av den korte talen din…” begynner hun, men jeg avbryter henne.
“Jeg veit hva du vil spørre om, og jeg skal fortelle deg det på en vanlig måte. Ikke en måte som jeg må si det til han på. Det jeg sa er det at jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å beskytte ham, deg og de andre som er her fra Fablene, men at jeg må trene.” sier jeg og hun spruter ut i latter.
“Og du må fortelle det på den måten du gjorde!?” ler hun og jeg nikker.
"Maybe I want it, but know I'm not worth it... I can't even tell you my name."
Brukerens avatar
Denasy Bother
Syvendeklasse trollmann/heks
 
Innlegg: 90
Registrert: 11 Jan 2010 22:55


Re: Fabel Arkiv (Fantasyhistorie)

Innlegg mille tami m figg » 21 Jan 2010 13:19

Du er nok glad i å skrive,men føler at det går litt fort i svingene her^^
eks: sier hun og setter seg ned over meg. ????
Fikk faktisk litt vondt i hodet,men kom meg gjennom :|
Bilde
Kinderegg:
Magi, kos og rumpeldunk.
mille tami m figg
Trollmannshatt
 
Innlegg: 148
Registrert: 14 Des 2008 13:40
Bosted: Rom X Galtvort.


Re: Fabel Arkiv (Fantasyhistorie)

Innlegg Marck Carhal » 21 Jan 2010 18:18

Først. SYKT bra

Men jeg fant et par skrivefeil.

Bl. a
Skyvet = Skjøvet
Fallene = Fallende
Føler også at du skriver litt, fort, og hva med litt mer skildring av personer og rom. Der er noen, men ønsker litt mer. Det vil roe historien litt ned.
Ka du syns om aksjekursan?
Marck Carhal
Klysekulemesteren
 
Innlegg: 5381
Registrert: 23 Des 2009 00:57
Bosted: Der Ingen Skulle Tru At Nokon Kunne Bu


Re: Fabel Arkiv (Fantasyhistorie)

Innlegg Denasy Bother » 21 Jan 2010 22:09

Hehe, ja, må nok noen flere avsnitt f.eks :p det er trossalt tilbakemeldinger jeg håper å få, så tusen takk^^ Og jeg er enig med dere, og jeg skal redigere på den seinere når jeg har kommet noen flere kapitler frem så alle passer sammen. Tusen takk ^^ Og jeg bekalger også skrivefeilene, dataen har noe imot riktige ord >< Den er litt teit. F.eks når jeg skriver nå på nettsider t.o.m så retter den ordene av og til. Og det er bare teit, ikke sant?
"Maybe I want it, but know I'm not worth it... I can't even tell you my name."
Brukerens avatar
Denasy Bother
Syvendeklasse trollmann/heks
 
Innlegg: 90
Registrert: 11 Jan 2010 22:55


Re: Fabel Arkiv (Fantasyhistorie)

Innlegg Marck Carhal » 21 Jan 2010 22:55

Denasy Bother skrev:Hehe, ja, må nok noen flere avsnitt f.eks :p det er trossalt tilbakemeldinger jeg håper å få, så tusen takk^^ Og jeg er enig med dere, og jeg skal redigere på den seinere når jeg har kommet noen flere kapitler frem så alle passer sammen. Tusen takk ^^ Og jeg bekalger også skrivefeilene, dataen har noe imot riktige ord >< Den er litt teit. F.eks når jeg skriver nå på nettsider t.o.m så retter den ordene av og til. Og det er bare teit, ikke sant?


