Nei, Kami, jeg gjør virkelig ikke det -.- xD
Marck, for din del er jeg nå ferdig med kapittel to =D
Kapittel to
Mytene og Fablene
Det er morgen. Jeg ser meg om i det ukjente soverommet, det føles ikke ut som at det har så veldig lyst til å ta meg imot. Jeg hører ting i veggene. Hun har museproblemer her. Jeg sukker og tar tak i t-skjorten min og drar den over meg mens jeg klør meg i håret. Så reiser jeg meg og ser ned på sengen. En enkeltseng i metall. Den var ikke så veldig behagelig å sove i, men sikkert bedre enn å sove på den korte sofaen som Phillip hadde insistert på å sove i. Eller kanskje det var derfor han hadde insistert på å sove i den? Jeg bryr meg ikke mer om det og går ned for å se at Sarah lager frokost. Det føles så riktig. Men likevel så feil. Jeg gikk inn i stuen hvor Phillip ligger og setter meg ned.
“Hva sa han til deg?” spør jeg og han ser forsiktig opp på meg. Øynene hans blir fulle av tårer og han ser så ned.
“Han heter Gabriel. Den fallene Engelen. Han fortalte litt om seg til deg. Men mer til meg.” sier han og jeg setter meg ned.
“Sarah… hun jobber med noe på siden. Og hun kommer snart til å slutte som arbeidsgiver.” sier han igjen og jeg ser nøyere på han. Hva mener han nå?
“Gabriel kom hit for å stanse deg. Du må fullføre det! Du må greie det!” sier han til meg og jeg ser spørrende på ham.
“Greie hva da?” spør jeg, men han rister bare på hodet. Jeg ser opp og der står Sarah.
“Hva er det som skjer?” spør jeg henne, men hun rister også bare på hodet. Jeg begynner å bli irritert over at de ikke vil fortelle meg det. Hvorfor ikke? Hva hadde jeg gjort som fortjente at jeg ikke får vite det? Jeg sukker og går ut på kjøkkenet som er ganske moderne. Hun må tjene ganske mye på å være arbeidsgiver. Hun kommer inn på kjøkkenet og ser bedende på meg. Så åpner hun munnen, men jeg snakker før henne.
“Hva var det Phillip mente?” spør jeg. Hun sukker og ser mer bedende på meg, som om dette er noe hun helst ikke vil ha ett tema å snakke om. Så nikker hun.
“Gabriel er en fallen engel, en demon. En fabel. Det er det jeg også jobber med, fabeldyr. Det er det jeg tjener mest på, og derfor jeg hadde rå til dette huset.” jeg setter meg ned og ser så spørrende på henne med rynkede øyenbryn. Fabler?
“Mytologi og fabeldyr. Vi har funnet ut at fabeldyrene ikke er ett eventyr, men noe ekte. De finnes. Vi har funnet restene til for eksempel Bakeneko, en katte-lignende vesen med tre eller syv haler.” sier hun og setter seg ned over meg.
“Men vi leter etter den største fabelen, som også er kjent som en drage.” sier hun igjen og smiler nå. Jeg tar tak i ett glass som står på benken mellom meg og Sarah.
“Så… drager… troll… alle disse finnes i den virkelige verden?” spør jeg underlig, men veit at det måtte være en bløff. De kunne da ikke virkelig være ekte… kunne de?
“Vår styrke, kan vi kalle det, er utbredt for å finne flere fabler, hvor de befinner seg, og hvor Fabel Mesteren kan befinne seg.” fortsetter hun som om jeg ikke hadde spurt.
“Hva mener du med ‘fabel mesteren’?” spør jeg og hun innser at jeg ikke veit noe om dette.
“Fabel Mesteren er den som visstnok skal kunne kontrollere og temme ett og en hver fabel.” sier hun og setter seg også ned. Hun gir meg litt brød og jeg tar en skive før hun får fortsette.
“Vi er ikke mange. Men vi tjener fett fra regjeringa, og mye mer siden vi ikke er så mange. Jeg er en arkiverer, eller hos oss heter det Fabel Arkiv. Her i huset har jeg ett arkiv ett sted, jeg kan ikke si hvor, og det er fullt av tall og navn på fabler. Vi er de som jobber under Fabel Viten, altså Vitenskapsmenn i Fabler.” sier hun og tar en pause for å sørge for at jeg henger med. Jeg nikker og tar en bit av brødskiven min.
