Som gudene sa, Pandora

Har du noe grafikk du vil vise frem? Eller kanskje en hjemmeside? Noe du vil ha respons på? Vis det fram her!

Som gudene sa, Pandora

Innlegg Twiggy Watcliff » 14 Des 2008 23:20

Jo'a, når "mesterverket" mitt forsvant sammen med det gamle forumet, som jeg begynte å bli vant til (HINTHINTKAMELEONGS!!!) Så vil jeg jo gjerne fiske det fram igjen. Ta-da.

Kapittel 1: Regnvær, reiser og barnestreker.

Pandora Elsias var ikke typen man spøkte med. Det visste alle utmerket godt. Og om man var så uheldig å ikke vite om det, ville man legge merke til det like etter man ble kjent med henne. Pandora var stolt som en kongeørn, sta som et esel og vakker som den vakreste blomst man kunne finne på hele Saritha. Og det sier jo litt at den blomsten var en kjøttetende plante. Pandora likte ikke å være jente. Hun hadde heller aldri planer om å gifte seg, for hun kom ikke spesielt godt overens med menn. De eneste mennene hun tålte nærværet til, var sin egen far og søsterens sønn. Tahama, som nevøen het, likte hun fordi han respekterte henne, selv om han var litt av en ramp. Pandora var nettopp fylt nitten år og frierne strømmet på. Faren hennes, Khonan, som var en forståelsesfull mann, avviste dem alle, en etter en. Han likte ikke regelen med at unge kvinner måtte være gift før de fylte tjuefem, i likhet med Pandora, som hatet regelen. Hun ville leve sitt eget liv, etter sine egne premisser og alt hun foretok seg, skulle foretas av fri vilje. Om noen var henne litt for nær når hun gikk på veien eller på markedet, de fleste da under kategorien menn, kunne hun godt finne på å slå dem tvert ned. Hun var aggressiv, krigersk og selvstendig.

Det var Eiras dag. Det regnet tungt og tett, Pandora hutret seg hjemover, stivbent og våt som en nybadet hund. Hun ristet irritert på hodet for å få vekk noen dråper fra ansiktet. ”Tahama, måtte gudene la deg dø en smertefull død,” mumlet hun iltert. ”Din lille møkkaunge!” Hun slepte bena etter seg i søla. Gjørmen nådde henne til anklene og når hun dro benet til seg, hørtes en ekkel slurpelyd. Lærstøvlene var gjørmete og tunge. Et plutselig hyl fra en Tukri fikk henne til å snu seg. Og jo da, hun hadde rett. Det var et av de merkelige ridedyrene, med nevøen på ryggen og et tau fra halsen som ledet bort til et annet dyr. ”Tahama,” brølte hun da Tukriene trampet forbi og oversprøytet henne med søle. ”Din lille drittstøvel, kom tilbake hit med Mithitri!” Gutten galopperte videre med et latterhyl. ”Kom og ta henne da, tante!” Pandora forsøkte å løpe gjennom søla, men det skulle vise seg og være vanskeligere enn hun trodde. Hun holdt på og falle å miste balansen, før hun tok seg i det. Hun innrømmet selv at hun var treg i tankegangen akkurat da. Men bare akkurat da. ”Mithitri! Komme da, komme da, komme da, jenta mi!” Hun plystret høyt og skingrende og etter et halvt minutt kom begge dyrene trampende tilbake. Hun gikk først rundt Antor, som var dyret til Tahama. Han hang ned på siden av det, som for å gjemme seg. ”Her snakker vi intelligens, din lille pingle. Hadde jeg vært deg, hadde jeg hoppet av oppi der,” sa hun surt, dog med et snev av triumf. Hun dunket knyttneven ned på hånden Tahama forsøkte og holde seg fast med så han glapp taket og falt rett ned i dagens hittil dypeste dam. Det normalt røde håret hans var mørkebrunt av søle og han spyttet og harket som en gal. Pandora satte i å le en tvers igjennom ondskapsfull latter som kunne gi hvem som helst frysninger. ”Så, din lille heidundasape. Hva var gøy med det der?”
”Gøy med hva?” Nevøen så uforstående på henne. Pandora grep han etter nakkehårene og trakk ham inntil seg. ”Spiller uskyldig, gjør vi? Du tok Mithitri, stikker av med begge Tukriene, så jeg må gå i en time i søle og regn, når jeg kunne vært hjemme på ti minutter! Også gjemmer du deg faktisk nedenfor kjerreveien, for så og la Antor trampe tjue liter søle over meg? Ikke prøv deg på uskyldige blikk. Det lurer kanskje Lahila, men det lurer ikke meg.” Tahama sukket.
”Ja vel, jeg tapte slaget. Men ikke si noe til mamma, da blir hun bare så oppgitt og begynner å si at jeg må vokse opp, for ingen jenter vil ha en ramp som meg!” Pandora kjente seg igjen i gutten. Hun fikk ofte høre fra både mor og søster at hvis hun ikke mannet seg ned litt, ble hun aldri gift. ”Det er visst dagligdags trussel for tiden,” knurret hun. ”Jeg lover, Tahama Korsio, med høyre hånd på hjertet og venstre hånd mot Todukas hellige vannfall, at jeg aldri skal fortelle min søster, din mor, Lahila at du var en drittunge denne dagen.”
”Tante Pan, det der var kjærlighetserklæringen,” gliste gutten. Pandora fnøs.
”Kjærlighetserklæringen, lille venn, lyder slik: Jeg lover, navnet på stakkaren, med høyre hånd på hjertet og venstre hånd mot Elias fjell at jeg skal leve ved din side til min død. Klissete, hva?” Tahama nikket. Så var ikke akkurat tiåringer veldig opphengt i sånne ting, tenkte Pandora og ønsket øyeblikkelig at nevøen skulle være liten for alltid. De red sakte gjennom regnet, for nå var de jo våte og gjørmete uansett, så hva var vitsen med å slite ut dyrene? Da de omsider kom hjem, stod Pandoras far, Khonan ute på steintrappen. ”Hvor i Eiras navn har dere vært?” Han så strengt på Pandora, selv om hun var halvvoksen.
”Vi hadde vært hjemme for lenge siden, hadde det ikke vært for at Tahama… Og jeg gikk oss bort. Også kom jo dette været også.” Faren nikket ettertenksomt. Pandora sendte en tanke til Oshua, som takk for at hun var flink til å lyve og kikket bort på Tahama som så sur ut. Hun hadde nesten fortalt om streken hans. ”Far,” sa hun plutselig. ”Jeg er sulten som en ulv. Middag?”
”En liten stund. Bare synd at dere gikk glipp av lunsjen. Slett ikke verst, din mor er flink til å lage mat.” Hun skar en uhyggelig grimase etter ham da faren snudde seg og gikk. ”Gamle… støvel,” mumlet hun og satte kursen mot brønnen for å vaske av seg gjørma. Tahama fulgte etter henne. ”Tante,” spurte han plutselig, med en nysgjerrig mine. ”Hvorfor får ikke du deg en mann?”
”Fordi det er to menn jeg tåler,” gurglet hun fra under vannpumpen. Tahama satte seg på kanten av brønnen og så enda mer nysgjerrig ut. ”Hvem da?”
”Du og faren min. Jeg liker ikke andre menn. De tror det bare er å forsyne seg.” Tahama fniste barnslig. Dette var tante Pan i et nøtteskall. Han kikket opp mot den tunge, grå himmelen med et dypt sukk. ”Du Tante Pan?”
”Hva?”
”Jeg tror at det finnes en mann som passer for deg og. En sånn som du liker. Og da er det tre menn som du er glad i.”
”Akkurat nå er det ingen,” gryntet Pandora irritert. Tahama fniste igjen. Han syntes visst det var ustyrtelig moro å ha en tante som ikke ville at han skulle få en onkel. Men hun var vel nesten som en onkel selv, fant hun ut. Det var ikke mange kvinner som foretrakk sverd fremfor oppvask, av en eller annen merkelig grunn. Hun gjorde seg ferdig under vannpumpen og gikk inn for å finne et håndkle hun kunne tørke seg med. Hun kikket ut vinduet på guttungen som slet med pumpen og lo. Tahama var virkelig en god gutt. Hun gruet seg til han ble større og begynte å fly etter jentene. Men når han begynte med det, ville nok hun være borte fra denne bygda. Forhåpentlig vis.

Søvnen dyttet henne ned på sengen og dro øyelokkene brutalt igjen, men hun greide ikke sove. Hva i alle dager var det med den rytteren som hadde kommet til dem midt under middagstimen med et brev lengre enn noe hun hadde sett, der det stod at Pandora måtte reise til en annen øy langt hjemmefra. Den het visstnok Lyhemia og var veldig travel. En markedsøy, den eneste ordentlige markedsøya i hele Kantara-havet. Det var samme øy som det ble sagt guden Eira bodde på. Pandora tvang øynene opp. Hva skulle hun gjøre på Lyhemia? Hun forstod ikke, hvorfor henne? Hun lukket øynene motvillig igjen og dro teppet over seg. Hun måtte dra så fort som mulig, stod det i brevet, og siden faren antok det var et viktig ærend for henne i Lyhemia, sa han momentant at hun skulle dra dagen etter. ”Vil du trosse hvem det nå er som har sendt deg dette? Det har et meget forseggjort segl, så det er nok høyere makter enn som så vi har her på Saritha.” Pandora hadde protestert. Hun ville ikke dra. Ikke ennå, ikke når hun ikke visste noe som helst om hvem brevet var fra, hvorfor hun hadde fått det og hva det oppdraget som var nevnt i brevet gikk ut på. Faren så oppriktig trist ut da han svarte at han ikke visste mer enn henne, men at hun måtte følge hvem det nå var sin ordre. ”Det beskrives som veldig viktig, Pan,” sa faren alvorlig. ”Dette er ikke et frierbrev, om det er det du frykter. Dette er noe helt annet.”
”Jeg vil ikke dra, far!” Pandora kjente tårene presse på. ”Hvem skal trene Tahama, kanskje? Du? Du har krigsskader så det holder, mor kunne bare trene gutten i kjøkkenkunst, og Lahila er ikke særlig god med sverd eller pil og bue hun heller…” Hun tidde. Tahama hadde kommet ut fra rommet han delte med moren mens han gned seg i øynene. Det røde håret stod allerede til alle kanter. ”Hva er det som skjer?” Pandora hadde satt seg ned på kne og lagt armene forsiktig rundt ham. Hun gråt ned på skulderen hans mens han stod fortumlet og lurte på hva hun gråt for. ”Tante Pan? Hvorfor er du lei deg?” Da Khonan fortalte at Tante Pandora måtte reise langt av sted til en øy langt borte, ble gutten hard i fjeset og løp inn på rommet sitt. Døren gikk igjen med et brak. Pandora så opp på faren med røde øyne. Hun formet ordet ”hvorfor” med leppene. Så gjorde hun det samme som nevøen, braste inn på rommet sitt og skrittet frem og tilbake over gulvet flere ganger. Tårene sildret ned over kinnene som fossefall. Var ikke egentlig planen hennes å reise vekk for å kunne utrette noe i livet? Hun hikstet halvt av gråt, halvt av latter når hun tenkte over hvor selvmotsigende hun måtte virke for omgivelsene. Hun hadde gått frem og tilbake i en time før hun tilslutt stupte ned i sengen for å forsøke å sove. I søvne vred hun på seg som en mark, før hun tilslutt våknet av at hun dundret hodet i veggen. Hun satte seg opp, ganske bortreist. Rommet lå i tåke etter smellen med veggen, Pandora ristet på hodet for å få vekk ørheten, før hun akte seg bort til sengekanten og dro på seg strømpene. Da hun tuslet ut av det lille rommet sitt, støtte hun på Tahama i døren. Han hadde et alvorlig uttrykk i ansiktet. ”Skal du reise fra oss?” Pandora sukket og kjente tårene presse på i det hun presterte å smile sørgmodig. ”Skulle ønske jeg slapp.” Hun satte seg på kne igjen foran ham og stirret inn i de brune øynene. ”Lov meg at du trener. Jeg kommer tilbake en dag, skal du se. Far kan sikkert lære deg noe mens jeg er borte.” Gutten bevret med underleppen før han kastet seg rundt halsen hennes. ”Jeg vil ikke at du skal reise, Tante Pan! Jeg vil ikke!” Pandora kysset ham på kinnet, hvilket hun aldri hadde gjort på noen før. Hun åpnet døren til rommet sitt på vidt gap og bød ham inn. ”Vil du hjelpe meg med å pakke?” Hun tørket noen tårer med en kjapp håndbevegelse. Han nikket sakte. Pandora rasket med seg noen klær. Hun orket ikke ta med noen andre ting, siden hun mest sannsynlig ville få hjemlengsel nok om hun ikke tok dem med. Moren banket på døren og sa med et sørgmodig smil at nå var det frokost. Pandora gikk for å spise, men Tahama ble stående igjen og se på sengen hennes, den lille skammelen hun brukte som nattbord og alt det andre de hadde greid og stue inn i det lille rommet. Han tørket øynene med håndbaken før han snudde og gikk ut. I senere tid, når Pandora hadde dratt, ville gutten sitte og se på døren til rommet hennes hver morgen, dag etter dag i flere år.