Japp
Ka du syns om aksjekursan?
Marck Carhal
Klysekulemesteren
 
Innlegg: 5381
Registrert: 23 Des 2009 00:57
Bosted: Der Ingen Skulle Tru At Nokon Kunne Bu


Re: Fabel Arkiv (Fantasyhistorie)

Innlegg Denasy Bother » 26 Jan 2010 04:05

Ja, nå har jeg prøvd å ha litt mer avsnitt ^^

Kapittel tre
Wisconsin

Det er gått to år nå, og jeg feila. Jeg greide ikke å stanse fabeldyrene. De var for kraftige. Vi tapte kampen, men flere mennesker overlevde. Deriblant oss i Fabel Styrken. Alle Fabel Arkivene ble trygt reddet og satt inn i en bygning utenfor New York. Dessverre er det nå hovedstaden for fabeldyrene. Om de ville, kunne de ha brukt alle resurser for å finne oss. All dataen vi har lagret på dataen. Men de gjør det ikke.
Jeg åpner øynene og ser opp på den nakne himmelen. Jeg burde ha skjønt at de ville flytte tidligere i dag siden fabeldyrene ikke var så langt unna i går kveld. Phillip hadde greid å stjele med seg ett apparat han og Melissa hadde utviklet sammen, like før fabeldyrene lot krigen bryte ut. Og for vi som overlevde er krigen ikke over enda. Ikke før vi alle er drept. Jeg hadde prøvd å trene meg opp til å bli en Fabel Mester. Jeg prøver enda, og noen ganger greier Jegerne våre å fange ett fabeldyr som er ganske svak så jeg kan prøve å trene opp kreftene mine.
Jeg snur hodet mot venstre og ser på at Owen legger ett telt bak i lastebilen som Steven Wonder aka Chef kjører. Eneste som veit hvordan man kontrollerer en lastebil ute på marka. Av og til robber vi butikker for å få mat, klær og drikke. For det meste Wall-Marts, siden de har størst marked med mat, klær og vann i ett. Mye lettere. Det er ikke noe strøm lenger, siden fabeldyrene ikke helt skjønner hvordan vi fikk ting til å funke her i verden. Noen av dem har sikkert utseende, men de har ikke hjerne. Det fikk vi menneskene. Trollene fikk i alle fall ikke hjernen, noe jeg er kjempe glad for. Owen snur seg og ser på meg.
“God morgen, Frost.” sier han til meg. Mitt nye kallenavn, som de plutselig begynte å kalle meg en kald kveld.
“Morn, Owen.” sier jeg og strekker meg mens jeg begynner å speide rundt meg. Han sukker og begynner å rote i baggen han har rundt skulderen sin. Så finner han frem en sammenkrøllet lapp og gir den til meg. Jeg hever ett øyenbryn og ser ned på den.
“Hei, Frost. Jeg, Phillip og Mick er ute å leter etter noe som F.V. trenger for å bygge en satellitt som de skal bygge inne i varebilen. Vi andre skal flytte til lastebilen selv om det kan bli litt humpete. Glad i deg ~ Sarah.” var det skrevet på lappen. Jeg sukket og så opp på Owen.
“Jeg får vel hjelpe deg med å laste inn, og vente på at de kommer tilbake. Når kan vi vente dem tilbake?” spør jeg mens Owen trekker på skuldrene. Jeg tar tak i fillene mine og drar dem på meg. Jeg har ikke fått nye klær på ett halvt år, jeg har latt alle de andre få dem. Jeg fikk vasket dem forrige uke, men det gjorde bare at jeg fikk bort blod- og svetteflekker. Støvet og oljeflekkene gikk ikke ordentlig bort, men greit nok. Og for to måneder siden så hadde jeg ett uhell som gjorde at den ene skulderen kommer til å være ødelagt for alltid. Jeg raspa opp huden og fikk en stein mellom skulderbladene. Ingen greide å få den ut, så vi bandasjerte skulderen og lot det gro så godt som mulig. Over halvparten har grodd, men det er arr, og det vil det alltid bli. Derfor har jeg så mye hull i t-skjorten min og buksene mens skoene er halvveis ødelagte.