“Så er det Fabel Jegere, de jager etter Fabler, dreper en av dem om de kan så kan Fabel Viten få ett mer innsikt i kroppen til en og hver Fabel, men det er mange som er vanskelige å drepe. Hittil har vi fått til å drepe en Faun.” sier hun, og jeg later som at jeg veit at jeg veit hva det er. Jeg kan søke det opp på nettet senere.
“Vi har en gruppe til… det er Fabel Oppdager. Det er de to som først fant skjellete til Bakeneko.” avslutter hun og jeg klapper. Jeg klapper og klapper til hendene mine blir ømme.
“Du, det der, det fikk du jammen meg til å nesten tro på.” sier jeg og reiser meg opp. Jeg ser etter mobilen min, men hun tar tak i hånden min og ser lenge på meg med tårer i øynene.
“Phillip… han ble besatt av en fabel!” sier hun høyt.
“Phillip veit at dette er sant, om du ikke vil tro på meg, så tro på han!” roper hun bedende til meg. Jeg ser spørrende på henne.
“Han har blitt besatt to ganger! Vi må få snakke med Gabriel, vi må få HAN til basen vår!” roper hun igjen, nå kommer Phillip løpende inn og ser på oss begge to.
“Hva i helvete skjer?” spør han.
Sarah forklarte oss litt bedre av hva hun hadde prøvd tidligere. Vi måtte få Phillip til basen deres så fort som mulig, så vi satte oss inn i bilen hennes, litt større en vår egen. En Ford, vel og merke. Vi kjørte av gårde, jeg ante ikke hvor vi skulle hen, hun kjørte, noe jeg helt ikke følte meg bekvemt med. Vi hadde ikke kommet så veldig langt, før Phillip begynte å riste bak der. Jeg ser bak på han, øynene hans hadde ingen farge, bare kontraster, hvit og svart. Jeg ser tilbake på Sarah.
“Han holder på å bli besatt. Kjør kjappere!” sier jeg, men hun ser tilbake på meg.
“Det burde være umulig i denne bilen her.” sier hun og jeg ser tilbake på ham. Ser ikke ut som at han ikke blir det, men jeg setter meg til rette med det hun sier, men han fortsetter å riste som en gal. Jeg så på speedometre, det gikk fra 80 til 120 på noen sekunder ettersom at hun begynte å tro på meg med dette. Hun så av og til bak på Phillip, og etter noen minutter stanser hun bilen og vi ser på en liten luke i bakken. Hun går ut av bilen, motoren står enda på, løper til luken og åpner den. Jeg går også ut av bilen, løfter opp Phillip og løper mot luken med han i armene, mens han rister som en gal. Han prøver å klore meg på halsen, men jeg avverger det og løper ned en liten tretrapp, som leder til en sjakt. Veggene er mørke, men heldigvis går veien rett frem, til vi møter på en metall dør. Den er tung å åpne alene, så jeg slipper Phillip ned mens jeg presser døren opp, og ut kommer det ut tre stykker i hvite frakker med briller på. De ser på oss og skakker på hodet, der Phillip ligger, så på meg.
“Han er besatt av en Fallen Engel!” roper jeg til dem, og de skynder seg, løfter ham opp og bærer ham inn på ett veldig lyst rom i forhold til det utenfor. En av dem er en kvinne, legger jeg merke til, etter formene i forhold til de to andre som også var høyere enn henne.
“Det er Gabriel igjen, og han prøver å ødelegge Samson her!” kommer Sarah ropende inn, og de tre andre ser forskrekket på henne.
“Du skal ikke ha med noen flere enn maks en!” roper den høyeste til henne, tydeligvis sjefen her.
“Samson har rett til å se det, og Phillip blir angrepet av Gabriel, gjør noe!” roper hun tilbake og mannen retter seg tilbake til Phillip, tydeligvis forvirret. Etter en times tid, har jeg en kaffe i hånden mens Sarah sitter der med meg, det samme gjør den andre kvinnen som jeg har registrert heter Melissa. En vakker, tynn kvinne, toppen 30 år gammel, hun har ganske langt, lysebrunt hår som er litt rufsete her og der, øynene hennes er grå-grønne, og leppene hennes er små, men samtidig fyldige.
