Fabel Arkiv (Fantasyhistorie)

[Denasy Bother]

Prolog

Innflytting

For litt over to måneder siden, satt vi i en bil, jeg og Phillip. En treseters, varebil. Vi er på vei til vår nye leilighet.
Jeg og Phillip møttes på Universitetet i Washington, vi hadde alle forelesningene sammen, og ett år var han i forsvaret også. Men så kom han tilbake og vi fullførte sammen, bodde på forskjellige hybler. Nå, når vi hadde nådd alderen av 27 begge to, hadde fått jobb i samme kvartal, og tenkte så at vi kunne flytte sammen, siden vi skulle flytte fra samme delstat til samme by. Florida, Malone. Varebilen vi kjørte i var en Hyundai H1, mest sannsynelig 2006 modell. Jeg så ut av vinduet og gledet meg til vi kom frem, mens faren min kjørte så fort det var lov. Lovbrudd og regelbrudd var noe han var helt imot, en kristen mann som tror på evigheten og bla bla bla. Jeg hadde begynt å gå ganske lei av at han hele tiden skulle nevne Gud i hver setning, men det er nå noe man må godta, tenker jeg.

Da vi kom frem, hjalp han oss å laste av, pakke oss inn og så på oss skrive ordentlig under på skjøtet som viste at vi skulle bo her de neste tre årene. Vi spiste litt mat, tok en kaffe, slappet av med tv-spill, fotball og snakke om å ta en øl til helgen om vi valgte å komme tilbake til Washington til helgen. Vi var hjertelige velkommene til å komme innom fotballbanen og dra til nærmeste bar. Han takket for seg utpå kvelden, fikk med seg en firepakning med RedBull og kjørte så hjemover. Jeg håpet at han kom til å kjøre forsiktig, det begynte å bli glatt utpå veiene. Så var det meg og Phillip igjen, og han ventet å få besøk av arbeidsgiveren sin. Jeg brydde meg ikke noe mer om det besøket, så jeg lagde en sandwich til oss hver. Etter en times tid kom arbeidsgiveren hans, en ung, vakker kvinne som enda går under navnet Sarah, som betyr prinsesse, Sarah Abbot. Jeg selv heter Samson, som betyr sol, Samson Archer. Phillip sitt fulle navn, som forresten betyr vennen av hestene, er Phillip Manton, hans familie var Irske. Vi tre fikk en god kontakt oss imellom, men jeg følte at jeg og Sarah fikk en spesiell knytting allerede den første kvelden vår i Malone. Vi satt og snakket, vitset og drakk Whisky og kaffe langt utpå natten, og da klokken slo tre fastslo hun at hun måtte dra hjem igjen for å få søvnen hun trengte til neste dags arbeid. Hun gikk, merket jeg, siden bilen hennes sto utenfor når jeg våknet neste morgen.
Det første jeg og Phillip gjorde den morgen var å dra ned på en liten kiosk på hjørnet av leiligheten vår. Der hadde de ett bredt utvalg av frokost menyer, med kaffe, brus eller annen mineralvann, siden det ikke er noen hensikt å drikke alkohol før jobben begynner. Jeg valgte en bagett med skinke, ost, løk, pluss masse grønt, og kaffe, mens Phillip tok toast med cola. Jeg måtte fnise litt, da vi kom opp igjen, for ekspeditøren så på Phillip som ett stykke kjøtt. Det var en kvinnelig kassearbeider. Han lot de korte krøllene falle ned foran ansiktet da jeg fortalte ham dette, jeg så ett glimt av røde kinn. Kanskje han også så på henne på samme måte? Jeg så ikke hva han så på der. Han hadde musebrunt hår, med grå øyne. Nesen hans hadde vært skeivere, men han hadde prøvd å brekke den smått tilbake etter vårt første møte på Universitetet. Han brakk ett av mine ribbein, jeg brakk nesa hans med den gjenværende kraften jeg hadde etter bruddet i ribbeinet. Og det var egentlig ikke mye, men med en stokk trengte man vel bare å glippe taket, tydeligvis.