“Det står ingenting om nye klær til deg. Du burde låne en bil og kjøre til Wall-Mart eller noe sånt for å skaffe deg noe.” sier Owen og ser litt på meg. Jeg sukker og knyter skolissene.
“Jeg har sagt det før, jeg drar ikke til en by uten å få med meg noen av Jegerne. Og hvor er alle de andre?” spør jeg og Owen begynner å plystre litt. Jeg ser irritert på han og tar på meg en ring som jeg hadde lagt oppi soveposen min. Så krabber jeg ut av soveposen og ruller den sammen og ser spørrende på ham.
“De er… de er ute å robber.” sier Owen og jeg legger soveposen forsiktig inn i lastebilen. Alt var nå lagt inn der, så Owen lukker luken til lasten. Det var tre lasteplaner som var hektet til traileren. Dette gav oss en mulighet til å ha alle sakene våre i ett lasteplan mens noen av oss bor inni de to andre med luftsluser og mat så vi kan overleve mens Owen kjører. Men vi har to biler og en varebil som også blir kjørt, og vi er opptil 40 personer som lever sammen, alltid ett annet sted enn den forrige natta. Nå er vi på veg til Phoenix, og vi har vært i Wisconsin. Vi leter etter muligens flere som vil bli med og kjempe mot fabeldyrene, om det er noen som har noen mulighet til å hjelpe til. Så sukker jeg, Owen er tydelig skuffet han også.
“Jeg ba dem om å vekke deg for å spørre om du ville bli med, men Sarah sa at du sov så søtt så hun orket ikke tanken på at noen… shit, jeg skulle egentlig ikke si det…” Owen se tankefullt lenge på traileren. Så pipet det i lomma hans, og han tok den opp kjapt. Vi hadde tre sett med mobiler, om to team var ute å robba kunne man kontakte hverandre. Maks to grupper, ikke noe mer. Men det pleide ikke å være 38 som var ute å robba samtidig… det var det ikke plass til.
“Hvor dumme er dem, egentlig?” spør jeg og ser undrende på Owen som snur seg overrasket mot meg.
“Åtte og tretti ute å robber samtidig?” spør jeg igjen og denne gangen begynner han å le.
“Nei nei, det er noen som går tur her. Lenge til de kommer til å kjenne den kjølige lufta mot kinnene. Puste den inn. Se på snøen før vi drar til Phoenix.” ler han lett og ser tåpelig på meg som om jeg er en dum liten unge. Så tar han opp mobilen og jeg ser at ansiktet hans blir mer og mer overrasket. Så legger han mobilen fort i lomma og løper til traileren for å sette seg i førersetet. Jeg gjør det samme - noe har skjedd. Han ser på meg når jeg klatrer inn og rister på hodet.
“Jeg trenger at du tar av lasten med engang!” roper han til meg, tydelig stresset. Jeg gjør som han sier og river den av og skraper av en negl. Svir som pokker, men jeg ser på traileren igjen som kjører vekk i en stor fart. Jeg sukker og går inn i den første lasten, slik vi gjør hvis noe går i dassen. Jeg åpner en selvlagd dør på siden, går inn, lukker den og låser slik vi gjør - en blokade av metall.