“Ja… Phillip vil komme seg i løpet av noen timer. Du må trene, Samson.” sier Melissa og jeg skakker på hodet. Trene for hva da? Jeg skjønte ikke hva hun mente, men kanskje Sarah kunne forklare litt mer seinere. Jeg så på skjorten hennes, hvor det var en lapp om hva hun gjorde der. Det var inngravert “F.V” noe jeg antok å være ‘Fabel Viten’ eller hva det het. Sarah hadde jo fortalt meg om hva de gjorde og sånt, men jeg syntes enda det bare var rart.
“Jeg beklager oppførselen til Tim, han trur han er sjefen vår, men han er ikke det. Sjefen vår er Fabel Mesteren som vi enda ikke har funnet, ellers er det presidenten vi står til ansvar for.” sier Melissa igjen og jeg nikker, later som at jeg forstår alt hun sier, selv om jeg er ganske betuttet etter det som hadde skjedd med Phillip. Hvem var denne Gabriel? Hvorfor ville han drepe meg?
“Vi trur…” avbryter Sarah tankene mine.
“At Gabriel er en indianer, som ikke var fornøyd med livet han hadde, og vil derfor ødelegge for oss som ikke kommer herifra, men fra Europa. Og… vi trur at han trur at du er … Fabel Mesteren.” avslutter hun, og jeg rykker bakover. Og jeg som håpet at jeg ikke trengte å bli blandet noe mer inn i fabelverden. En fallen engel mener at jeg er Fabel Mesteren? Hva er egentlig en Fabel Mester?
“Kan dere forklare meg nærmere hva en Fabel Mester er?” spør jeg og de ser alvorlige på hver andre.
“En Fabel Mester er en…” begynner Melissa, men ser usikker på Sarah, så hun stepper inn med ett kremt.
“Fabel Mesteren er den som kontrollerer fablene på en ustyrelig måte, som bare den veit. Hvert tusende år kommer det en Fabel Mester som styrer og temmer dem, men det er noen av Fablene som nekter, derav blant annet Gabriel og Kraken, bare noen eksempler. De må den sterkeste temme.” sier hun og jeg ser lenge på henne.
“Kraken?” spør jeg, skjønner ikke helt hva hun mener.
“Kjempe blekksprut som sjømennene fryktet for en tid tilbake.” forteller Melissa og ser så på Sarah.
“Som Fabel Arkivar ser jeg til at du lærer opp Samson til å bli Fabel Mester, dersom han virkelig er det. Vi skal teste deg ut om en måned,” sier Melissa og reiser seg for å gå.
“Jeg vil ikke dette,” sier jeg, og da snur hun ser mot meg igjen.
“Vil du virkelig at verden skal gå under? Fablene har begynt å samle seg. Veldig lite, men nok til at det kan bli en hær som vil ødelegge menneskeheten.” sier Melissa og går ut av rommet. Jeg snur meg spørrende mot Sarah, og hun ser alvorlig på meg.
“Dette er viktigere enn bursdagsselskaper.” sier hun og reiser seg hun også. Jeg gjør det samme, uten å tenke over det.
“Jeg skal se til Phillip.” sier hun. Jeg setter meg ned igjen, legger hendene mine i lommene for å ta opp mobilen. Av en eller annen grunn ser jeg på klokken, og ser opp på Sarah som også forlater venteværelset. Bygningen jeg er i minner meg om ett sykehus, med de hvite, klare veggene med nesten ingen bilder på. Det eneste som er der, er ett bilde av en drage som spruter ild med to troll og en griff, ett vesen som er en krysning mellom en løve og en ørn. Det så ut som at de fire skulle til å slåss om dalen de var på med de vakre, hvite og røde blomstene. Jeg ser opp på døren igjen, som svinger seg svakt opp. En mann med blonde krøller, lyseblå øyne og en potetnese stirrer på meg. Kjevebeina hans er kraftige og kinnbeina høye. Han ser lattermildt på meg.