Kapittel 2: Krabbepine

”Tante Pan? Jeg vet du ikke ville ha med noe hjemmefra, men kan du ikke ta med dette?” Tahama rakte henne et skjell med et hull i. Gjennom hullet var det tredd en grov bjørnetråd, som et halssmykke. Hun smilte til ham. ”Jeg skal aldri ta det av, vennen min.”
”Tante?” Tahama hadde begynt å få blanke øyne. ”Lov at du ikke dør?”
”Jeg kan ikke love deg det,” svarte hun grøtet. ”Men jeg skal gjøre mitt beste, greit? Ikke dø du heller.” De klemte hverandre før hun gikk opp i båten som skulle ta henne ut til skipet hun skulle reise med. Hun snudde seg mot familien som stod på stranden. ”Farvel. Jeg kommer til å savne dere.” Faren trakk moren inntil seg. Lahila strøk Tahama over håret. Han stod og rykket, som om han skulle til å løpe etter henne. Pandora vinket helt til alt hun kunne se var fire små prikker på stranden. Da brast hun i gråt. Hva om hun aldri fikk se dem igjen? Noen klappet henne på skulderen. Hun snudde seg og fikk øye på en ung mann, omtrent på hennes egen alder som satt smilte sørgmodig. Han hadde veldig mange kvinnelige trekk, myke kanter og litt store, mørkeblå øyne, men det kortklipte håret og den litt skjeve munnen kunne vel umulig ta feil. Og hvordan skulle han fått det digre arret over øyet? På kjøkkenet? Han åpnet munnen. ”Det er trist. Å være borte fra dem, altså.” Pandora var nesten sikker på at den dype, rolige stemmen tilhørte en mann. ”Pilly til tjeneste, forresten.” Pandora nikket sakte, som tegn på at hun fulgte med sånn halvveis. Pilly gliste. ”Litt bortreist? Står du igjen på stranda?”
”Hadde vært fint,” sukket hun til svar. ”Jeg heter Pandora.” Pilly nikket kort en gang. ”Vært på skip før?” Pandora ristet på hodet. ”Du vender deg nok til plystringen. Personlig opplevde jeg aldri å bli plystret etter, takk og lov. Jeg er visst litt mer mandig enn de fleste menn på skipet.” Pandora stirret på det hun trodde var ham. ”Du er ikke…”
”Jente? Jo da.” Pandora åpnet munnen for å unnskylde seg. ”Du trenger ikke beklage, jeg er vandt med det.” De ble tause begge to, før Pandora våget seg til å spørre. ”Hvorfor jobber du på skip?”
”Ha’kke peiling,” var svaret hun fikk. ”Jeg liker å være guttete. Slipper kjøkkenarbeidet, trenger ikke giftes bort til en tosk som ikke liker meg en gang. Jeg hater giftegreiene.”
”Jeg også. Jeg vil ikke bli en eller annen tullings pyntedokke.”
”Jeg kunne vel ikke blitt pyntedokke, med arrene og sårene jeg har. Men du snakker godt for deg sjøl.” Pilly flirte bredt. ”Hei. Shan, er vi snart framme, eller?” Shan, som rodde nikket kort og fort. Pandora følte seg bekvem i Pillys selskap. De var veldig like, i grunn. Da den lille båten la inn ved skipet og de kunne klatre opp taustigen, var Pilly oppe på et blunk. ”Hei, Pan, vi kan trekke deg opp om du vil. Bare stå på stigen og hold deg fast!” Pilly og en ny mann som hadde dukket opp ved henne halte og dro øverst i stigen så Pandora ble trukket opp over relingen. Dekket om bord på Koram-rosen var fullt av unggutter som løp frem og tilbake for å laste og binde fast. Havet sett fra skipet var rett og slett nydelig. Solen hadde nettopp begynt å gå ned foran henne, den var stor og rød. Hun fikk nesten lyst til å ta på den. Hun fant plutselig ut at i det hun så solnedgangen, hadde hånden grepet rundt skjellet fra Tahama. Pilly så på hånden som holdt rundt skjellet. ”Hva har du der, Pan? Åh, det er nydelig!” Pan smilte selv om hun kjente tårene presset på. ”Nevøen min gav meg det.”
”Så søtt.”

Det var sent. Pilly og Pandora satt ved gallionsfiguren på båten. De snakket ikke, bare lyttet til stillheten. Vinden fikk Pandoras hår til å danse. Luften var usedvanlig ren og fuktig, lukten var salt og forfriskende og landskapene skled forbi. Snøkledde fjelltopper, eksotiske strender og vulkanøyer. Av og til sa Pilly navn. ”Det der er Phentagondas, drageøya. Og der har du Amsara, som egentlig betyr Rømling-øya. Jeg trodde meningen for en rømling var å holde seg skjult, men nå har de visst begynt å sette navn på øyene de befinner seg på.” Pandora lo.
”Jeg går ut i fra at de er menn.” Pillys latter hørtes ut som en hvilken som helst mann. ”Du sier noe, Pan. Men det er ikke alle menn som er dumme. Gamle Peggar er skarp som et sverd. Og uten Pontas, kokken, ville mannskapet ha dødd av sult. Han er en fantastisk kokk. Men jo da, ungguttene her kan være innpåslitne som igler. De er så desperate at de til og med prøver seg på meg, flat som en planke som jeg er…” Et høyt rop fra utkikksposten over dem. ”Alle mann på dekk!” Pandora ble nysgjerrig.
”Hva er det, Pilly?” Pilly reiste seg og holdt seg fast i rekka. Da hun så seg til siden, forsvant all farge, til og med arret over øyet ble hvitt. ”Å nei. Pandora, kom deg vekk herfra. Kom deg på dekk. Under dekk. Hvor som helst, bare du er trygg.” Hun hjalp henne over relingen tilbake på dekk. ”Hva er det, Pilly?” Pandora kjente panikken legge seg som en stor, kald stein i magen. Pilly så med flammende øyne på henne. ”Det er Latiatan. Leviatan ble kastet ut av vår verden og kanskje inn i en annen, hvis det finnes noen andre. Latiatan er hans hevngjerrige bror, men nå får du se til å komme deg vekk!” Pandora stod bom stille, paralysert av frykten for faren som ventet dem. Pilly klasket til henne. ”Nå, Pandora!” Hun våknet til live inne i hodet og skrek. ”Hva i Eiras navn er det?!” En diger bølge var på vei mot dem, og under bølgen så hun noe som minnet om en gigantisk krabbe. Den hadde klør som kunne knuse båten til pinneved like lett som hun selv greide å brekke en fyrstikk og etter farten og dømme, nådde bena helt ned til havbunnen. ”Hva i Eiras navn tror du det er, din idiot,” var det paniske svaret. ”Det er monsteret, vel!”
”Gjør klar kanonene,” brølte Kapteinen, men til tross for situasjonen virket han rolig. Pandora ble plutselig dratt med av en av de yngre guttene. ”Denne veien, madame!” Hun så seg så vidt tilbake i det skipet gav fra seg en splintrelyd og den overutviklede krabben løftet den ene kloa. Så hørtes faretruende brak. De hadde satt i stand kanonene. Krabben vek bakover rundt femti meter, men den tok ikke skade av kanonkulene som regnet over den. Pandora trakk til seg hånden. Den unge gutten tok armen hennes igjen. ”Du kan ikke bli her ute, din tøyte,” skrek han. Pandora lappet til ham og freste at han skulle komme seg vekk. ”Jeg skal hjelpe til, snørrvalp!” Det hadde seg slik at Pandora likte å være på stranden på Saritha da hun var yngre. Hun løp i sikksakkmønster ned mot hytta til den gamle fiskeren Joshuva, der hun lærte blant annet mye om krabber. ”Krabber har skall. De små krabbene har ikke så harde skall, for dem kan du bare hoppe på, så er de døde. Men jo større de blir, jo hardere blir skallet. Og når ikke et enkelt hopp kan ta kverken på dem, hva kan gjøre det da? Jo. Krabbene kan kokes, da dør de av varmen. Skallet blir mykere og lettere å åpne. Og om man ikke er alt for kresen på matens utseende, kan man faktisk spise det som er inne i skallet!”
”Æsj,” mumlet den ti år gamle Pandora. ”Ekkelt!” Joshuva lo hjertelig og klappet henne på skulderen. ”Det er faktisk ganske godt!” Hun stirret storøyd på ham. ”Har du smakt på krabbe før?” Den gamle fiskeren nikket og smilte i skjegget. Pandora hadde ligget og tenkt på det hele natten. ”Jeg lurer på hva krabbe smaker.” Hun våknet til live igjen i nåtiden. Hun hadde en Idé. Hun løp opp til kapteinen som febrilsk forsøkte og styre skipet vekk fra Latiatan-vesenet. ”Kaptein,” brølte hun gjennom larmen av kanoner, krabbeklør og knakende treverk. ”Kaptein, jeg vet hva vi må gjøre!” Kapteinen så panisk interessert på henne. ”Hva da, frøken? Fortell så fort som mulig, er du snill!”
”Har dere lanterneolje her?”
”Ja, mye, nede i lasterommene!” Pandora grep tak i rekkverket for å holde balansen. ”Vi må koke krabben!”
”Hva i alle…”
”Koke den! Helle olje på den, sette fyr på den og koke den!” Kapteinen ble stående en liten stund, men bestemte seg for å gi det en sjanse. ”Olje, vi trenger olje!” Pandora dundret ned trappene og grep tak i en sjømann. ”Kapteinen trenger lanterneolje, nå!” Mannen så på henne med et overrasket blikk, men nikket og løp for å varsle de andre. Etter dette, gikk alt veldig fort. Alle sjømenn om bord på skipet løp rundt på dekk med store tønner i armene. ”Ikke hell ennå,” hylte Pandora da noen begynte å helle oljen i vannet. ”Nei! Ikke!”
”Hold an tønnene,” brølte kapteinen og dette hadde visst effekt. ”Hør på jenta fra nå av!” Han henvendte seg deretter til Pandora. ”Hva skal jeg gjøre?”
”Styr inntil den, vi må helle oljen oppå skallet!” Kapteinen spratt opp trappene til roret igjen og svingte skipet mot monsteret. Pandora stirret på kjempekrabben under dem. Den nådde skipet til kahytthøyde, så dekket var rundt fem meter over den. Plutselig krenget skipet faretruende. Det var krabben som hadde slått kloa opp i kjølen. Den andre kloa ble løftet opp over den og kløp i luften med høye smell. ”Hell,” hylte Pandora i det de kom like over den. Flere hundre liter olje rant over skallet. ”Hva nå,” brølte en skipsgutt. ”All fart vi kan få,” brølte Kapteinen som kom ned over trappen med en stor fakkel i hånden. Han ventet til mannskapet hadde fått ned seilene, før han kastet fakkelen mot det digre vesenet som forfulgte dem i stor fart. På et sekund stod hele skallet i fyr og flamme og Latiatanen gav fra seg et grusomt hyl, idet skallet knakk i to og fløt vekk. En siste kanonkule sørget for at dyret døde helt og sank mot bunnen av havet. Området der den sank, ble grønt og guffent av alt den hadde spist opp gjennom årene. Svette og lettede sjømenn og skipsgutter falt sammen. Pandora kikket bekymret rundt seg. Hvor var det blitt av Pilly? Hun jogget mellom alle de utslitte mennene og guttene, spurte dem om de hadde sett Pilly noe sted, hvor var hun? Visste de det? Hun hadde spurt alle, til og med kapteinen, da det forferdelige gikk opp for henne. Pilly kunne være død. Hun sank sammen. Hun hadde nettopp møtt henne. Hennes første, ordentlige venn. ”Godt jobba, Pan,” hørte hun en mørk og nylig velkjent stemme si bak seg. Hun snudde seg raskt og spratt opp. Pilly kom sjanglende mot henne med blod over hele venstresiden av ansiktet. Hun så elendig ut, men det hindret henne ikke å smile hvitt og muntert. Pandora kjente hun ble svimmel av lettelse. Hun måtte støtte den nye venninnen sin i det hun holdt på å gå over ende. Pilly hadde visst fått en smell av en flygende planke nede ved kanonene, da krabben hadde dundret kloa inn i akterstavnen. ”Jeg trodde du var død,” hikstet Pandora før hun la armene rundt venninnen sin. De klemte hverandre lenge før Pilly rettet seg opp og fanget blikket hennes. ”Det er takket være deg at jeg ikke er det.”