Etter en god stund hører jeg noen stemmer nærme seg, tydeligvis opprømte. De kommer mot lasteplanet jeg er i, stearinlysene tent. Det banker - en gang - to ganger - tre ganger - fire ganger - fem ganger - så jeg går og åpner døren. Jeg ser mange av de jeg lever sammen med komme inn og hilse på meg, litt brydde. Jeg lurer på hva som skjer der… kan noe ha skjedd med Sarah, Phillip og Mick? Jeg veit ikke… det jeg veit er at Phillip er en F.V, Sarah er en F.A, og Mick er en F.J, som betyr Fabel Jeger. Og at jeg bryr meg litt for mye om Sarah som jeg har gjort de siste årene. Melissa Juliet Rivers ser på meg og skakker på hodet.
“Du… har ikke fått noen beskjed, har du? Ellers hadde ikke du vært her.” sier hun og jeg skakker også på hodet.
“Sarah, Phillip og Mick er blitt angrepet av vampyrer, en cyclops og kentaurer. Vi aner ikke om noen er omkommet eller ikke…” jeg og Melissa er stille en liten stund. Det er noen som snakket, men det er veldig lavt og de ser bekymret mot meg. Jeg sukker og ser på henne.
“Jeg tenkte vi kunne lage litt mat… blir du med utenfor og starter ett bål?” spør jeg og hun nikker svakt. Vi åpner døren, går ut og den blir låst forsiktig bak meg. Vi samler noen kvister sammen og legger dem rundt noen steiner. Hun tar frem en lighter siden hun røyker og tenner på noe papir. Jeg går til det bakerste lasteplanet mens hun tenner opp og finner frem en pakke med pølser og noen brød. Jeg lukker den igjen og ser ned på ringefingeren min hvor jeg har greid å rive av neglen. Jeg merker det veldig godt nå i kulden. Jeg legger fra meg pølsene og ser på blodet som har stivnet på fingeren. Jeg veit at Melissa veit hvordan jeg har det akkurat nå. Bekymret. Hun er like glad i Phillip som jeg er i Sarah. Jeg ser til venstre og ser en stubbe som det er litt rim på. Hvor tidlig på morgen er det? Åtte? Ni? Jeg er ikke helt sikker.
Pølsene får en fin brun farge, og vi deler dem broderlig og søsterlig. Vi har enda ikke sagt noe, selv om vi begge vil. Men vi er enda i sjokk og ber om at det skal gå bra med Phillip og Sarah, men bryr oss ikke om det skjer noe med Mick. Det kan være det samme, så lenge det går bra med de to andre. Jeg skulle ha vært med dem, så jeg kunne ha beskyttet dem, selv om det ikke hadde gått så bra med skulderen min. Den høyere armen min. Det har begynt å bli bedre, men jeg greier ikke å løfte armen like høyt som før. Kanskje en tredjedel av hva jeg greide? Jeg er ikke sikker. Jeg ser ned på ringefingeren min igjen og Melissa ser også på den, så gisper hun lavt. Jeg sukker.
“Det går bra, det gjør faktisk ikke like vondt som det ser ut som og som det høres ut som.” sier jeg og hun begynner å le.
“Du kjente nesten ikke at folk prøvde å lirke ut steinen i skulderen din engang.” sier hu latterfullt og jeg trekker bare på skuldrene. Hun hadde rett. Jeg hadde trent så mye med å bli Fabel Mesteren at jeg ikke lenger kjente smerte. Vel, fysisk. En liten hemmelighet jeg har med Owen.