“Så Sarah skal lære deg opp, huh?” sier han mens han kommer forsiktig inn. Jeg tenker først etter hva som hadde skjedd i den forrige samtalen. Så husker jeg det.
“Ja, hun skal visst det.” sier jeg og trekker på skuldrene. Han slipper ut en mørk, liten latter og smiler til meg.
“Velkommen til gjengen. Hva skal du bli lært opp til?” spør han og trekker ut hånden.
“Fabel Mester, eller noe sånt. Samson Archer,” sier jeg og tar hånden hans i min egen.
“Christopher Owen. Fabel Viten, jobber her fulltid.” sier han og smiler varmt til meg. Jeg smiler tilbake, forhåpentligvis like varmt. En ny latter. Jeg gjør det feil, i alle fall.
“For ett utrykk!” gisper han gjennom latteren. Når han tilslutt slutter å le, ser han alvorlig på meg. Noe sa meg at det var ett ansikt jeg kom til å se sjeldent.
“Ikke gled deg for mye. En Fabel Mester er den vanskeligste jobben vi har her.” sier han, men jeg avbryter han og sier at jeg heller ikke skulle ønske at jeg var den som skulle bli Fabel Mesteren. Han setter seg ned ved siden av meg og smiler oppmuntrende.
“Jeg sa ikke det. Jeg sier det er veldig krevende.” sier han og jeg ser på døren igjen. Melissa kommer tilbake og setter seg på den andre siden av meg.
“Vi har tatt noen tester, men… vi får ikke Gabriel ut. Han er som en annen personlighet som alltid har vært der, men da kunne han ikke ha fått leiligheten deres til å bli knust med jorden uten ett eneste verktøy. Sarah fortalte meg det.” sier hun og sukker oppgitt.
“Vi får se om Tim har noe mer hell med seg. Om ikke, kan Phillip være tapt for alltid.” avslutter hun og ser skuffet på døren, hvor det er ett rødt skilt over hvor det står ‘eksorsisme pågår’ og jeg aner ikke hva jeg skal si eller gjøre. Jeg har ikke lyst til å miste min beste venn. Jeg ser på de to som sitter på hver sin side av meg.
“Hvor ble det egentlig av Sarah? Jeg møtte henne på veg inn hit.” sier Owen, mens Melissa trekker dumt på skuldrene.
“Jeg veit ikke.” svarer hun og ser på meg.
“Åh. Uhm… hun sa hun skulle se til Phillip..?” spør jeg og de nikker til det og lar det være ute av tankene sine, tydeligvis. Men jeg aner ikke helt hva jeg skal tru lenger, kan det hende at Sarah dro hjem igjen, for å vente på svar der, eller fordi hun måtte på ett møte? Eller tuslet hun rundt om og så etter noe? Noe som kanskje kunne hjelpe meg? Jeg sukker oppgitt og gidder heller ikke å tenke noe mer på det. Men jeg lurte mest på hvordan det gikk med Phillip. Jeg er en utålmodig person som hater venting, det er noe av det verste som finnes.
Jeg går rundt inne på venteværelset, venter på å få vite mer om Phillip sin tilstand, venter på at Sarah skal komme tilbake, venter på å møte flere av de som jobber innen for seksjonen. Jeg slutter aldri å tro på at Phillip vil komme seg, men jeg aner bare ikke hvordan han vil bli. Vil han enda være den samme, eller en helt annen person nå? Kommer jeg til å forandre meg? Min største frykt, er å miste en venn. Etter det, kommer det… å miste meg selv. Jeg prøver å unngå det. Døren blir skyvet opp av en feminin hånd, ett ansikt titter frem - Sarah sitt.
“Heisann. Phillip har lyst til å snakke litt med deg.” sier hun. Jeg skakker på hodet, men reiser meg uten å bli bedt om det. Jeg følger så etter henne og vi går ett lite stykke sammen, noe som føltes ut som en evighet. Så kommer vi frem, og jeg ser han ligger der med en jente på ryggen. Hun skotter bort på meg, så tilbake på ryggen hans.
“Ehm… forstyrrer jeg?” spør jeg, Melissa snur seg og ser små irritabelt på meg.
“Nei da, ikke i det hele tatt, jeg bare maserer han, din rumpe slikkende ape!” roper hun ut og snur seg tilbake.