Kapittel 3: Lyhemia

Det hadde gått tre dager siden Pandora kom om bord på Koram-rosen. De var fremme på Lyhemia og hun hadde aldri vært så sulten. ”Førsteprioritet er mat,” stønnet hun da hun kjente fast jord under føttene. Pilly gliste, en gest Pandora begynte å bli ganske vandt til. ”Jeg tror nok mannskapet tar en pause her. Jeg mønstrer i hvertfall av for en stund,” sa hun karslig. Pandora nikket. ”Jeg går ikke rundt her aleine.”
”Ha det bra, da, Krabbekoker’n!” En ung gutt, ikke mer en femten flirte og løftet hånden. Hun smilte utrolig nok til ham og ropte til svar.
”Ha det bra du også, Jona!”
Krabbekoker’n var blitt kallenavnet hennes om bord på skipet, etter episoden med Latiatan. Pilly fortalte hvor misunnelig hun var. Hun hadde vært på skipet siden hun var bare tolv år gammel og hadde ikke fått noe kallenavn ennå. ”Man må gjøre seg fortjent til dem, tydelig vis, men det at jeg slåss med en røver og fikk dette grusomme arret over øyet gjaldt visst ikke,” sutret hun. Pandora lo, klappet henne på ryggen og sa at hun kunne kalle seg plankemålskiven. Femti poeng for knollen. De hadde spøkt med det hele turen og folk hadde av og til slått Pilly løst i hodet med en planke og ropt ”Jeg fikk også femti poeng, Krabbekryp, så du har ikke noe å skryte av!”
”Skal jeg vise deg et vertshus vi kan spise på, Monstermorder,” lo Pilly og begynte å gå før Pandora fikk svart, men hun behøvde ikke svare uansett, for svaret ville vært ja. De måtte gå opp et lite stykke, vekk fra brygga, litt til venstre, inn i en travel gate og da de omsider stod inne i vertshuset, var det tykt med folk der. Lufta var varm og luktet svette, mat og øl. Pandora holdt på å snu og styrte ut igjen. Pilly gliste av henne. ”De fleste folka her inne vet ikke en gang hva personlig hygiene betyr. Du må bare leve med det.” Pandora trakk pusten desperat mens hun holdt seg for nesen. ”Kan vi ikke sitte ute,” snøvlet hun. Pilly trakk på skuldrene.
”Jo da, det kan vi sikkert. Jeg spør Pax.” Med et var hun forsvunnet. Pandora ble stående å se seg om i lokalet. Noen satt og kastet terning på et bord i et hjørne, andre satt og spiste grådig, men de fleste satt egentlig bare og pratet. Plutselig kjente hun at noen pustet henne i nakken. Hun bråsnudde og langet ut etter hvem det nå var, men det skulle vise seg å være litt uheldig. ”Pan, da! Jeg kommer med maten, din idiot!”
”Du ba om det,” lød svaret. Pilly blåste den våte luggen vekk fra ansiktet. Hun var gjennomtrukket i suppe. Pandora stirret, før hun satte i å le som en gal. Flere av tilskuerne lo også og så klart kunne ikke Pilly la være å le selv. ”Du hater virkelig menn, ikke sant?”
”Klart som krystall,” nikket hun til svar. Pilly forsvant igjen for å hente nye suppetallerker. Pandora fulgte etter denne gangen. De snek seg inn gjennom døra til kjøkkenet og Pilly satte seg på huk så folk ikke skulle se henne fra disken. ”Pax! Vi hadde et lite uhell,” hvisket hun inntrengende. En stor, tykk dame lente seg over en kjele. ”Neimen, du er jo klissvåt!” Pilly flirte.
”Det var uhellet…” Damen lo og øste opp i to nye tallerker.
”Gå og sett dere i bakgården, dere. ” Hun åpnet en bakdør og lot dem smette ut. Luften der ute var frisk og luktet blomster og grønnsaker. Pilly rettet seg opp og trakk pusten dypt. ”Jeg har ikke vært her på tre måneder.” Pandora satte seg ned på en grønn gressflekk og blåste på suppen. Hun smakte forsiktig på den. ”Herlig,” mumlet hun og slurpet i seg. Pilly satte seg ved siden av henne. ”Etterpå må du finne ut hva det der oppdraget gikk ut på, det i brevet, mener jeg.” Pandora nikket sakte mens hun stirret fraværende på en moden tomat. ”Jeg lurer på hva det går ut på. Kanskje jeg kan få være med?” Pilly skravlet videre mens hun slurpet i seg suppen. Pandora stirret fortsatt på tomaten da hun var ferdig. Hun lukket øynene og la seg bakover, Pilly kikket på henne før hun gjorde det samme. ”Det virker ikke som om du er veldig oppsatt på dette, eller hva?”
”Nei,” svarte Pandora. ”Jeg tror det er fordi jeg ikke vet ordentlig hva det handler om. Det kan jo være tull, hele opplegget. Da har jeg reist i dagevis og til og med slåss mot et sjøuhyre forgjeves.” Pilly nikket samtykkende. ”Ville vært moro, å komme fram til en ukjent øy etter en lang reise og finne ut at det viktige oppdraget egentlig bare er skvalder.” De ble liggende noen minutter i stillhet mens de så på skyene. ”Jeg vet jo ikke en gang hvor jeg skal hen,” sa Pandora plutselig. Det hadde slått henne i det Pilly nevnte den ukjente øya. Hun satte seg opp og gned seg i øynene. ”Det er varmt. Vet du om en ferskvannskilde her?” Pilly nikket der hun lå og tygde på et strå.
”Burde få meg en vask jeg og, etter at du bestemte deg for å angripe meg med middagen.” De lo før de reiste seg og plukket opp kjøkkenutstyret, tuslet inn og gav det fra seg til oppvaskjenta. ”Takk for maten, Pax,” ropte Pilly da de hadde kommet ut kjøkkendøra. ”Vel bekomme, vennen min,” svarte hun blant grytene.
”Hvordan kjenner du henne?”
”Hun er gudmoren min,” svarte Pilly. ”Kom nå.” Pandora kikket over skulderen mot døra til vertshuset. Det hang et gammelt treskilt over døren med et bilde av en stor måke og et reir og påskriften ”måkereiret”. Pandora lo før hun måtte løpe etter Pilly som stod ved enden av gaten allerede. Boder stod tett i tett langs veien. Folk solgte merkelige matvarer, tvilsomme medisiner og pyntegjenstander de hadde skåret ut selv. Pilly viste Pandora hvor skredderen holdt til og de begge kjøpte seg et ekstra sett med klær og noen grove håndklær. Mens jentene trasket opp mot et lite skogholt, snakket de med hverandre om hva de skulle gjøre hvis noen kom for å kikke på dem. ”Hva med å banke livsskiten ut av ham,” foreslo Pilly ivrig.
”Det gjør vi uansett,” flirte Pandora. Forslagene haglet, de ble verre og verre og begge to endte opp med å håpe på at noen skulle prøve å kikke. De kom fram til et lite tjern, og det tok ikke lang tid før begge plasket rundt og sprutet på hverandre som små barn. Pandora dukket og grep Pilly i foten, Pilly skvatt og spratt opp på land, før hun fant synderen og hoppet uti for å ta igjen. De badet i godt og vel en time før de vasset inn til land og tørket seg. Pilly måtte vaske de gamle klærne sine for suppe, så Pandora måtte vente på henne. Hun kastet steiner ut i vannet og forsøkte å få til fiskesprett. Pilly kikket på henne med et merkelig ansiktsuttrykk mens hun gned den dryppende våte skjorten mellom hendene. ”Nå ser du barnslig ut.”
”Jeg ser heller ut som et barn enn en husmor,” geipet Pandora og fortsatte kastingen. Pilly humret for seg selv og reiste seg for å henge opp klærne. ”Du er jammen ikke rent lite pussig… Hvem der?” Pandora vred på hodet i retning dit venninnen så. En liten jente, ikke eldre enn ti år gammel, kom tumlende ut av buskaset med en liten gutt på slep. Hun satte seg på knærne foran Pandora og bøyde hodet. Den lille gutten stod oppreist og glodde, før jenta trakk ham ned. ”Sitt, din idiot!”
”Hvorfor da,” hvisket gutten inntrengende.
”Hysj, din tosk!”
”Jeg er’kke noen tosk,” sutret gutten og det slo Pandora at disse måtte være søsken. Hun bøyde seg ned og prikket jenta på skulderen. ”Hvorfor sitter du sånn?”
”For atte vi skal hente deg, vel… Au, Less!” Han var blitt avbrutt av jenta, som hadde klappet til ham i bakhodet. Pandora stirret på dem begge to etter tur. ”Hente meg til hva?” Pilly hadde kommet tuslende opp på siden av henne og kikket nysgjerrig på barna. ”Hvorfor kneler de for deg, Pan?” Pandora vendte seg mot henne med store øyne. ”Kneler de? Hvorfor det?”
”Vet vel ikke jeg, vel” flirte hun til svar med et skuldertrekk. ”Hvorfor kneler dere for henne, unger?”
”For atte hun drepte kjempekrabba i havet og fordi at hun skal…”
”Klapp igjen,” freste jenta, som han hadde kalt Less. Pandora så uforstående på dem. De så alt for rene ut til å være gateunger. De måtte være tjenerbarn i ett eller annet storhus i nærheten. Pilly studerte ungene nøye. ”Kanskje vi bare skal bli med dem, så stikker vi og har det gøy senere.” Pandora nikket enig. Barna viste dem en ganske gjengrodd, uvennlig vei gjennom kratt og lave greiner. De fulgte en liten sti som ikke ville være mulig å oppdage hvis man ikke virkelig lette. Da Pandora begynte å lure på hvor mange skrubbsår det var mulig å få, så hun det lysnet et stykke lenger fremme. Barna var plutselig borte. ”Hvor ble de av,” hørte hun Pilly gispe. ”De bare forsvant, jo!” De ble stående og se seg vaktsomt omkring i tilfelle det var noen eller noe der. Kanskje barna hadde lurt dem rett inn i en felle? Pandora tok et skritt frem, for å kikke bak en busk. Hun kjente et plutselig drag i hele kroppen, og plutselig var hun ikke midt i skogen lenger, men på en diger slette foran det største huset hun hadde sett. Nei, det var ikke et hus, det var et slott! En svak bris fikk gresset til å lene seg ned mot bakken. Den lekte med håret hennes og gav henne følelsen av å være helt fri. Det luktet friskt av blomster, og når hun snudde seg, så hun solen blinke i havet. Det var nesten like nydelig som på Koram-rosen. Men hvordan hadde hun kommet hit? Og hvor var Pilly? Hun hørte et lavt skrik bak seg, og Pilly kom ramlende ut av ingenting. Hun ble stående å måpe da hun så slottet foran dem. ”Ja, hva står vi her for?” De så på hverandre, og satte på sprang mot det som kunne være paradis.

De kom inn gjennom en stor åpning i en massiv mur, innenfor var det en diger park som nesten glitret av renhet. De to barna satt og plasket ved en fontene sammen med en gjeng andre unger. Ingen av menneskene i parken var over atten. Unge jenter gikk ved siden av hverandre, snakket og fniste. Gutter på Tahamas alder og oppover øvde på sverdteknikker med tresverd. Alle var kled i pene, lette klær som virket som om de ikke veide noen ting. Pilly så rundt seg med store øyne. ”Dette… Dette… Hvor er vi?” Pandora la merke til at flere av jentene stoppet opp og så på dem, før de begynte å hviske med febrilske miner, småløpe bort til guttene og hviske noe til dem, guttene stanset opp, stirret på dem og fortalte det videre til småbarna ved fontenen. Plutselig hadde alle samlet seg rundt Pandora og Pilly, de små sloss om å stå nærmest henne, de store knelte. Hun forstod selv ingen ting, men en som forstod enda mindre, var Pilly. Hun stilte seg ved siden av Pandora og hvisket i øret hennes. ”Hva driver de med?” Pandora trakk på skuldrene, så hun rettet spørsmålet mot ungene isteden. ”Hva driver dere med?” Noen av jentene fniste og så henrykt på henne, guttene så ut som de skulle til å banke henne. En av de eldste guttene tok et skritt frem, blikket hans var ikke særlig blidt, der han stod og skulte på Pilly som om hun var et ekkelt dyr. ”Hva gjør du her?”
”Jeg veit like lite som deg, kamerat. Og en ting jeg hvertfall ikke greier å skjønne, er hvorfor du glor på meg som om jeg skulle vært en god, gammel fiende.” Hun grep Pandora i overarmen og prøvde å trekke henne med seg. ”Vi stikker…” Hun brølte et ”au” i det gutten dundret tresverdet han øvde med i bakhodet hennes. ”Hva driver du med, din drittunge? Du skal få igjen!” Pilly satte på sprang etter gutten, Pandora løp etter for å hjelpe venninnen med hevnen og en flokk på femti unger føk etter og ropte heia. Pilly fikk omsider kastet seg mot den stakkars gutten, grepet ham om livet så begge falt og satt seg overskrevs på brystet hans. Hun løftet den knyttede hånden for å slå til ham. Som en refleks prøvde han og dytte henne av med et brøl, men stoppet brått da han kjente at det han dyttet på ikke var brystkassen til en mann. Pilly gliste og reiste seg. Den stakkars gutten satte seg fort opp og glodde rødmende etter henne. ”Hva er det, Kayo?” Noen av kameratene hans forsøkte og hjelpe ham opp, selv om det skulle vise seg å være vanskeligere enn forventet. ”H… han er’kke noen mann,” stotret han og pekte med en skjelvende finger. Først var alt stille. Så kom en lav fniselyd. Så kom et latterbrøl, som fra en hær, bortsett fra at den såkalte hæren bestod av to personer. Pandora og Pilly lo så stemmebåndene deres truet med å hoppe ut. ”Så klart ”han” ikke er en mann,” hikstet Pandora. ”Ellers hadde jeg ikke latt ”ham” gå nær meg!” Barna så på hverandre, før de brøt ut i latter de også. Den uheldige gutten, Kayo, var rød som en solmoden tomat, og at han ble ledd av hjalp ikke. Pandora og Pilly støttet hverandre mens de lo som galninger, de sank sammen og ble sittende ved siden av hverandre å hikste. ”Hva skjer her?” en mørk, rungende stemme hørtes bak dem og de skvatt og snudde seg. Alle barna falt ned på kne, mens Pandora og Pilly stirret på den høye mannen med litt mindre høytidlige miner. Pilly stirret på ham med et hevet øyenbryn, Pandora skulle henvende seg til høyre, hvor Pilly satt, men fikk fniseanfall av ansiktsuttrykket hennes. Mannen kikket bare rart på dem. ”Du har fortsatt et barn i deg, ser jeg. Det har dere begge,” sa han plutselig, før ansiktet hans lyste opp i et smil. Pandoras fniseanfall stoppet fort. ”Kjenner jeg deg?”
”Ja, det gjør du nok, men ikke personlig,” lo mannen. ”Dere må være så snille og bli med inn. Parsian og Komora venter på dere.” De fulgte nølende etter ham mot en stor dør i den ene enden av hagen.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Som gudene sa, Pandora