[Eàmané Wesenberg]

Du har blitt mye bedre til å skrive, Daniel ^^Jeg liker alle detaljene, som gir meg inntrykket av at du bobler over med ideer. Det er awesome. Og jeg elsker de små glimtene av humor som dukker fram
Om jeg skal pirke litt (som jo er det som gjør en forfatter til en bedre forfatter) så har du et par kommafeil. Prøv å lage setningene litt kortere, i stedet for lange setninger med masse komma. Da unngår du dem lettere. Selve oppbyggingen av fortellingen virket også bitte litt rotete på meg, men alt i alt var det en helsikes bra jobb.
(Tittelen bør btw være "Fabelarkiv", uten mellomrom, om du vil være grammatisk korrekt )

[Denasy Bother]

Takker, Kami! =D Jeg veit at jeg sliter mye med komma-greiene enda, men det er noe jeg må lære meg opp til, og gå gjennom, og det er en litt rotete historie, desverre, men jeg jobber for å få den til å bli mer ryddig ^^ Og seinere, i kapittel to, skal jeg prøøve å få forklart den grammatiske feilen i tittelen xD
Og tusen takk for god "karakter" tilbake *le*

[Denasy Bother]

Om jeg får en kommentar til kommer kapittel en, og jeg vil virkelig legge den ut =D D= Vær så sniiill D=

[mille tami m figg]

Vel ,jeg er altslukende,så jeg håper det kommer mye mer her. Stå på da

[Denasy Bother]

Takker =D

Kapittel 1

En Fallen Engel

Nå, to måneder senere, sitter jeg på det ‘lille’ kontoret mitt som er like stort som sjefskontorer man ser på filmer. Som man kan se det gjennom linsen på kameraet, i alle fall. Altså, ganske stort.
På dette kontoret har jeg ansvaret for at alt går rett for seg i selskapet, jeg hadde egentlig håpet på en litt bedre jobb, som Phillip har skaffet seg, han er en turnus lege. Mens jeg sitter å er sjef for en avdeling som skal komme med morsomme bursdagsselskaper, for det meste de fra 4 - 11 år som blir sett på som kunder. Vi reklamerer for det av og til på tv når vi har rå til det. Jeg skjønner virkelig ikke poenget med å lage ett så avansert bursdags-selskap.
Telefonen min ringer. Jeg trykker på en knapp fordi jeg ikke gidder å ta opp røret. Høyttaler.
“Hallo, De snakker med Samson Archer, sjefplanlegger for Deres bursdagsselskaper, hva kan jeg hjelpe Dem med?” sier jeg. Jeg venter, men det er en liten hvesing istedenfor at noen snakker. Så kommer det.
“Min kone fyller seksti år om to uker på denne dagen.” jeg ser på kalenderen, 17 oktober, 2009. Lørdag. Tre timers arbeidsdag. Gleder meg alt til å komme hjem og slå på fotballen og få servert biffsnadder med øl og litt grønt ved siden av. Phillip sin uke å lage mat, og han har fri i helgene. Jeg tar meg sammen.
“Ja, seksti år er en stor greie, og jeg takker for at De tar kontakt med oss. Siden De er den hundrede som ringer hit om seksti årsdag i år, så blir selskapets budsjett satt på oss og betalt av oss. Om De gir oss en liste over hva De vil at temaet skal være, så tar vi av oss resten.” sier jeg i en profesjonell tone. Jeg har bare hatt jobben i to måneder, men kan tilbudene og reglene alt. De er ikke så vanskelige. Og det var faktisk ikke så mange som ringte om seksti årsdager. Noen ganger hadde vi ingen kunder, så da ringte våre telefonselgere rundt om i byen for å høre om noen selskaper i det hele tatt de kunne trenge hjelp med.
Vi snakket om dette selskapet i en tre kvarter, så vi avtalte heller en time på mandagen som skulle komme. Jeg noterte navnet hans, Michael Stones. Time: 12:45. Da hadde jeg ingen hast med å komme meg på kontoret, siden assistenten min kunne ta seg av det som var før den morgenen. Og resten av denne dagen kunne jeg bruke på å spille på dataen, nemmelig World of Warcraft. Jeg er en Hunter i level 48, men har to andre karakterer. Begge er i full level. En Orc og en Blood Elf. Men, men. Jeg er snart ferdig for dagen, så jeg lar tiden gå litt fortere. Ikke at jeg får en viktig e-post på slutten av dagen. Det får jeg aldri. Ansiktet mitt speiler tilbake på meg på den gamle pc-skjermen. Skjeggstubbene som sto ut for å vise hele verden at de finnes. Nesen som har en liten kul på midten som går utover. Stygg. De tynne leppene mine. De mørke øynene mine som noen ganger, spørs på humøret mitt, er lyse. Det mellomlange håret mitt som peker ned mot bakken fordi det absolutt ikke vil ha noen annen form, selv med ett tonn med hårwox, hårspray, gele, alt mulig. Det funker bare ikke. Likeså greit det, jeg liker best at håret mitt henger ned.