Vi hører noen trampe lyder, og vi reiser oss med en gang. Vi ser på en liten ås som går nedover for oss, for å se om vi greier å få øye på hva som kommer. Og ganske riktig, som jeg gjetter, kommer ett troll frem. Melissa gisper og jeg tar ett skritt frem, uten frykt. Han ser dumt på oss begge så legger han merke til lasteplanene som står ubeskyttet på plassen. Han begynner å traske ditover med en klubbe i hånden. Jeg ser Melissa tar frem en pistol, men det er ikke en hvilken som helst pistol. En med en rød, nødrakett inni. Hun trekker av, den er rettet mot trollet. Jeg tar dette som en mulighet, løper rundt bak han og setter armene mine inn i beina hans. Den er diger, men han blir helt tom for energi og ramler til siden mot Melissa. Hun klynker seg og hopper unna. Hun er absolutt ingen Jeger, men har mot. Men noen ganger virker det litt omvendt. At hun er en Jeger uten mot.
Jeg tar frem en kniv og krabber opp på brystkassa hans. Jeg veit hvor jeg skal stikke den. Han har to hjerter, to øyne og en veldig liten hjerne. Øynene leder frem til hjernen, hjernen leder frem til hovedhjertet. Jeg tar sjansen og stikker kniven inn i det venstre øyet hans. Jeg hører en liten lyd så blir hele trollet slapt. Han er død. Jeg ser opp på Melissa som ser helt ødelagt ut.
“Om… den… visste… hvor vi… er…” begynte hun. Jeg visste hvor hun ville hen. Om den visste hvor vi var, måtte jo de andre også vite hvor vi var? Vi burde stikke av og ikke komme tilbake hit, men dra fortere enn svint. Vi ser skeptisk på hverandre, så ser jeg at hun går mot lasteplanet. Jeg tar tak i armen hennes.
“Trur du det er så lurt å si det til dem? De er redde nok fra før av med tanke på Sarah, Phillip, Owen og Mick.” sier jeg så lavt jeg kan. Hun snur seg mot meg og legger armene rundt meg.
“De har rett til å få vite dette, de vil bli skremt dersom de kommer ut og det første de ser er ett dødt troll!” sier hun, og jeg ser lenge på henne. Strengt, kanskje, jeg er ikke sikker, men øyenbrynene mine møtes i alle fall og leppene mine er ganske stramme.
“Jeg hadde tydeligvis ingen rett til å få vite om Sarah og Phillip.” sier jeg kjølig til henne og hun tar ett skritt tilbake som om hun synts at vi var for nære hverandre. Jeg syntes at vi var det i ett øyeblikk. Nesten som om hun ville kysse meg. Vår vennegjeng har blitt splittet opp etter at jeg og Mick ble uvenner. Sarah, Phillip, Mick og Samantha Short, også kaldt for Sam, pleier å være sammen, mens jeg, Melissa, Summers og Georg pleier å henge. Vi fire har blitt bestevenner og forteller hverandre alt mulig. Jeg er ikke sikker på om Summers og Georg er inni i lasteplanet eller om de er ute å går enda. Jeg ser lenge mot lasteplanet før jeg begynner å gå med raske skritt mot den.
“Hva gjør du?” spør hun og kommer tassende like bak meg.
“Sjekker om Georg og Summers har det bra.” hun tar tak i armen min og vrir meg rundt. Jeg ser lenge, grettent, på henne. Hun ser trist på meg som om det er noe mer hun ikke har fortalt meg.
“De… de dro.” sier hun lavt. Jeg tar tak i skuldrene hennes og kjenner ett sinne flomme inn i meg som aldri før. Irritasjon.
“Hvilken vei dro de!?” roper jeg nærmest. Hun rister på hodet, fast bestemt på å ikke fortelle meg det.