Innlegg Twiggy Watcliff » 14 Des 2008 23:22

Kapittel 4: Parsian og Komora

Like før døren lukket seg bak dem, ropte Pilly at hun gjerne ville slåss med gutten senere en gang. De fikk senere vite at han hadde lusket bort i et hjørne av parken og satt seg ned der for å furte i fred. Pandora smilte oppgitt til Pilly. Hun sperret øynene opp i et uskyldig uttrykk. ”Hva?” De fniste som to småjenter, men sluttet brått da den store mannen snudde hodet mot dem. Pandora så seg om. De var i en diger hall, den strakte seg så langt bortover at Pilly stønnet da hun så det. ”Stakkars tjenestefolk,” mumlet hun til Pandora, med hånden foran munnen så det ble verre å høre hva hun sa. Men den store mannen snudde seg og smilte stort til henne. ”Tjenerne mine har god tid på seg. De kan, om de vil, krabbe bortover her uten å få konsekvenser.” Pillys hake falt et par centimeter. Hun lagde en merkelig, spørrende gurglelyd som fikk den store mannen til å le så gulvet ristet. Pandora dyttet haken hennes opp igjen med pekefingeren. ”Du ser gal ut,” hvisket hun som unnskyldning. ”Men… Jeg trodde tjenere skulle være der når herren deres knipset, jeg.” Pandora smilte for seg selv. Hun så rundt seg på alle de høye søylene og alle de fantasistiske blyglassvinduene, og alle de hvitkledde menneskene som kom ut fra store tredører med skårede mønstre på, de bøyde seg for den gamle mannen, og da de så henne og Pilly begynte de å hviske med hverandre. ”Se, hun er kommet.” Hun så etter dem, men skjønte ingen ting. Hva var det de snakket om, klart hun var her, men hvordan kjente de henne? Plutselig hørte hun et hvin. ”Å, far så nydelig hun er! Parsian, Parsian, kom da, du må se på krabbekvinnen!” Det var en ung jente, kanskje femten, med brunt, bølgete hår som flommet nedover det hvite silkestoffet i kjolen. Hun trippet som en liten unge. ”Åh, far, hun er så nydelig! Og…” Hun så overrasket, men interessert på Pilly. ”Hvem er følgesvennen hennes?” Pilly holdt på å himle oppgitt med øynene, men tok seg i det, knelte ned foran jenta og sa med den dypeste, mest henførende stemmen sin: ”Deres nåde, her har de Pilly til tjeneste.” Jenta hvinte igjen. ”Åh, far, far, han er så høflig, er han ikke?” Pilly sukket med et oppgitt smil. Pandora stod krumbøyd av stum latter og måtte støtte seg til henne. ”Jeg dør,” peste hun. ”Jeg dør, Pilly, jeg dør!” Den unge jenta så rart på dem, sammen med faren sin, mens Pilly reiste seg og støttet en leende Pandora så hun ikke skulle falle om på gulvet. ”Pan, det er ikke gøy lenger…” Hun plystret lavt. Pandora sluttet å le og kikket opp på henne. Hun stirret stivt på noe foran seg. Pandora snudde seg også, og så en mann stå og lene seg inn til veggen mens han mønstret dem med et lite smil. Han var på hennes egen alder, kanskje litt eldre, håret var likt som jentas, øynene hans var dype blå. ”Her har vi det gøy,” sa han med ett, og stemmen hans var minst like henførende som Pilly når hun gjorde seg til. Hun kjente Pilly slapp henne, så hun rettet seg opp til hun nådde sin fulle høyde. Hun kastet litt på det lange, røde håret og så litt overlegent tilbake på den unge mannen. Hun hadde egentlig mest lyst til å stønne irritert og gå sin vei. Akkurat det hun kunne tenke seg nå. Menn på sin egen alder. ”Ja, vi har det faktisk ustyrtelig moro,” svarte hun skarpt. De ble stående å se på hverandre. Den unge jenta likte tydelig vis ikke taushet. ”Frøken Pandora, de må være med meg, så skal de få kjolen deres,” kvitret hun. ”De kommer til å se ut som en ekte gudedatter, det er jeg sikker på, de kommer til å bli aldeles nydelig! Og kameraten hennes må også få klær, Parsian. Ham kan du ta deg av,” la hun til da Pilly begynte å følge etter henne og Pandora. ”Ja men… Men…” Pilly fikk et panisk uttrykk i ansiktet. ”Jeg er ikke…” Mannen, som i følge den unge jenta het Parsian, klappet henne på skulderen. ”Kom her du, kamerat.” Pandora tok Pillys hånd og dro henne med seg i sin egen retning. ”Hun er en kvinne,” sa hun med en irritert mine. Parsian og den unge jenta glodde på dem, men den store mannen bare humret. ”Hun er en kvinne, Komora. Ikke gap på den måten. Ikke du heller, Parsian.” Jenta, som het Komora, lukket munnen fort igjen. Parsian stirret vantro på Pilly, som så litt fortumlet tilbake på ham. Pandora holdt på å bryte sammen i latterkrampe igjen. ”Ja, kom her da, Frøken Pandora. Og ta med venninnen din,” sa Komora, med et hint av skuffelse i stemmen da hun nevnte Pilly.

Pandora var omringet av tjenestepiker som festet på henne en lang, naturhvit kjole med vakre broderier i en lys brun farge. Stoffet var av silke, og det kjentes ut som hun var kledd i en sky. Pilly så ned på seg selv, der hun hadde fått en nesten maken kjole. Hun så skeptisk ut. ”Jeg ser ut som en idiot,” mumlet hun surt. ”Jeg vil ha bukser.” Med ett hun var ferdig med setningen, kom to av tjenestepikene inn døren med et ordentlig herreantrekk. Hun sukket lettet, Pandora fniste. Gjennom alle årene som hun hadde levd, hadde hun stengt vekk fnisingen fordi hun var den eneste jenta på sin egen alder på hele Saritha. Hun hadde måttet forsøke å være så guttete som mulig for å kunne passe inn. De unge jentene som fløy frem og tilbake med klærne, stilte seg nå foran dem for å se om det passet. ”Deres høyhet,” sa den ene piken til Pandora, som straks bet henne av. ”Det er Pandora, vesla.” Piken følte seg tydelig ubekvem, men nikket sakte samtidig som hun bet seg i underleppen. ”Pandora, Hvis de kunne…”
”Du,” avbrøt Pandora.
”Ja, Mh… Hvis du kunne snu deg rundt en gang… Kan de.. Kan du det?” Hun gjorde som jenta sa. Pilly gliste og klappet. ”Flink jente! Tenk, du kan snurre også! Hadde jeg aldri trodd.” De begynte å le, begge to. Tjenestepikene stod stille og så på hverandre, før de begynte og knise og hviske til hverandre. Pilly fikk en hatt som hun raskt la fra seg. ”Jeg går ikke rundt med en påfugl på hodet, takk,” sa hun skarpt da en av jentene spurte hvorfor hun la den fra seg. De ble dyttet ut av det store rommet og inn i et enda større ved siden av. Der stod jenta som de hadde hørt at het Komora, i en himmelblå ballkjole med perlebroderier på. Da hun så Pandora, hvinte hun av lykke og spratt bort til henne. ”Så nydelig, nydelig, nydelig du er! Jeg er sikker på at alle kommer til å misunne Parsian når dere danser sammen…”
”Vent nå litt,” avbrøt Pandora. ”Dere nevnte ikke noe om dansing. Dansing?” Pilly gav fra seg et lite hark. ”Jeg kan jo bare danse skipsdans,” mumlet hun ned i hånden sin. Pandora så irritert på henne. ”Jeg kan ikke danse skipsdans engang.”
”Kan du vel,” sa Pilly bestemt. ”Vi danset sammen på båten, jo!” Pandora slo seg i pannen. Det var klart. Den andre dagen om bord på Koram-rosen hadde de hatt fest på dekket, og hun og Pilly hadde hoppet rundt arm i arm og tråkket hverandre på føttene mer enn en gang. ”Var det skipsdans?”
”Ja, bortsett fra at da var det bølger, så det var vanskelig å holde balansen.” Komora hoppet inn i samtalen. ”Dere kan sikkert få danse skipsdans hvis dere vil, dere er jo tross alt æresgjester,” kvitret hun og avsluttet med en trillende, lys latter. En ung gutt kikket inn før han åpnet døren og bøyde seg dypt for Komora. ”Ballsalen venter på dem,” sa han høytidelig og rakte ut hånden mot henne. Hun tok den og lot seg høytidelig leie ut. ”Den eneste mannlige skikkelsen som får holde min hånd, er deg,” hveste Pandora til Pilly. Hun fnøs, men tok hånden hennes og leide henne ut i den digre ballsalen hvor hele sørveggen var et vindu. Solnedgangen skinte vakkert inn gjennom det, øverst på vinduet var det blyglass som kastet fargerike flekker på gulvet. Pandora så seg om kring, det var fullt av unge mennesker, barn og nesten voksne, men ingen gamle. Den eneste aldrede personen, var den store mannen fra tidligere. Alle var kledd opp i vakre kjoler eller antrekk, det skinte i alle mulige farger Pandora visste om, og i tillegg noen hun aldri hadde sett før. Pilly så ut som om hun var nær ved å svime av. ”Noe så svært,” åndet hun og klødde seg i bakhodet. Pandora nikket sakte mens hun gikk mot det store vinduet. Jo nærmere hun kom, jo mer avdekket hun en oransje og lyserosa himmel, solen stakk halvveis opp over horisonten og gjenspeilet seg i havet som glitret i de samme fargene som himmelen. Den store enga de hadde stått på da slottet plutselig hadde dukket opp, så ut som et hav av grønt. Gresset bøyde seg ned mot bakken på grunn av brisen. Hun oppdaget at hun stod og holdt pusten. Noe så vakkert hadde hun aldri sett før. Hun sanset at noen stod bak henne, men antok at hvis hun snudde seg, ville hun stirre rett inn i de mørkeblå, smilende øynene til Pilly. En dyp stemme begynte å snakke til henne. ”Hva synes du om utsikten?”
”Så morsom du er, Pilly,” svarte hun fraværende. ”Jeg har kjent deg i nesten fem dager allerede, jeg vet om alle stemmenyansene du kan nå, så ikke prøv å lure…” Hun oppdaget at Pilly stod langt borte midt i en gjeng jenter som mest sannsynlig tok henne for å være drømmeprins, sånn som Komora hadde gjort. Hun snudde på hodet og oppdaget at det var Komoras storebror hun hadde pratet med. Han bukket høytidelig. ”Pilly til tjeneste,” flirte han og rettet seg opp. Hun bare satte kursen for Pilly og gikk fra ham. Nå hadde hun dummet seg ut, ikke noen vits i å være høflig og beklage seg da. Parsian kom etter henne. ”Du er ikke videre glad i meg, er du vel?” Hun fnyste.
”Nei, jeg er ikke det. Jeg liker ikke menn. Og jeg liker menn som spør om jeg er glad i dem selv om vi aldri har utvekslet et eneste ord, enda mindre.” Parsian sukket og klødde seg i pannen. ”Jeg er ikke videre glad i deg heller, men du får gå og kjefte på far i stedet for meg. Det er han som har fått deg hit…” Pandora var borte, og han fant henne igjen borte ved Pilly. Han forsøkte ikke å få henne i snakk igjen, det var å bære ved til bålet. Apropos det, tenkte han, og kikket bort på søsteren som hvisket med noen av pikene og pekte fra ham til Pandora.