“Snart mensen,” hvisker Sarah til meg mens jeg nikker forståelses fullt, selv om jeg aldri har hatt mensen selv, heldigvis. Ellers hadde det vært veldig rart at jeg er gutt. Men jeg har skjønt såpass at noen jenter blir veldig lett irritable å ha med å gjøre når det er like før de får mensen. Derfor har ett forhold aldri funket for meg før. Men jeg vil satse på Sarah. Mer enn gjerne. Jeg hørte på høyttalerne at en spesiell låt, som har røtter bak til 80-tallet ble spilt. Wicked Game.
“Phillip sa…”
“JEG MASERER HAN, PELL DEG UT, RUMPEAPE!” roper hun ut til meg. Jeg trekker på skuldrene og går ut, siden de vil være alene. Sarah følger etter meg, mens hun tar tak i hånden min.
“Ikke la deg bli kontrollert slik som det. Du er litt for snill, ta igjen.” sier hun oppmuntrende til meg.
“Jeg ser da en tapt sak når jeg ser en.” sier jeg rolig.
“Åja? Det kommer til å bli mye vanskeligere med Fabeldyr.” sier hun hissig. Jeg sukker, går inn igjen og Melissa ser på meg med ett hat jeg aldri før hadde sett hos noen. Kanskje hun drar den litt for langt. Jeg skjønner nå at det er en test.
“Hørte du meg ikke? UT!” roper hun igjen, jeg hører latteren som gjemmer seg bak stemmen hennes. Hun går ned fra den nakne ryggen hans, går mot meg og skal til å fike til meg, men jeg tar tak i hånden hennes, stopper den i lufta.
“Ro ned. Vi kan snakke om dette. Hva har du imot meg?” spør jeg, og hun begynner å klukke.
“Jeg…”
“Nei, ikke forklar deg. Ikke si noe. Det er ikke du som bestemmer over meg, men jeg som bestemmer over deg. Ikke omvendt. Om det noen gang blir omvendt, så blir jeg nødt til å se meg til å … ahh… utrydde deg.” sier jeg på en høflig måte og hun gisper. Kanskje hun hørte klangen av ironi i tone nivået jeg brukte, håper det. Jeg mente det ikke bokstavelig. Jeg så smilet hennes så gikk hun ut og Sarah kom inn like etter.
“Flink gutt. Så, Phillip, hvordan føler du deg?” spør hun og setter seg på en stol ved siden av ham. Jeg gjorde det samme, på den andre siden.
“Åh, strålende. Jeg hadde ikke trudd at det skulle være så lett som det var. Den maskinen gjorde susen!” sier han og gliser til oss begge. Jeg aner ikke hvilken maskin han snakker om, men nikker som om jeg visste det. Jeg ville ikke at han skulle tru jeg ikke ble informert.
“Sam, jeg hører forresten at du er Fabel Mesteren?” jeg ser bort på Sarah og hun rister på hodet.
“Gabriel fortalte meg det.” sier han. Jeg nikker og ser ned på hendene mine. Jeg visste hva jeg skulle si.
“Vi er i en løgnerisk verden. Jentene her ser fra seg ut, som om paradis er blitt mistet. Som om de håper at noen kommer å redder dem. Om du ikke trur på meg, så se etter. Se på Melissa. Hver morgen hun våkner, blar hun om til en ny side i den svarte boken. Jeg er Fabel Mesteren og skal gjøre så det ikke lenger er en sånn verden. Det er det jeg vil.” sier jeg og han nikker, men Sarah forstod ikke hva jeg sa. Jeg klandret henne ikke. For å komme inn til Phillip med ord måtte man snakke på en rar måte.
Etter å ha snakka med Phillip snakket jeg og Sarah uten for.
“Det første du sa, med løgnerisk verden og resten av den korte talen din…” begynner hun, men jeg avbryter henne.
“Jeg veit hva du vil spørre om, og jeg skal fortelle deg det på en vanlig måte. Ikke en måte som jeg må si det til han på. Det jeg sa er det at jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å beskytte ham, deg og de andre som er her fra Fablene, men at jeg må trene.” sier jeg og hun spruter ut i latter.
“Og du må fortelle det på den måten du gjorde!?” ler hun og jeg nikker.