Jeg løp nedover en ås og bøyde meg ned på bakken. Georg visste hvordan fabeldyrene skulle miste lukten og sporene deres. Men det gjorde ikke Summers, hun var ikke noen Jeger. Jeg ser opp på himmelen, snurrer rundt med hendene vendt mot verdensrommet. Jeg ser en skygge som løper vestover. Hvorfor vestover? Hva ligger den veien? Vi var jo alle enige om å dra til Phoenix. Var vi ikke? Jeg åpner øynene mine og kan nå se sporene etter Summers. Ett sett med føtter som ser ut til å ha hastverk vestover… hva ligger den veien? Colorado… Shit. Denver. Familien til Summers. De vil se om det er noen i live fra familien. Om jeg følger etter sporene kan føre meg til dem før det er for sent. Eller… kan dem? Georg er er kjapp spurter som holder strittet lenge også. Men Summers er vandt med biler og jobbe hjemme. Ja. En Fabel Arkiv. Om vi mister henne, mister vi en god venn. Og ett helt arkiv.

Jeg løper fortere enn jeg noen gang har gjort. Jeg kan ikke la dette skje, kan ikke la dem risikere deres liv, bare for å komme frem og finne ut at familien er blitt med i drapet fra fabeldyrene. Vi har gjennomsøkt hele landet her, uten å finne noen. Hun kan ikke gi slipp på grunn av sine egne lyster. Jeg har ikke gjort det heller. Faktisk, lot jeg min familie kommer etter alle andres, men av en eller annen grunn har vi nå havnet i Wisconsin. Og selv om jeg løper så fort jeg kan etter de to andre, så ser det ut som at jeg havner lenger og lenger bak. Har Georg henne på ryggen og løper så fort han kan selv så fabeldyrene ikke skal kunne lukte at det er to stykker? I så fall er løpet kjørt og jeg kan bare løpe tilbake. Jeg stopper opp for å se nærmere på sporene. De er ikke ferske. De er flere dager gamle. Jeg tapte. Jeg snur meg for å løpe tilbake til de andre. Kanskje er Sarah kommet tilbake? Kanskje uten Mick? Jeg setter opp farten og spurter så fort jeg kan, opp åsen og ser Melissa sitte og se mot den samme åsen jeg løper opp. Hun begynner å smile når hun ser meg og reiser seg opp, børster vekk litt støv fra hendene sine. Bak henne, ser jeg Sarah, Phillip, Mick og Owen. Jeg ser en flerre på kinnet til Phillip og blod renne ned armen til Mick. De hadde nok gjort sitt for å beskytte Sarah. Melissa klemte meg lenge og jeg henne tilbake.
“Du fikk dem ikke tilbake, gjorde du vel?” spør hun. Jeg sukker og ser på det rufsete, lange håret til Phillip.
“Jeg greier ikke å ta dem igjen, så jeg lar dem dra. Men vi selv må dra videre.” sier jeg og ser alvorlig på Melissa etter klemmen. Hun nikker trist og ser ned i bakken.
“Vi… mistet dem.” sier hun lavt. Jeg løfter opp ansiktet hennes og ser henne inn i øynene.
“De har hverandre. Summers er Arkiv og Georg er Jeger. Hun veit hvor ting er og Georg veit hvordan de skal bli drept. De greier seg, bare de kommer til Phoenix etter oss, stjeler en bil, samme for meg hvordan de kommer dit.” sier jeg til henne så bare hun hører det. Jeg ser bak henne, Sarah og Phillip snakker sammen, ryggen vendt mot oss. Mick og Owen sitter inne i varebilen for å rense såret. Fabel Viten har oppfunnet ett middel som sørger for at vi ikke blir vampyrer eller varulver. Greit å ha, i nødstilfeller som dette. Jeg ser tilbake på Melissa en liten stund så setter jeg meg ned, uten å vite hvor sliten jeg egentlig er etter å ha løpt så langt som jeg gjorde. Den oppoverbakken på åsen er omtrent en kilometer. Og jeg løp lenger enn det.
“Hva er det?” spør hun og så tydeligvis at jeg så på Sarah og Phillip. Så sukker jeg.
“Hvorfor… hvorfor valgte du å heller være med meg enn med Phillip? Og hvorfor valgte Sarah å være med Phillip istedenfor… meg?” spør jeg mens hun trekker på skuldrene.
“Du hadde ett poeng med det du sa til Mick.” sier hun og trekker på skuldrene.

Det var den samme dagen som jeg hadde skrapt opp skulderen min. Mick mente at jeg var en fare for sivilisasjonen. Jeg sa at han skulle ryke til helvete og at han ikke visste hva han skulle ha gjort om han hadde en Cyclops etter seg.
“Jo, jeg hadde møtt den og drept den!” ropte han opp i trynet mitt. Jeg hadde begynt å le.
“Jasså ja, ett menneske hadde greid å drepe ett vesen som menneskeheten var livredde for før? Som hundre mann ikke har greid å felle mens du, ett, menneske skulle greie? Kødd mer med meg!” ropte jeg mens det fossblødde ut av skulderen min. Han visste ikke hva han begikk seg ut på.