Pilly grep henne i armen og dro henne tilbake. ”Skjerp deg, Pan,” freste hun. ”Han forsøkte bare å være hyggelig!” Pandora fnøs og kastet på håret.
”Det kunne han ha spart seg for.” Pilly sukket oppgitt. Hun holdt Pandoras hånd met et fast grep, mens hun små løp gjennom mengden mot musikerne og spurte om de kunne trå til med skipsmusikk. De så litt rart på hverandre, før de gjorde som hun ba om. ”Nå, deres overlegne høyhet, danser du med meg,” gliste hun. Pandora slet med å finne rytmen i musikken en liten stund, og skipsdans i silkekjole var en dårlig kombinasjon. Men etter hvert fikk hun til å holde følge med Pilly. Den kvelden de hadde danset skipsdansen første gang, hadde hun funnet ut at Pilly, i tillegg til å se og høres ut som en mann, også var ufattelig sterk. Det fikk hun erfare nå også, mens de hoppet og snurret rundt. Folk hadde gitt dem en stor ring og danse på, og det virket som om herskapet moret seg. Pilly grep henne om livet og slang henne rundt, som om hun skulle være en liten unge. Det var ustyrtelig gøy. Da musikerne sluttet og spille den lystige melodien, var Pandora svimmel og utslitt. De begynte å spille en mye roligere melodi, og før hun visste ordet av det, hadde hun havnet i midten av en stor ring av mennesker som gikk rundt henne. Pilly hadde forlatt henne og blitt en del av ringen som omsluttet henne. Noen prikket henne på skulderen, og da hun snudde seg, var det Parsian igjen. ”Far sier visst at vi skal danse sammen.”
”Og han bestemmer det fordi…” Parsian trakk på skuldrene.
”Han er en gud. Han tror han kan få hva han vil.”
”Hvilken gud? Er det virkelig sant at Eira bor på Lyhemia?” Mannen som stod foran henne virket veldig irritert på faren sin. ”Jeg skulle gjerne bodd et annet sted.” Pandora bestemte seg for å alliere seg litt med faren hans. Bare sånn halvveis, bare nok til at hun kunne irritere Parsian. ”Jeg går ut i fra at jeg vil få problemer hvis jeg ikke danser med dem. Så vi får vel danse, da.” Parsian snudde seg et sekund. ”Vi får vel det,” mumlet han gjennom sammenbitte tenner da han snudde seg tilbake igjen. Pandora lo ondskapsfullt innvendig. De begynte sakte og svinge frem og tilbake, hun kjente silkekjolen kile henne på leggene. Begge to var stivbente med vilje. Etter hvert ville den andre gå lei, tenkte de. Og da fikk de være i fred! Etter hvert hadde Pandora så vondt i bena av å spille enda mer klumsete enn hun egentlig var, at hun begynte å danse noen lunde normalt, men hun ville ikke gi seg. Hun merket at Parsian også slappet litt mer av. Tilslutt danset de faktisk fint sammen. Et skritt dit, to skritt dit og omvendt, rundt og til venstre to skritt, så til høyre to skritt, rundt og på nytt igjen. Musikken var rolig og litt sørgmodig. Pandora gadd ikke å gjøre noe spesielt ut av bevegelsene sine, ettersom at bena verket etter klumsekonkurransen. Plutselig skiftet musikerne over til en litt lystigere, raskere melodi. Parsian grep sjansen til å overraske henne litt. Tempoet ble satt opp, og dansen ble egentlig bare snurring etter takten i musikken. Pandora ble sjokkert over den plutselige fartsendringen, panisk forsøkte hun og følge med. Musikerne begynte å roe ned tempoet på musikken igjen etter en liten stund, men før det ble for rolig til at det kunne virke tilfeldig, satte hun skohælen i foten til Parsian. Han slapp henne og stønnet av smerte. Forsamlingen begynte å le, Pandora latet som hun forsøkte å hjelpe ham opp. ”Jeg beklager,” kvitret hun. ”Jeg er en elendig danser.”
”Du behøver virkelig ikke fortelle meg ting jeg vet,” glefset han og kavet seg opp. Komora stod bak ham og fniste. ”Parsian, da. Ikke vær så frekk, det var et uhell!” Pandora beklaget seg igjen, med et snev av triumf i stemmen. Så gikk hun ut gjennom de store dørene for å få seg frisk luft. Hun kom ut i den store parken etter en halv time med spørring om veien. Den var tom. Hun gikk mot den store porten i den andre enden av parken. Hun ville ut her i fra. Ned til det nydelige havet hun hadde sett i vinduet.

Kapittel 5: Det levende havet

Det kjentes som om brisen kjærtegnet ansiktet hennes og solen kilte henne på nesen. Hun lukket øynene og trakk pusten dypt, fylte lungene med all den friske luften. Da hun hadde banet seg i vei gjennom det høye gresset i fem minutter, kjente hun at bakken under henne ble mykere, litt mindre motstandsdyktig. Hun så ned, og ansiktet sprakk i et stort, overrasket smil da hun oppdaget de glitrende, hvite sanddynene som bredte seg femti meter ned til de møtte bølgene. Hun kippet av seg de små skoene og løp over sanden med lette skritt. Da hun kjente det lunkne vannet kile rundt føttene, satte hun i å le av lykke. Saritha hadde bare strender som inneholdt mye stein og skjell som var ubehagelige å gå på, men her, her var sanden pulverisert til bitte små korn, og da hun vasset lenger og lenger ut på langgrunna, kjente hun ikke en eneste stein stikke henne i foten. Kjolen ble gjennomvåt, men det gjorde ikke noe. Hun beveget seg sakte og gyngende sammen med bølgene. Plutselig hørte hun en vakker, dyp latter, en kvinnes, og av en eller annen grunn trakk vannet seg nedover. Hun så seg tilbake til stranden, men det var ingen der. Hun så ut mot horisonten også, for sikkerhets skyld og det hun fikk se, tok pusten fra henne. Vannet hadde reist seg og formet en skikkelse som minnet om et menneske. En høy, havblå kvinne som skinte og glitret av sol gjennom vann. Hun åpnet de blå leppene og lo den dype, drømmende latteren igjen. Pandora holdt på og falle bakover. Havkvinnen forsvant i en sprutende bølge og plutselig dukket hun opp i form av en fontene som dyttet henne opp igjen. Da Pandora kom til hektene, stod kvinnen ved siden av henne. ”De skal ha takk, tapre pike,” sa hun. ”Jeg er Aquela, havets gudinne og dronning.” Pandora så uforstående på henne. Dronning Aquelas hår bølget, selv om brisen hadde forsvunnet helt. Kanskje fordi hun var en stor del av havet, tenkte Pandora. ”Takk for hva,” spurte hun usikkert, da hun fikk tenkt seg om.
”De befridde meg. Jeg har lenge vært innestengt, som en fugl i et bur.”
”Av hvem,” fortsatte Pandora, selv om hun hadde en mistanke om hvem som hadde fanget dette nydelige vesenet. Dronning Aquela smilte og vendte blikket mot solnedgangen. ”Latiatan, som de bekjempet, og hans bror, Leviatan, som for lenge siden ble kastet ut av vår verden, har4 holdt meg fanget i århundrer. De slapp meg fri, etter hundrevis av år i fangenskap.”
”Hvor holdt de deg fanget?” Pandora bet seg i leppen. Det kunne hende det ble regnet som et frekt spørsmål.
”På land,” svarte den dype, myke stemmen. ”Jeg har ikke kunnet være der jeg hører til, så alle disse årene har jeg vært fange i fri luft.”
”Kan du virkelig være på land i det hele tatt?” Dronning Aquela nikket. Hun snudde seg og skrittet opp til den tørre sanden, hvor det nydelige vesenet sank sammen, helt til det eneste som stod igjen var en gammel kone med tørr, rynkete hud og et dratt ansikt. ”Dette er min menneskelige skikkelse,” sa dronningen, før hun skrittet ut i vannet igjen. De gamle, møllspiste klærne forsvant og igjen reiste den lyseblå kvinnen seg. ”Og dette er den jeg er.” Hun forsvant i den plaskende bølgen igjen. Pandora så seg om. Hun var helt vekk nå. ”Ja, ja,” sukket hun til seg selv. ”Jeg er litt av en drømmer…” Og plutselig stod Dronning Aquela der igjen, med et stort smil om munnen og en glitrende, blå ball i den like glitrende, blå hånden. Hun dyttet på ballen, men istedenfor å trille ned, formet den seg etter trykkene hennes. Etter en liten stund, var ballen blitt en nydelig tiara av vann. ”Denne vil aldri miste sin form, uansett på land eller i vann. Den kan ikke ødelegges med mindre jeg gjør det. Du kan forstå språket til alle vesener som hører vannet til, og du kan drikke av den. Vannet er alltid kaldt og friskt, det minker ikke og man blir ikke våt av den. Dette er min takk til deg, prinsesse av havet.” Hun strøk Pandora lett over kinnet, før hun gikk et stykke ut i vannet og forsvant på samme måte som de to andre gangene, i den fallende bølgen, som når noen kaster en diger stein ut i vannet.

Vannstanden var blitt høyere i det Dronning Aquela forsvant. Pandora kjente vannet skvulpe rundt knærne sine, og bestemte seg for å vasse inn igjen. Da hun snudde seg, stod det noen på stranden. Det var guden Eira, den store mannen. ”Det er ikke mange som får vannets gudinne i så godt humør,” humret han i det lange, krusete, brune skjegget. Pandora forsøkte og overse ham på en noenlunde høflig måte. ”Du lurer kanskje på hvorfor du har kommet hit,” fortsatte Eira. Hun stoppet og så på ham. ”Det er ikke bare Parsian du skal møte, skjønner du. Vi har et aldri så lite problem.” Her tok han en pause, som Pandora syntes å vare i flere minutter. ”Vi har et problem med dødsguden.”
”Suldeck?”
”Ja, Suldeck. Han begynner å bli sint.” Pandora snudde seg og stirret ut mot horisonten. Hun hadde hørt historier om den onde dødsguden Suldeck. Han allierte seg med skjebneheksene Tara, Casandra, Keranja og Bire, og sakte men sikkert stjal han kreftene deres og gjorde dem til sine egne. Det var bare en av heksene som hadde overlevd, og ingen visste hvor hun var nå. ”Hvorfor begynner han å bli sint?” Eira sukket og klødde seg i det store skjegget. Han så ut som en gammel mann, det var han jo også, men det var noe med øynene hans. Noe ungt og vakkert, som om sjelen hans tilhørte en ung manns sjel. ”Suldeck”, begynte han, men måtte renske stemmen. ”Suldeck er sint fordi jeg har tatt over jobben hans. Han har fortsatt kreftene sine, men når han dreper et uskyldig menneske, er det jeg som fanger sjelen til det mennesket først, de kommer til meg. Og han får ingen. Så, vår godeste Suldeck har nå begynt å ruste opp til krig, og du er den som må stoppe ham.”
”Hvorfor meg,” undret Pandora, selv om hun hadde en anelse om hva svaret kom til å bli.
”Vel, nå har det seg slik at Suldeck ikke kan drepe unge kvinner som deg,” humret Eira med et fornøyd uttrykk. ”Delvis fordi du er en skjønnhet, delvis på grunn av viljestyrken din.”
”Viljestyrken min?”
”Du har en tilpassningsevne, Pandora, som få andre kvinner har. Du kan finne deg til rette i alle situasjoner, bare fordi du har vilje til det. Og du har vilje til alt, bortsett fra når du må danse med Parsian, naturlig vis.” Pandora fnøs.
”Jeg beklager, men jeg kan ikke komme over ens med sønnen din,” sa hun, en smule overlegent. Eira satte i å le som et tordenvær. Flere stemmer fniste og lo bak henne, men da hun snudde seg, kunne hun ikke se noen. ”Det må du nok lære deg, Pandora, fordi han skal være med på reisen din.” Hun kjente haken falt til et sted i skulderhøyde. Nå kom ikke oppdraget hennes til å bare bli vanskelig, det kom til å bli uutholdelig vanskelig! ”Ja men… Nei men… Hvorfor det?” Hun var på gråten av skuffelse.
”Å, du skal nå ha med deg venninnen din, Pandora. Jeg vil påstå det er mer synd på min sønn, som må holde ut med to så viltre kvinner. Og du vil møte mange vesener, både fiender og venner. Du har allerede hanskes med to av dem.” Latiatan og Dronning Aquela, tenkte hun med et smil. Men så slo en forferdelig tanke ned i henne. ”Betyr det at jeg aldri får se Aquela igjen?” Eira trakk på de store skuldrene og ristet på hodet.
”Det kan du ikke spørre meg om, Pandora. Ikke en gang jeg kan bestemme over henne. Hun er et vesen som bestemmer over seg selv.”
”Men hvordan greide Latiatan å holde henne vekk fra vannet så lenge?” Pandora stirret på den skimrende blå tiaraen sin. ”Hvis hun er et vesen som kan bestemme over seg selv, og som ikke kan kontrolleres?”
”Det er det ingen som vet,” svarte Eira. ”Jeg har lenge stilt meg det samme spørsmålet.” Dette spørsmålet kom til å gnage i Pandora lenge. Hun snudde seg igjen, mot den store engen opp mot slottet og kjente den friske blomsterluften kjærtegne ansiktet sitt igjen. ”Jeg går ut ifra at jeg burde få dette oppdraget unnagjort.” Eira nikket. Pandora nølte før hun sukket. ”Med Parsian?”
”Med Parsian,” smilte guden triumferende. Pandora begynte sakte og tusle opp over den store engen. På veien plukket hun en blomst som skinte hvitt i mørket. For det var blitt temmelig mørkt nå. Det var akkurat lyst nok til at hun kunne se, men solen var borte. Det blinket i flere av de hvite blomstene, hun ble stående lenge å se på dem. De var som stjerner. Stjerner i det høye gresset. Hun begynte å gå igjen. Den hvite blomsten luktet friskt, og gjorde henne veldig søvnig. Hun gned seg hardt i øynene mens hun stabbet videre for å rekke frem til slottet før hun døste av. En plutselig stemme bak henne fikk henne til å skvette rundt i en slags piruett og snuble noen skritt bakover. ”Det er nattliljer. De dukker kun opp om natten, og hvis du lukter på dem, vil du sove godt, og ikke stå opp før kroppen er utvilt.” Det var Parsian. ”Hør, jeg liker dette oppdraget like lite som deg, men en ting jeg liker enda mindre, er gudekriger. Hvis du tenker deg slaget ved Tetshaseg og ganger det med tjue, da har du en gudekrig.” Slaget ved Tetshaseg var en av de verste krigene i Pandoras tidsalder. Hun hadde hørt litt om den, og hennes oldefar hadde vært med i den. Bare tanken på en tjue ganger verre krig, fikk henne nesten til å vurdere å gifte seg med Parsian. Men bare nesten. Hun gjespet kraftig, men svarte ham med en mer eller mindre høflig tone. ”Jeg skal ikke svikte faren din.”