Jeg pakker tilslutt sammen kofferten min, skal få med meg så mye av papirer og avtaler hjem igjen, slik at jeg kan jobbe mer med det kommende bursdagsselskapet. Dritt, jeg som hadde tenkt å ta ferie akkurat den dagen, for Phillip hadde ferie da. Vi tenkte å dra på ferie sammen, også med Sarah, til hans families hjemland. Besteforeldrene hans hadde flyttet hit til Amerika, for å få en helt ny start. Ingen i familien veit hvor det blei av dem, så de har en stor familie å lete etter der. Hvilket land, snakker jeg om? Irland. Det måtte nok bare bli Sarah og Phillip på den turen, noe som er ganske ergerlig, for jeg liker henne kjempe godt. Jeg håper at jeg kanskje en dag, ved en mulighet kanskje, får fortalt det til henne. Men jeg er for feig innen for kjærligheten, redd for å bli såret eller brukt. Har ikke vært i ett forhold siden jeg var femten år gammel og enda gikk på High School. Tolv år siden nå. Hun het Jessica, men det ble slutt kort tid etter for hun ble forelsket i hele skolens sports idiot, James. Etter hvert merket jeg at de passet perfekt sammen. Jeg ler, nå som jeg tenker tilbake på det. Hun var den aller største merra jeg har møtt.
Jeg går ut av bygningen og beveger meg mot parkeringsplassen, hvor den nye bilen vår står. Jeg kjører den denne uka. En utrolig behagelig uke, hvor Phillip lager middag, jeg har bilen og det er fotball hele uka. Eller, var. Lørdag. Jeg tjener 168 dollar i timen. Jeg synts det er veldig underbetalt, men jeg gidder ikke å klage. Seks til syv timer i hverdagen, tre timer på lørdager, noen ganger fire om det er mye aktivitet, noe det aldri er på slike dager som denne.
Jeg setter meg inn i bilen, legger kofferten i baksetet, lukker døren og setter nøkkelen inn i tenningen. Så vrir jeg den, mens jeg trykker ned clutchen. Den starter som en engel og jeg rygger ut av parkeringsplassen min, og kjører ut på hovedveien. Jeg følger den ned ett lite stykke og svinger så til venstre, og der er sykehuset som Phillip jobber på. Jeg smiler og svinger til høyere, og er like etter utenfor leiligheten vår. Jeg stopper bilen, tar med meg kofferten og går ut, låser bilen og skal til å ta tak i dørhåndtaket, men jeg stopper. Grunnen? Det er noe som ikke stemmer. Døren står så vidt oppe, og det ser ut til at håndtaket er revd av, for den ligger foran døren. Det ene vinduet på høyere siden er blitt knust og det er sprekker i vinduet på venstre siden. Jeg åpner døren forsiktig og titter inn. En skikkelse sitter i stolen Phillip pleier å sitte i. Jeg tar ett forsiktig steg inn og ser enda på skikkelsen, den ser ut av vinduet, ut på bilen vår. Jeg tar ett skritt til, og den ser enda mot bilen. Jeg tar to raske, men stille skritt til, og hvisker noe så lavt at det var underlig at han hører meg med det.