Og nå, en god stund etter, sitter vi her mens det er han som er angrepet, det dumme kjøtthodet. Jeg sukker og ser på Melissa mens hun ser seg over skulderen. Jeg lurer på om hun skulle ønske at det var hun som var med Phillip istedenfor Sarah. Sjalusi drama? Ikke i det hele tatt. Åh, det var sarkasme.
“Mick ble bitt av en vampyr.” sier Melissa fraværende. Jeg ser på henne en liten stund, så snur hun hodet og ser på ansiktet mitt. Litt overraskende å se tårene i øynene hennes.
“Hv… hva er det?” spør jeg, men trur jeg veit svaret.
“Phillip og Sarah… de…” hun knakk sammen og havnet nesten rett i bakken. Jeg slo ut med armene og hun landet i dem, hulkende. Jeg syntes jeg så ett lite kyss, men tenkte at det bare måtte være meg. Men tydeligvis ikke. De hadde kysset. Jeg så også ned i bakken en liten stund, helt til hun ville legge seg ned på den bare bakken.
“Du…” begynner jeg, men veit ikke helt hva jeg skal fortsette å si. Jeg bestemmer meg for å holde kjeft, det er det eneste som er det tryggeste. Phillip ser bekymret mot oss og legger merke til at Melissa ligger på bakken. Han kommer løpende mot oss, men jeg rister på hodet mot ham. Så skjønner han. Vi veit det. Han snur seg igjen og går tilbake til Sarah og etter noen sekunder ser hun bekymret mot oss begge. Jeg kjenner at noe faller i brystet, lander og knuser. Det begynner å svi, nei, hamre fordi det gjør vondt, og tårene presser seg frem og en tåre triller ned kinnet mitt. Hun ser ned i bakken og snur seg så mot varebilen. Jeg ser hodet hennes senker seg litt og skuldrene begynner å riste. Phillip sin arm glir rundt livet hennes. Jeg ser ned på Melissa som nå er helt våt av tårer i ansiktet. Jeg synts mer synd på henne enn på meg selv. Jeg føler meg selv truffet også, men tydeligvis ikke like mye som henne. Jeg blir mer glad på Sarah og Phillip sine vegne. Jeg ser opp og Sarah og Phillip er på veg mot lasteplanet. Jeg ser ned på Melissa som ligger å gråter og småhulker. Så kommer Owen og ser ned på oss to som ligger der.
“Hva… er det?” spør han lavt. Jeg ser opp på han og sukker.
“Sarah og Phillip.” sier jeg lavmælt. Owen smiler først, så ser han bekymret på oss begge.
“Går det bra med dere..?” spør han. Jeg rister på hodet og stryker Melissa på kinnet.
"Maybe I want it, but know I'm not worth it... I can't even tell you my name."
Brukerens avatar
Denasy Bother
Syvendeklasse trollmann/heks
 
Innlegg: 90
Registrert: 11 Jan 2010 22:55


Re: Fabel Arkiv (Fantasyhistorie)

Innlegg Marck Carhal » 26 Jan 2010 16:28

Kjempebra som vanlig, men
Fortsatt litt fort i svingene. Også mye feilskriving. Særlig av verb

Denasy Bother skrev:Det er gått to år nå, og jeg feila. Jeg greide ikke å stanse fabeldyrene. De var for kraftige. Vi tapte kampen, men flere mennesker overlevde. Deriblant oss i Fabel Styrken. Alle Fabel Arkivene ble trygt reddet og satt inn i en bygning utenfor New York. Dessverre er det nå hovedstaden for fabeldyrene. Om de ville, kunne de ha brukt alle resurser for å finne oss. All dataen vi har lagret på dataen. Men de gjør det ikke.