Parsian hadde hatt rett. Da hun våknet, satt Pilly ved sengen hennes med et fornermet uttrykk. ”Jeg har forsøkt å vekke deg i en time, Pan!” Pandora satte seg omtåket opp i sengen og så seg rundt. Hun var i et digert rom, og sengen hennes tilsvarte størrelsen på det. Det var en diger himmelseng med skinnene, skoggrønne silkedraperier, og det ville vært plass til hele familien hennes i den! Hun gned seg i øynene. ”Hva sa du?” Pilly stønnet irritert.
”Glem det,” sa hun. ”Nå skal vi spise!” Pandora reagerte med en gang da hun hørte ordet. Hun hoppet ut av sengen, dro på seg klærne hun hadde kommet i, og hoppet opp i skoene sine. Hun brød seg ikke med å ordne håret. Da hun og Pilly stod desorienterte i gangen og så seg om etter spisehallen, kom plutselig Komora dansende forbi. ”Dere ser etter kjøkkenet, ikke sant,” kvitret hun. ”Det er denne veien, følg meg!” Pandora undret seg over hvor fort jenta kunne bevege seg i den store kjolen. Pilly vinket ivrig til en ung gutt de passerte, han gjemte ansiktet og rødmet kraftig. Pandora gjenkjente ham som stakkaren med som hadde ønsket dem velkommen ved å starte slåsskamp. Da de omsider stod uten for en massiv dør i tre, smilte Komora bredt og hvitt. ”Her er det,” sang hun. ”Jeg må gå til far, ha det bra, frøken Pandora! Ha det bra, Pilly!” De vinket kort etter henne og åpnet tredøren sakte. De skvatt skyhøyt begge to da en ung pike med lyse fletter trakk dem inn i rommet og plasserte dem på hver sin stol Hun hadde store, brune fregner og et hvitt smil, og en stor flekk mel på det ene kinnet. Hun bukket fort og litt klumsete. ”God morgen! Hva skal jeg lage til dere?” Pandora og Pilly så på hverandre. Jenta nølte. ”Jeg lager hva som helst? Jeg kan lage pannekaker til dere, eller urteloff, tebrød, hva dere vil?” Pandora smilte litt av henne. Hun var utrolig søt. ”Jeg vil gjerne ha pannekaker, takk,” sa hun, og jentas smil ble enda bredere. Pilly svarte det samme. Jenta nikket, hoppet bort til det åpne kjøkkenet og begynte å blande ingrediensene sine i en stor bolle. Pandora og Pilly så på hverandre. Denne jenta var ikke som de andre overhøytidlige tjenestepikene. Pandora gispet da jenta sjonglerte med fire egg og mistet dem til hver sin kant, men plutselig stod hun der med alle fire eggene i hendene. Hun knuste dem opp i bollen, rørte rundt og helte opp i noe som så ut som sukker. Det freste i pannen da hun øste opp den første pannekaken. Etter en liten stund luktet det deilig i rommet de satt i, og Pandora fikk vann i munnen. To store pannekaker ble klasket ned på tallerkenen hennes. Hun snuste inn den deilige lukten og begynte å spise som en gal. På den andre siden av bordet gjorde Pilly det samme. Tallerkenene rakk aldri å være tomme lenge av gangen. Etter en stund var begge stappmette, og jenta satte seg ned på en stol ved langsiden av bordet. ”Dere er mette nå, ikke sant,” flirte hun. De nikket kraftig til svar, og Pilly fortalte at den eneste som kunne måle seg med denne jenta som hun kjente, var Paxonara på Måkereiret. Jenta så stolt ut. ”Åh, forresten! Jeg heter Tippie, dere kan kalle meg Tipp!” Pandora introduserte seg, og jenta så storøyd på henne. ”Du er jo den utvalgte heltinnen! Det er en stor ære å møte deg, Pandora!” Ingen frøken, tenkte Pandora overrasket, og smilte lykkelig til den lille jenta som hadde fattet poenget. Tipp var ei ivrig og blid jente, og da Pandora og Pilly sa de ville hjelpe henne med oppvasken, ble hun så lykkelig at hun gav dem begge en klem hver. Hun var ikke forlegen etterpå heller, mens hun fortalte dem hvor de forskjellige tingene skulle settes. ”Nei, den skal i det store skapet til venstre. Der ja!” Det gikk overraskende fort å rydde vekk alle tallerkene etter barna som hadde spist før dem. Tipp vasket lynraskt og grundig med oppvaskbørsten. Da de omsider var ferdige, takket hun begge to for hjelpen. ”Aldri, aldri har oppvask vært så utrolig morsomt,” strålte hun og satte stolene pent inntil bordet hvor Pandora og Pilly hadde sittet. Pilly og Pandora var fullstendig enige, begge to. Mens de vasket, hadde jenta fortalt dem så mange morsomme historier, at de hadde glemt hvor kjedlig arbeidet de holdt på med brukte å være.

Kapittel 6: Reisen til Pentagondas

Eira klappet sønnen sin høytidelig på skulderen. Det var like før de skulle forlate hans Lyhemia, og tre inn i menneskenes, og nå var det farvel for en stund. ”Du må huske, sønn, at du er en gud. Du kan leve og dø flere ganger enn disse pikene, så det er ditt ansvar å holde dem trygge.”
”Jeg tror nok at begge kunne greid seg fint uten meg,” mumlet Parsian surt. ”Men, far, jeg lover å gjøre som du sier.”
”Flott. Og når dere kommer hjem, kan dere gifte dere!” Pandora stanset midt i en bevegelse mot Tipp, som hadde kommet ut for å si ha det, og så like sint på guden som sønnen hans gjorde. ”Jeg sa ikke det,” freste Parsian. Faren hans lo høyt og rungende. ”Du sa at du lovet å gjøre som jeg sier!”
”Et sted går grensa,” mumlet Parsian og snudde seg for å si ha det til Komora. Pandora fortsatte også med sitt, gav Tipp en rask klem siden de allerede hadde rukket å bli gode venner. Pilly gjorde det samme. ”Ikke gi opp kokekunsten, Tippie, for en dag får jeg min egen skute, og da trenger jeg en kokk!” Tipp rødmet lykkelig og smilte det hvite smilet sitt. ”Tusen hjertelig takk, Pilly! Og lykke til begge to, jeg kommer til å savne dere!” Parsian, Pandora og Pilly vinket opp mot slottet. De visste at mange stod der oppe og vinket til dem, selv om de tre ikke kunne se personene i alle vinduene. Og i det de skulle til å trå inn i skogen i menneskenes Lyhemia, kunne Pandora banne på at hun hørte et hviskende ”farvel,” fra det høye gresset.

Pilly plukket opp klærne sine fra bakken. ”Jeg glemte visst dem,” mumlet hun mens hun børstet av litt jord og holdt dem en armlengde fra seg for å se om de var brukbare. Pandora ble stående en stund og se på det lille tjernet. Det virket så lenge siden hun hadde vært her sist, selv om det bare var i går hun forsvant. Hun kjente etter om hun hadde skjellet fra Tahama. Og det hang der, rundt halsen hennes. Hun merket at Parsian så på henne. ”Hva har du der?”
”Et skjell,” svarte hun overlegent og slapp det ned under skjorten igjen. Parsian gryntet. ”Kunne jeg få se på det?”
”Du får hente det selv.” Pilly fniste, Parsian gapte, og Pandora var ikke rent lite overrasket over seg selv heller. Hun snudde seg og begynte å gå mot lysningen, mot den travle havnebyen og mot havet. Pilly og Parsian fulgte etter henne. Det var tydelig at Parsian følte seg ensom. Han var tross alt den eneste mannlige skikkelsen i gruppen, eller, rettere sagt, den eneste ordentlige mannen i gruppen. ”Først og fremst må vi finne et skip som skal forbi Pentagondas. Det spiller ingen rolle hvilket.” Pandora og Pilly så på hverandre. De tenkte på Koram-rosen begge to. ”Det kan hende de ikke skal legge fra med det første,” mumlet Pilly. ”Kapteinen har en tendens til å være sliten når han kommer i land. Han er visst syk.” Pandora nikket sakte.
”Vi kan altså ikke regne med Koram-rosen. Hvem skal vi seile med da?” Parsian kremtet og ville tydelig ta del i samtalen. ”Vi får høre med kapteinene på hvert enkelt skip.” Pandora gadd ikke svare. Pilly merket det, og nikket samtykkende til Parsian, før hun dultet Pandora diskret i siden som et ”skjerp deg,”.
”Vi kan jo høre med det skipet som stod ved siden av, eller hva?” Hun tenkte seg om en liten stund. ”Hva het det igjen?” Pandora smilte skjevt. Det lille skipet ved siden av Koram-rosen hadde ikke satt noen større spor i minnet hennes. Pilly ble rastløs. ”Jeg må vite det! Skygge, det var noe med skygge. Jeg er sikker på at det var noe med skygge.” Noe vaket i Pandoras minne.
”Skyggesultanen,” prøvde hun seg spørrende. Pilly knipset og klappet triumferende. ”Det var det den het!” Parsian sukket. Ukevis med disse kvinnene, han kunne heller hatt med Komora. Pilly var det ikke noe galt med, bortsett fra at han aldri tenkte over at hun var en kvinne. Det var blitt så naturlig for ham og si ”Han” når han snakket om henne, at han hadde sagt det til en av de eldre guttene i slottet til faren. ”Han er litt av ei guttejente.” Jo, Pilly var det ikke noe galt med. Og når han tenkte seg godt om, kunne han ikke se noe galt i Pandora heller, bortsett fra den utrolige overlegenheten. Kanskje det var bedre å være med disse jentene enn Komora allikevel. Men når hun skulle spille kald, skulle ikke han bikke under heller. De var kommet ut til den travle havnebyen, hvor høner kaklet og bakset rundt midt i veien, selgere ropte ut om de fantastiske varene sine og sjømenn losset skipene og ropte til hverandre. Parsian var ikke vandt med luften. Den var stram og luktet av mat, mjød og mennesker som ikke hadde sett et bad på en god stund. Han ble blek, og da Pandora snudde seg for å forsikre seg om at han fortsatt var med, ble hun motvillig nødt til å spørre om han var frisk. Mens Pilly fant frem til Skyggesultanen og spurte om de kunne få skyss til Pentagondas, fulgte Pandora Parsian til et sted hvor luktene ikke var så voldsomme, bortest på stranden. Noen merkelige havdyr plasket i vannkanten. ”Jeg går ut i fra at du er uvandt med lukten vi mennesker vender oss til.” Parsian nikket sakte. Han begynte å få fargen tilbake i fjeset nå.
”Jeg har hele mitt liv vokst opp i en Gudeverden. Alt er rent i en sånn.”
”Du vender deg nok til det. Du skal tross alt være på et skip.” Noe kastet seg over Pandora bakfra, så hun trillet over ende i sanden. Hva det nå var, satte seg på henne og gliste ondskapsfullt. Det var bare Pilly. Parsian så sjokkert på henne, mens Pandora harket opp sand og bannet om hverandre. ”Pilly, jeg blir våt!” Halve henne lå i vannet, og de merkelige vesenene kom svømmende nysgjerrige bort til dem. De så ut som små åler med krabbeklør. De pirket forsiktig Pandora på hoften, og da hun hikstet av latter fordi det kilte, skvatt de unna. Også skjedde det merkeligste hun hadde opplevd til da. De små dyrene snakket til hverandre. ”Var det et angrepsrop?”
”Jeg vet ikke, jeg…” Pandora så vantro på dem. Angrepsrop? Hun smilte forsiktig mot dem. ”Nei, nei, jeg bare lo.” Dyrene skvatt fra hverandre og boret seg fort ned i sanden med halen. Pilly hadde gått av henne, og satte seg nå på huk ved siden av. ”Hva driver du med, Pan? De er bare Klypåler.”
”De snakket om meg,” sa Pandora fraværende. ”De snakket om meg som om jeg skulle vært et dyr.”
”Har det rakna for deg, eller?” Pilly fnøs. ”Snakka om deg, når lærte du havsk?” Parsian reiste seg og klappet Pilly på skulderen en gang. Han tok Pandoras hånd og trakk henne opp på beina, bare for å vise at han var samarbeidsvillig for øyeblikket. ”Hun har visst ikke fortalt deg om Dronning Aquela?” Pilly nikket, for Pandora hadde fortalt om havets gudinne. Hun hadde gjort det under frokosten. Pandora slo knyttneven i håndflaten. ”Det var sant! Jeg glemte å fortelle om Tiaraen!” Hun tok den opp fra reisevesken sin og viste den til Pilly. ”Det er derfor jeg forstår havskapningene, jeg kom først på det nå.” Pilly gispet og tok tiaraen varsomt i sine egne hender. Vannet kilte kjølig mot fingertuppene hennes og blinket og glitret i solen. ”Den er nydelig,” hvisket hun drømmende. ”Så du kan snakke med havdyr på grunn av denne?” Pandora nikket med et smil. Pilly rakte henne kronen og gliste fornøyd. ”Bestevenninnen min er magisk! Tenk det!” Parsian kremtet og brøt inn i samtalen. ”Når var det skipet skulle legge fra?” Jentene våknet fra transen og så på ham. Pilly ble stående å tenke seg om før hun knipset. ”Jo! De drar om en times tid. De skal forbi Pentagondas. Jeg kunne tenke meg å si ha det til Pax, hvis det er greit?” Hun måtte forklare Parsian hvem Pax var. Parsian så litt tafatt ut da han skjønte de måtte inn i den urene luften igjen. De tuslet bortover stranden mot Makereiret mens Pilly fortalte Parsian om hvordan det var å være på et skip. Parsian så ut til å glede seg litt, men henvente seg til Pandora. ”Hva mente du med det du sa i sted? Det med at jeg burde bli vandt med det, siden jeg skulle være på et skip.”
”Å det,” flirte Pandora. ”Det finner du kjapt nok ut av!”

