Tror jeg er i en saktesommelig prosess med å komme over skrivesperren min. Det krever en del lesing og også en del nednoteringer av små, meningsløse og handlingsløse noveller, men de er av typen jeg foretrekker at du leser, og så kommer fram med en forhistorie og en avslutning på. Så får du velge sjøl, og etterpå tolke dine egne konklusjoner til hvor du vil plassere deg selv.
Haha. Gjør det sjæl.
Værforhold er kanskje ikke et samtaleemne man bryr seg mye om, men det er mer enn registrerbart når man ikke har gjort annet enn å sitte inne i dagevis, ukevis, med fagbøker. Så jeg innba til samtale. Ved postkassestativet, hvor Betsy sto, kun et skoleår eldre enn meg (tjue) og høygravid.
Ikke hadde hun problemer med sansene, så om det overhodet var nødvendig å konstatere høylytt hvordan kan jeg med sikkerhet forsikre deg et nei, men likevel. Hun sto under markisen og skumleste nyhetsoverskriftene med en hånd vagt plassert på magen, da jeg nølende gikk fram fra under vindusposten og mumlet noe om tidlig snø. Jeg sto med ansiktet vendt ned i min egen halvtomme postkasse og gravde fram tirsdagsavisene da hun først myste opp og så på meg.
«Esther..? Hvordan går det, jeg har ikke sett deg på ukevis. Du ser kald ut.»
Joda, jeg var kald. Jeg hadde på meg en gammel gul blondeunderkjole jeg foretrakk å bruke til vanlig. Den hadde et snitt som gjorde at jeg ikke kunne bruke noen form for BH under, men det var ikke et stort tap, i og med at jeg var mager som en gutt og så og si flat. Og jeg likte følelsen av å være nesten naken i de kalde sensommersmorgenene.
«Joda, det er litt kaldt.» Jeg hutret og så opp på henne som for å bekrefte min påstand. «Men det gjør ikke noe. Jeg har studert de siste ukene.»
Hun gned seg i munnviken, gned utover den lyserøde leppestiften og betraktet meg rolig.
«Studert..? Hvor da, har du vært utenbys?»
«Nei. Jeg har sittet inne.» Jeg nikket mot loftsetasjen overfor gata. instinktivt gløttet hun dit selv, men hun visste hvor jeg bodde.
«Du må få uteluft også, Esther. Og mosjon. Du ser ikke frisk ut. Du er både tynnere og blekere enn sist jeg så deg.»
«Joda. Jeg vet. Jeg har vært ute. Litt.» ute for å kaste søpla. Ute for å gå tretti meter til den lokale matbutikken i nattøyet, fylle på med kullsyrevann og de bærene som var på tilbud den uka. Ute for å pliktig møte Billy Wallace, som igjen hadde ytret meninger om min manglende affeksjon for ham.
Hun nikket og stilnet et par sekunder før hun trippet såvidt fra det ene beinet til det andre.
«Jeg må gå. Jeg har hatt rier i hele dag. Jeg tror det blir i morgen.» Enda et nikk.
«Ta vare på deg selv, Esther, ok? .. Vi ses.»
Joda, vi ses. Jeg kikket nedover gata og på de spredte, få snøfnuggene, de første for vinteren, og knuget avisen min inntil meg. Så bøyde jeg meg ned. Trakk på meg den ene slippersen litt bedre. Tøflet meg tilbake til apati og selvforargelse.