"De var for kraftige. Vi tapte kampen, men flere mennesker overlevde."
Hvordan kraftig?
Er det bare i USA eller i hele verden. Jeg synes det hadde vært bedre hvis vi fikk høre litt mer presist, hvor mange har overlevd.
Hvordan tapte "dere kampen"
Hvordan ble slagene utkjempet. Det trengs ikke mer enn et par linjer

"Dessverre er det nå hovedstaden for fabeldyrene"
Ehh. hæ? Hva mener du med det

"All dataen vi har lagret på dataen. Men de gjør det ikke."
1. All dataen = Alle dataene
2. Bedre å skrive opplysningene istedenfor dataen (første)
Hvis du velger å skrive dataene, så skriv et annet ord for data (computer, pc, mac what ever)

Denasy Bother skrev:Og for vi som overlevde er krigen ikke over enda. Ikke før vi alle er drept. Jeg hadde prøvd å trene meg opp til å bli en Fabel Mester. Jeg prøver enda, og noen ganger greier Jegerne våre å fange ett fabeldyr som er ganske svak så jeg kan prøve å trene opp kreftene mine.


Det blir uforståelig hvis du skriver det slik. Prøv med

"Og for oss som overlevde krigen, er den enda ikke over. Ikke før alle fabeldyrene er drept" (hvis det er det du mener)

"Jeg prøver enda å lære hver gang jegerne våre greier å fange et fabeldyr som er svakt nok til å bli underlagt min styrke"

Steven Wonder: ehh, prøv med et annet navn. Det ligner MYE på Stevie Wonder.

Denasy Bother skrev:Owen se tankefullt lenge på traileren. Så pipet det i lomma hans, og han tok den opp kjapt. Vi hadde tre sett med mobiler, om to team var ute å robba kunne man kontakte hverandre. Maks to grupper, ikke noe mer. Men det pleide ikke å være 38 som var ute å robba samtidig… det var det ikke plass til.

.
Finn tre feil
1. "Owen se tankefult lenge på traileren" Det minner mye om RPGspråk.
"Owen ser tankefull på bilen en stund, før det pep i lomma hans."
2. "Så pipet det i lomma hans, og han tok den opp kjapt." Pipet = pep. Og det er at han tok den kjapt er både dårlig norsk og ganske unødvendig informasjon. "

"Owen ser tankefull på bilen en stund, før det pep i lomma hans, og han tok opp en mobil fra lommen, i en håndbevegelse."

3. "Om to team var ute å robba kunne man kontakte hverandre. Maks to grupper, ikke noe mer. Men det pleide ikke å være 38 som var ute å robba samtidig… det var det ikke plass til."

Hva mener du med å ikke plass til?

"Om to team var ute for å robbe, kunne man kontakte hverandre. Det var aldri mer enn to grupper samtidig. Det pleide aldri å være 38 personer som var yte for å robbe samtidig... Det var det ikke plass til (i en truckene, eller hva enn du enn mener)

Denasy Bother skrev:Vi deler dem broderlig og søsterlig. Vi har enda ikke sagt noe, selv om vi begge vil. Men vi er enda i sjokk og ber om at det skal gå bra med Phillip og Sarah, men bryr oss ikke om det skjer noe med Mick. Det kan være det samme, så lenge det går bra med de to andre.


Ingenting som heter Søsterølig bare broderlig

Hvordan vet Frost at begge har lyst å snakke, og at begge ber. Det blir feil å skrive det.
Jeg mener det blir rett å skrive at det er slik forst har det og at han kan se på Melissa at hun har det på samme måte.


Dette er ting jeg kom over når jeg leste det, men det er ikke sikkert at jeg fikk med alle...

Keep up the ggod work :D
Ka du syns om aksjekursan?
Marck Carhal
Klysekulemesteren
 
Innlegg: 5381
Registrert: 23 Des 2009 00:57
Bosted: Der Ingen Skulle Tru At Nokon Kunne Bu



Gå til Respons

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 16 gjester

cron