Parsian sjanglet gjennom folkemengden og pustet kun når det var nødvendig. For omgivelsene så det veldig demonstrativt ut, men han kunne virkelig ikke noe for det. De kom bort til den store brygga og Pilly hilste kapteinen. Kapteinen pekte på Pandora og Parsian, Pilly nikket kort og gjorde tegn til at de kunne gå om bord. ”De skal til Valenca. De må forbi Pentagondas da, så kapteinen sa det var greit med noe last ekstra.” Pandora lo litt. Hun fikk plutselig lyst til å søke tilbake til roen hun hadde funnet kvelden hun og Pilly satt ved gallionsfiguren på Koram-rosen og hun fikk høre om Pentagondas for første gang. Hun gikk over dekk og unngikk sjømennene så godt hun kunne, med sikte på den store figuren fremst på båten. Da hun omsider hadde fått klatret over relingen og satt seg ned for å slappe av, sovnet hun. Det var merkelig, hun hadde jo sovet så godt den natten? Da hun våknet, satt Parsian ved siden av henne og stirret ut over horisonten. Hun sa ikke noe, i tilfelle han ikke visste hun var våken. Det eneste de kunne høre, var lyden av kjølen som skar gjennom bølgene. Solen var rødgyllen og speilet seg i vannet. En eneste stjerne var dukket opp på himmelen, og den var nesten usynlig. ”Det er nesten som om tiden står stille her fremme,” sa plutselig Parsian. ”Alle de stressede menneskene er bak oss. De binder fast lasten, løper for å nå frem. Her fremme er det bare stille. Ingen kan løpe her.”
”Nesten som i gudeverdenen,” svarte Pandora ubevisst. ”Der var alt så fredfullt.”
”Før du og Pilly kom,” ertet han. ”Det første dere gjorde da dere kom, var å banke stoltheten ut av stakkars Kayo.” Pandora måtte le, det var jo sant.
”Han ba om det, da,” forsvarte hun seg og venninnen. ”Han slo Pilly i hodet med et tresverd.” Parsian smilte. Pandora ble sittende å vente på svar mens hun så på ham, de brune krøllene hans beveget lett på seg i brisen fra havet. ”Han trodde hun var en mann, han er langt fra den eneste.” Pilly, som hadde kommet bort til dem, lente seg nå over relingen og slo ham løst i hodet. De lo litt, alle tre. Pilly hoppet over relingen og satte seg ved siden av Pandora. Først da gikk det opp for Pandora hvor tett hun og Parsian satt. Men akkurat nå var det det samme. Han var ikke så verst, når hun tenkte seg om. Han var ikke som de andre mennene. Det fikk gå for denne gangen. Pilly pekte plutselig. ”Ser du øya der, Pan? Der kommer jeg fra. Den heter Darona.” Pandora myste mot dit hun pekte. Det var en liten øy og den var langt borte, men hun kunne allikevel skimte flere små hus oppover siden på det lave fjellet. ”Jeg har ikke vært hjemom på tre år,” mumlet Pilly skamfull. ”Jeg vet ikke om familien lever eller dør.” Pandora la armen forsiktig om henne.
”Det er ikke din feil, du jobber på et skip, Pilly. Familien din forstår det, det er jeg sikker på,” sa hun bestemt og strøk Pilly over håret. Pilly var virkelig vakker, hvis man så bort i fra det store arret over øyet. Og nå, som hun smilte takknemlig, var hun vakrere enn noen kvinne Pandora hadde sett. Parsian hadde sittet i taushet og sett på øya lenge. Han kremtet forsiktig og så bort på Pilly som hadde begynt å få tårer i øynene. ”Familien din har det bra,” sa han stille. ”De har visst fått gode avlinger i år, og… Du har visst fått en niese også.” Pilly så opp på ham med store øyne. Leppene hennes bevret, munnen var halvåpen. Hun forsøkte å si noe. Det tok en liten stund før hun fikk presset det frem. ”Hvordan vet du det?” Pandora smilte mot solen, som nesten hadde dukket ned i havet nå.
”Han lyttet vel til hva vinden fortalte,” sa hun grøtet. Hun var allerede blitt søvnig igjen. ”Hvis du konsentrerer deg veldig godt, kan du også. Høre hva den sier,” fortsatte Parsian for henne. ”Lytt til stillheten.” De ble sittende stille alle tre, i en lang stund. Plutselig spratt Pilly opp som om hun hadde sittet på et piggsvin. ”Jeg hørte det,” ropte hun triumferende. ”Jeg hørte det!” Pandora og Parsian smilte til hverandre. Om de ikke skulle være venner resten av reisen, kunne de unne Pilly å være venner nå. Etter en stund med mer stillhet, hoppet de over relingen igjen og tuslet over dekk. Kapteinen hilste med hatten der han stod ved roret. Parsian satte hånden til pannen og hilste tilbake. Pandora blunket mange ganger etter hverandre og gned seg hardt i øynene. Hvordan var det mulig å være så søvnig igjen? Hun hadde sovet mye det siste døgnet, og nå begynte hun å bli alvorlig bekymret. Plutselig kom kvalmen. Hun kjente den sure smaken i munnen og sank sammen. Pilly så på henne og spurte om det var noe galt. ”Jeg ble bare litt kvalm,” svarte hun sammenbitt. Pilly nikket karslig.
”Sjøsyke, det er jeg sikker på. Du burde legge deg, her ute, i frisk luft.” Pilly geleidet henne bort til et tomt hjørne av båten hvor hun kunne ligge. ”Parsian, kan du spørre om litt vann?”
”Hun har da nok av vann her,” sa Parsian spørrende og pekte på havet som gled forbi under dem.
”Det er saltvann,” flirte Pilly skøyeraktig. ”Visste du ikke det?” Ansiktsuttrykket hans var et godt svar. ”Å, jeg trodde alle visste det, jeg,” mumlet Pilly til seg selv. Pandora hikstet litt og pekte på reiseveska. Tungen kjentes som om den skulle kvele henne, og den sure smaken var blitt enda verre. ”Tiaraen,” mumlet hun. ”Den kan man drikke av.” Parsian åpnet veska og fant frem den skinnende blå tiaraen. Han ble stående å se litt på den, før han rakte den til Pilly som gav den til Pandora. Hun drakk mye og lenge, tilslutt stoppet Pilly henne og spurte om hun forsøkte å drikke opp tiaraen. ”Den kan ikke tømmes,” flirte Pandora og følte seg med et litt bedre. ”Det var i hvertfall hva dronning Aquela sa.” Pilly så vantro på den bølgende gjenstanden.
”Så den kommer alltid til å kunne drikkes av?” Pandora nikket med et smil. Øyelokkene ble tyngre og tyngre og innimellom snorket hun midt i setningene sine. ”Jeg tror jeg bør sove litt,” mumlet hun utydelig. Pilly gav fra seg et latterhikst, klappet Pandora på hodet og sa at hun hørtes ut som aspirantguttene om bord på Koram-rosen når de var i førstegangsfylla. Pandora var da allerede et godt stykke på vei inn i gudeverdenen igjen. Hun drømte at hun fløy på et digert vesen hun aldri hadde sett før, over Eiras slott og den nydelige engen foran det. Bak slottet var det et skogholt full av grønne nåletrær, som man ikke kunne finne ellers i Lyhemia. Det var et avbrekk fra palmene. Plutselig var det akkurat som dyret under henne ristet kraftig, og halen traff et av tårnene på Eiras slott. Det knuste med et dundrende brak. Hun våknet med et rykk, klissvåt og kald, av at noen ristet i henne. Hun skjelnet Pilly gjennom det tette regnet, og øynene hennes virket dobbelt så store som normalt. Det tok Pandora noen sekunder å skjønne at det var panikk hun så. ”Pandora, du må våkne,” hylte Pilly. ”Du må våkne, nå! Vi blir angrepet!” Dundringen og ristingen fra drømmen hennes ble til virkelighet. Bare at nå var det skipet som ristet og Kanoner som dundret, lydene var overdøvende. Pilly skrek av lettelse da Pandora spratt opp på bena og så seg rundt. Men hun ble straks dyttet ned igjen, både hun og Pilly ble dratt ned mot dekket og tvunget bak noen lastekasser. Det var Parsian. Han grep tak i dem begge to. ”Er dere like hele?” De nikket. Han kikket ut bak kassene, men trakk seg fort tilbake igjen. Sjømennene skrek og løp i dekning, noen fikk satt i gang kanonene, men det var alt for sent. Den massive gallionsfiguren på et gallionsskip nesten dobbelt så stort som skyggesultanen, kom til syne like over dem. Pandora gispet og Pilly gapte. Regnvannet skylte inn i munnen hennes, og hun måtte harke kraftig etter en liten stund. Parsian gjemte hodet i ansiktet i noen sekunder når tjue massive sjørøvere hoppet om bord i skipet deres og begynte å plyndre. De var dødsdømt. De kunne høre Kapteinens skrik, og skjønte med en gang at det var hans siste. Plutselig var det noen som løftet vekk kassen foran dem. Han var minst to meter høy, skallet og tynn. Men han så skremmende sterk ut, og gliset som bredte seg over det herjede, arrete ansiktet, gjorde hele mannen dobbelt så skummel. Pandora kjente at noen grep hånden hennes. Den høye mannen ropte noe til kameratene sine, og fire stykker kom løpende bort. Da de fikk se Pandora, Pilly og Parsian, smilte de tannløse, uhyggelige smil, akkurat som den første mannen. Pandora kjente Parsians åndedrett mot øret. ”Følg dem pent og pyntelig. Ikke dra noen krangel, så kanskje de lar oss leve!” De reiste seg alle tre. Pilly gjorde bare som de andre, selv om hun ikke hadde hørt Parsian. Pandora lot hånden gli ned i vesken og hentet ut vanntiaraen. Ingen vits i å miste den. Hun stakk den innenfor den klissvåte skjorten, men der ville den ikke være. Vannet ble glovarmt, og den begynte å boble. Hun tok den ut igjen og så lenge på den. Den hadde roet seg litt, men vannet bruste fortsatt, og den var varm som glør. Plutselig slo det henne at hun skulle sette den på hodet. I det hun gjorde det, kjente hun den ble lunken igjen. Så strammet den til rundt hodet hennes. Det kjentes som om vannet trengte inn i det, først var det vondt, så ble det til en deilig følelse av å ha kontroll. Hun rettet seg i ryggen, løftet haken overlegent og marsjerte det siste stykket over landgangen. Parsian så panisk på henne, men da han fikk se den skimrende kronen på hodet hennes, kjente han at varmen vendte tilbake i kinnene. Pilly hadde også lagt merke til det. I det Pandora hadde satt på tiaraen, hadde den vokst og blitt til en krone. En sølvskimrende krone i regnet.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Som gudene sa, Pandora