“Phillip?” hvisket jeg. Skikkelsen snur seg raskt og peker lenge på meg. Jeg skakker på hodet mens jeg ser på han. Han begynner å glise, mens krøllene skjuler øynene hans, men det ser ut til å være Phillip ja. Han reiser seg raskt, og en mørkeblå skygge følger etter ham. Jeg skakker på hodet ved dette synet.
“Phillip!” sier jeg mye høyere. Han kommer enda bare mot meg og jeg legger fra meg kofferten, klar til å slå til ham for å få ham tilbake til tankene. Dette hadde skjedd engang tidligere mens vi bodde i denne leiligheten. Aldri før hadde det skjedd, og han husket hva som skjedde mens den blå skyggen ‘kontrollerte’ han, i følge ham selv. Jeg skal til å slå ham, men Phillip tar tak i hånden min og vrenger den rundt så jeg blir liggende på bakken. Jeg skriker av smerte, jeg hørte ett knekk, armen brakk. Mest sannsynelig.
“Hvem er du!?” roper jeg, men Phillip begynte bare å le. Han løftet meg opp og plasserte meg i stolen han selv hadde sittet i tidligere.
“Jeg er en fallen engel, som falt før dette lands opprinnelse og navn! Jeg er den rettmessige eier, ikke den eiesyke presidenten deres!” roper han i trynet på meg, med forvrengt stemme. Jeg skal til å reise meg, men han holder meg tilbake.
“Vi har alle en plan her i verden, og min plan er å eliminere deg!” roper han igjen og jeg ser forferdet på ham. Eliminere meg? Mener han å ødelegge, drepe meg?
“Jeg skal rive hver finger av deg, jeg skal gjøre det samme mot deg som jeg har gjort mot denne ynkelige leiligheten!” roper han igjen og nå peker han på meg igjen, og det begynner å riste i huset.
“Ingen vitner. Phillip dør også, så du slipper å være … ensom.” sier han og flis og støv begynner å flyte nedover fra taker. Så ett høyt brakk og han ser lenge opp mot taket. Jeg tar dette som en mulighet, løper mot ham, slår ham bevisstløs, tar tak i midjen hans og hopper ut av ett vindu, og lander på plenen. Jeg ser opp på leiligheten, røyk kommer ut av de øverste vinduene. Jeg ser ned på plenen, og der er en gitarstreng. Min gitarstreng. Hvorfor det? Hvorfor ligger den der? Jeg tar forsiktig på den, og Phillip sin hånd tar tak rundt min, gisper etter luft og ser på meg med de grønne øynene sine. Jeg ser tilbake på ham, men ingenting blir sagt. Så kommer det ett høyt knekk og en høy latter, jeg snur meg og ser opp på leiligheten som synker nedover. Jeg hjelper Phillip opp og vi løper ned til veien og ser på at huset vårt raser og flammer som står ut av vinduene i øverste etasje. Phillip tar opp mobilen sin, taster 911 og ringer etter brannvesenet.

Vi sitter i bilen vår, jeg ser lenge på den nedbrente leiligheten vår mens Phillip ringer kolleger for å høre om de har noe sted vi kan være mens forsikrings selskapene gjenoppbygger leiligheten vår. Han kommer til den siste på lista, Sarah, en han helst ikke ville ringe for å spørre. Men, ikke noe valg for de andre hadde ikke plass til oss. Jeg ser opp på blåmerket jeg hadde gitt ham tidligere i dag. Det titter frem fra kinnet hans og opp på meg og jeg må se ned på rattet.
“Beklager det der..” sier jeg og han ser spørrende på meg.
“Det at jeg slo deg.” sier jeg igjen og han ser mer opplyst ut. Han legger telefonen å dashbordet og ser meg lenge inn i øynene mine.
“Det går helt fint. Om du ikke hadde gjort det kunne det hende at jeg ikke hadde kommet tilbake til meg selv,” sier han og blikkene våre møtes litt. Så ringer telefonen hans igjen, og han tar den opp, trykker på “svar” før han legger telefonen inntil øret sitt. Jeg hører Sarah sin rolige, lyse stemme snakke. Jeg registrer ikke lenger hva de snakker om, men jeg prøver å høre hennes stemme. De snakker i ti minutter, til Phillip legger telefonen fra seg på dashbordet igjen.
“Da drar vi. Husly hos Sarah.” sier han rolig, og jeg nikker energisk. Jeg starter motoren og vi kjører av sted, mot enden av byen. Der stopper jeg og vi ser opp på en to etasjers hus. Sarah kommer ut og ser forferdet på oss begge før hun klemmer oss i en gruppe klem.
“Går det bra med dere?” spør hun, jeg nikker og laster ut det vi begge to greide å redde. Noen klær og kofferten min som jeg trengte på mandag. Litt typisk at det er det eneste av viktige ting jeg greier å redde, for denne jobben kunne være den viktigste jobben jeg kommer til å ha så langt. Men det gjorde ikke meg noe, for det var bare bra for Cv-en min. Jeg tenker å prøve meg på en bedre og morsommere jobb etter hvert, men da kan det hende at jeg må flytte igjen, så jeg skal holde ut i jobben min en liten stund til. Vi går inn og Sarah hjelper oss å sette ting på plass, og til slutt går vi inn i stua hennes og slår på TV.
“Vil dere ha noe å drikke? Whiskey, øl, noe..?” spør hun som om det er hennes oppgave å få oss til å føle oss tryggere. Men det var noe jeg og Phillip måtte gjøre, få den fallene engelen til å dra sin vei før det blei for sent. Ingenting annet.
“Whisky, takk.” sier Phillip og jeg rister på hodet. Hun går for å finne frem en Whisky og gir den til ham, mens han ser forsiktig på TV-en. Historien hadde nådd nyhetene. Jeg sukker og ser opp på Sarah som ser tilbake på meg mens Phillip drikker glasset sitt.
“Hva er det som skjer der ute?” spør hun og jeg trekker på skuldrene. Jeg aner ikke hva som skjer, jeg har ingen kontroll. Men når har noen gang mennesket hatt kontroll over hva som skjer med verden, i verden? Ett menneske, ikke en gang presidenten vår, kan kontrollere alt. Så det er bare dumt å la vår skjebne ligge på skuldrene hans.
“Faktisk..” sier Sarah og ser lenge på meg. Hun ser ut til å være helt nødt til å fortelle noe selv om hun ikke våger det.

[mille tami m figg]

Spennende saker.
Litt omstendig noen ganger,men bra skrevet.

[Eàmané Wesenberg]

To små rettelser før jeg stikker ut døra: Fantasyhistorie skrives i et ord, og det skal kun være stor forbokstav i egennavn eller på begynnelsen av en setning (sikte til tittelen på kapittel en)

[Denasy Bother]

Kami:
Tittelen: I know, men jeg tenkte at det kunne gjøre tittelen på kapittelet litt mer spennende, a own style, ikke sant xD

Fantasyhistorie greiene visste jeg ikke, så det takker jeg for ^^

Mille: Takker =D

[Eàmané Wesenberg]

Kami:
Tittelen: I know, men jeg tenkte at det kunne gjøre tittelen på kapittelet litt mer spennende, a own style, ikke sant xD

*An own style.
For å være ærlig så det mest uproft ut. Hold deg til reglene foreløpig, du.