Innlegg Twiggy Watcliff » 15 Des 2008 18:42

Kapittel 7: Den mørke madame

Sjørøverne hadde samlet seg på dekk, og da de fikk se de tre fangene sine, bredte det seg et latterbrøl ut over skipet. De ble samlet midt på dekk, og avstanden mellom dem og piratene begynte å bli mindre og mindre. Pandora tok Pilly i hånden. Plutselig stilnet latteren fra mennene rundt dem. Parsian ble oppmerksom på en ganske lav skikkelse i døren til kapteinskahytten. Skikkelsen kunne ikke være stort eldre enn ham selv. Den lente seg inn til dørkarmen og lo. Latteren var ikke særlig skremmende i forhold til det de hadde hørt fra de andre, den var en ung gutts, men i det skikkelsen trådte frem i lyset fra lanternene, kjente de alle et grøss ned over ryggen. Denne personen var den med virkelig makt. Dette var personen de burde frykte. De kunne se ham nå, uklart, på grunn av regnet. Det skyggefulle ansiktet smilte ondskapsfullt. Han så tydelig fornøyd ut. Håret hans var beksvart og hang i en lang flette ned over ryggen, klærne virket alt for store, men det fikk ham til å se enda mer skremmende ut. For å få en maktposisjon som hans når man var så lav, måtte man være en tyrann. Pandora kjente en hånd gripe hennes igjen. ”Det er kapteinen,” hveste Pilly. ”Ikke dra noen krangel med ham, det hjelper ikke at du har krone på hodet!” Kapteinen merket at Pilly snakket. Han slentret overlegent bort til henne, og grep henne om halsen med en lynrask bevegelse. Hun var omtrent et hode høyere enn ham. ”Man skulle nesten tro at du ba om å bli drept, mister…” Øynene hans ble store og munnen glapp åpen. Han slakket på grepet rundt halsen hennes. ”Du er… Du er,” stammet han. Til tross for omstendighetene, måtte Pandora le i det den lave, pinglete, men skremmende skikkelsen grep hennes beste venninne i nakken, trakk henne ned til seg og kysset henne. Pillys øyne ble først store av overraskelse, så smalnet de til tynne streker. Hun løftet den høyre hånden og klasket til kapteinen av all kraft. Han hikstet av smerte, tumlet bakover og stirret vantro på henne. Sjørøverne begynte å oppføre seg merkelig, noen hvisket med hverandre, og Parsian, som stod nærmest noen av dem, hørte samtaleemnet. ”Kapteinen kysset en mann!” Kapteinen så tydelig ubekvem ut og et rødt håndmerke bredte seg ut over kinnet hans. Pilly hadde snudd seg mot Pandora og satte nå hendene i siden. ”Frekke rotte! Ikke en gang skipsguttene på Koram-rosen gjorde sånt! Han der har fått for mye å drikke!” Pandora fniste.
”Pilly, da. Kjære deg, vær nå litt snill. Han er jo bare et barn!” Parsian dultet henne i ryggen som en advarsel, til tross for at han moret seg han også. Den unge kapteinen så ut som en provosert okse der han stod og glodde på Pandora med mord i blikket. Luggen hans gled ned i ansiktet hver gang han forsøkte å stryke den vekk, men omsider fikk han noe annet å konsentrere seg om. Piratene fikk nemlig øye på Pandoras krone. Den sure minen til Kapteinen var som blåst bort, nå var ansiktet fylt med grådighet. Et skjelmsk smil bredte seg over ansiktet hans mens han nærmet seg henne. ”Gi meg den kronen, så kanskje lar jeg deg leve,” gliste han. Pandora gav blaffen i om det var farlig å krangle med disse folkene. Hun skulle om så ta seg av dem en etter en! ”Du kan ikke bare ta andres gjenstander, frekke guttevalp,” kjeftet hun. ”Den kronen er min, den er en personlig eiendel, og hvis du så mye som prøver å ta den fra meg…” Lenger kom hun ikke, for noen skrek et smerteskrik verre enn noe hun hadde hørt før. Det var en av piratene som hadde forsøkt å ta i kronen, han hadde fått store, såre brannblemmer på fingrene. ”Den brant meg,” hikstet han. ”Krona brant meg, jenta er ei heks!” Pandora gliste ondskapsfullt. Ingen vits i å la troen deres på at hun var heks gå til spille. Hun strøk kronen forsiktig for å kjenne om den var varm, men det var den ikke. Kapteinen, som for et øyeblikk siden hadde sett blodtørstig og grådig ut, så nå ut som et barn som har blitt avslørt når det har snoket i kjekskrukken, uskyldig og usikker. Pandora kunne tydelig se adamseplet bevege på seg når han svelget utallige ganger. ”Behold den, du,” stammet han. Det virket ikke som om de andre sjørøverne hadde noen innvendinger til det. De fire som hadde tatt dem med om bord, så ut som de angret bittert. Kapteinen kastet et uinteressert blikk på Parsian, som til nå hadde søkt dekning bak jentene. ”Fløtepus. Ei skikkelig landkrabbe.” Dermed lot han blikket gli over til Pandora. Han mønstret henne fra tåspissene til toppen av kronen og ned igjen. ”Ser ikke ut som ei heks,” mumlet han, mest til seg selv. ”Jeg har sett noen hekser før, men de bruker å være styggere.” Parsian fnøs, mest på tull, men han angret det øyeblikket han kjente Pandoras albue i mellomgulvet. Kapteinen lot igjen blikket vandre over til Pilly, og da forandret hele ham seg. Fra å være en rettrygget makthavende, så han ut som Tahama når han måtte vente lenge på mat. Pilly glodde olmt tilbake. ”La dem leve,” sa han plutselig. ”Dere kan sette kjekken i kasjotten,” fortsatte han med et bestemt tonefall og vinket dovent med hånden i retning Parsian. ”Kvinnene kan bli med meg.” Pandora og Pilly så på hverandre. De kunne ikke la Parsian i stikken på denne måten, men å kunne sitte i samme rom uten gitter mellom seg hadde også vært fint. Parsian åpnet munnen, men lukket den straks da en av de sterkeste sjørøverne sendte ham et kaldt blikk. Han var høy, brun i huden og så ut som han kunne knuse de massive gulvplankene med et slag. Den unge kapteinen hadde også lagt merke til at Parsian ville si noe. Han slentret mot ham mens han mønstret ham med et sarkastisk blikk. ”Nå, hva var det du ville si? Et siste jeg elsker dere, kanskje? Eller…”
”Jeg beklager å måtte skuffe deg, men jeg skulle bare si at de skal bli med deg,” svarte Parsian overlegent og kastet på de brune krøllene. ”Jeg er ikke så lett å få has på som du tror!” Pandora og Pilly så usikkert på hverandre. Pandora tok et skritt frem mot Parsian, men fik et sverd rettet mot ryggen, så hun fant ut at hun skulle si sitt der hun stod. ”Er du sikker, Parsian?” Parsian nikket høytidelig.
”Og du, Kaptein, du har å behandle dem fint!” Kapteinen fnøs og kastet på hodet. Den lange fletta svingte rundt ham noen ganger, og Pandora klødde i fingrene etter å gripe den og rykke til. ”Skal man ikke knele når man ber for andres liv? Knel, da vel!” Parsian trakk på skuldrene.
”Så vi kan se omtrent like høye ut? Hvis det er det du vil, så.” Kapteinen skvatt tilbake, det overlegne fliret var som blåst bort, og han glodde på Parsian med ren forakt. Pandora og Pilly fniste lavt, men det var nok det som var dråpen. Kapteinen gjorde et kort vift med hånden og to pirater grep Parsian i hver sin arm. Pandora og Pilly spratt frem mot Kapteinen og grep ham i den lange jakken. ”Hva skal du gjøre med ham,” freste Pilly. ”Du ber om dødsdom hvis du dreper Eiras sønn!” Piratene hadde nærmet seg for å forsvare kapteinen sin fra de gærne kvinnfolkene, men de to jentene slapp ham og han ble stående fortumlet noen sekunder før han ropte etter de to piratene som hadde dratt Parsian med seg. ”Ikke gjør ham noe, han er gudesønn!”

Det ble allikevel kasjotten på Parsian, mens Pandora og Pilly ble plassert i kapteinens kahytt. Kapteinen saumfor dem med blikket der han satt i en overpyntet stol med silketrekk. Hatten og jakken hadde han hengt på en knagg innenfor døren, og den grove, brunhvite skjorten han nå satt i, var temmelig våt. Buksene så ut som de var laget av lær, skinn eller noe lignende. Støvlene hans var digre og svarte, og hvilte nå på bordet foran ham. Han klødde seg i hodet og rettet blikket mot Pandora. Hun hadde fortsatt kronen på hodet. ”Hvem er du,” spurte han. ”Er du virkelig heks? Du ser ikke ut som en.” Pandora kviet seg for å fortelle ham noe om seg selv. Men nå var det ikke henne han likte så alt for godt heller. ”Jeg heter Pandora,” mumlet hun og stirret i gulvet. ”Og jeg har blitt sendt ut av guden Eira for å stoppe dødsguden.” Kapteinen hevet det ene øyenbrynet halvveis interessert. Så snudde han hodet mot Pilly, og ansiktet hans forandret seg igjen, til han så ut som en nyforelsket unge. ”Og de da,” sa han høflig med litt lysere stemme enn normalt. Pilly gryntet og kikket bedende bort på Pandora. Pandora nikket forsiktig tilbake, mens kapteinen flyttet blikket fra Pilly til Pandora og tilbake igjen. Han var tydelig forvirret. Pilly satte beina i bakken og lente seg fremover mot ham med et uinteressert blikk. ”Hvordan har det seg at det er kvinnene som skal introdusere seg først?” Kapteinen så først litt skuffet ut, så fikk han tilbake den overlegne holdningen han hadde hatt ovenfor Pandora. Men det var fordi han konsentrerte seg om neglene sine. ”Fordi jeg er kaptein, derfor.” Pilly lente seg bakover og gjespet. Pandora hadde aldri sett henne så overlegen før, det var nesten merkelig å se den ellers så blide og vennlige personen sitte der og se ut som en bortskjemt prinsesse. ”Så synd, for jeg kommer ikke til å si mitt navn før du sier ditt!” Hun la armene i kors over brystet og ventet. Kapteinen åpnet og lukket munnen flere ganger, før han bestemte seg. Han sukket tungt og gned seg i pannen med håndflaten. ”Midorion. Midorion Pentanille. Nå skal du si ditt,” la han bestemt til. Pilly strakte seg og gjespet igjen, hun virket så overlegen at selv Pandora syntes synd på kapteinen. ”De kaller meg Pilly,” kvitret Pilly som om det ikke betydde noen verdens ting. Kaptein Midorion ble blank i øynene mens han stirret på henne, rødmen bredte seg over neseryggen hans og utover kinnene. ”Pilly,” mumlet han drømmende og lente seg bakover i stolen. Pandora klappet Pilly vennlig på skulderen. Da hun snudde seg, så Pandora at Pilly også hadde en svak rødfarge i ansiktet. Hun reiste seg med ett, Pandora fulgte på og de satte kursen for døra begge to. Midorion reiste seg også, men ble stående foran stolen sin. ”Hvor skal dere hen?” Pilly åpnet de store dørene. Det hadde klarnet nå, og de to månene Simka og Dakane skinte på hver sin side av båten. ”Ut,” freste hun og trampet over dekk. Pandora fulgte etter henne og grep henne i armen. ”Skal vi se til Parsian?”
”Jeg hadde tenkt å finne et sted vi kunne sove, men vi får vel sjekke til ham først.” De fant Parsian ensom i en celle ganske langt borte fra døren. Det var to andre der, den digre, mørke mannen fra tidligere, og en litt mindre en som smurte tjære ut over gulvet med en mopp. Da Pandora trådte fram, reiste den store, mørke mannen seg og gikk et stykke bort. Piraten med moppen arbeidet dobbelt så fort for å komme seg unna. Pandora satte seg ned på kne, og gav blaffen i at buksene ble svarte av tjære. Av en eller annen grunn betydde det noe at Parsian så ut som en fange. Kanskje hun var blitt litt for god venn med ham. Hun løftet ned kronen fra hodet, og den krympet til en tiara igjen. Hun rakte den inn gjennom sprinklene, han tok den i mot og så desorientert på den. ”Hva skal jeg med den,” undret han. Tiaraen skimret i det flakkende lyset fra lanternen. Bortsett fra klaskelyden av moppen lenger borte i gangen og knirkingen i skipet, var alt stille. ”Drikk,” sa Pandora bestemt. ”Det siste vi trenger, er at du tørker ut og blir syk.”
”Vi er fanger nå,” smilte han og tok en slurk vann fra tiaraen. Det var noe sørgmodig med smilet hans. ”Jeg beklager at jeg lot dette skje,” fortsatte han stille. ”Jeg skulle forsvart dere.”
”Det gjorde du også,” svarte Pandora overlegent. ”Noen ting kan man bare ikke forhindre. Dette er et av disse tilfellene. Parsian, ikke klandre deg selv, det er du som sitter bak gitteret her.” Hun smilte trøstende og stakk armen inn gjennom sprinklene. Hun klappet ham vennlig på skulderen og trakk armen til seg igjen. Pilly stod lent inn til veggen med armene i kors. Hun så fraværende på Parsian og Pandora mens hun klødde seg på halsen. Parsian gliste skøyeraktig og sa noe om at han var sikker på at hun likte ham bedre nå. ”Ikke bli for høy på pæra, jeg gifter meg aldri,” svarte Pandora snurt, men ble sittende en liten stund til uten for cellen til hans. Da hun omsider fikk tiaraen tilbake og reiste seg, var det Pillys tur. Hun smilte, klappet også Parsian på skulderen gjennom gitteret og sa at han virkelig ikke burde dø, for da skulle hun kverke ham. De måtte le alle tre. Hvor dumt hørtes ikke det ut? Og i all stillhet, så piratene i gangen ikke skulle høre, la hun frem en plan hun hadde tenkt gjennom mens Pandora og Parsian snakket. ”Jeg overtaler Midorion til å slippe deg ut når vi nærmer oss Pentagondas. Dermed kan det hende vi kan komme oss unna på ett eller annet vis. Hvis vi finner hun der skjebneheksa, kan det hende at hun kan trylle oss vekk, eller noe sånt.” Parsian nikket.
”Det er vel det beste vi har nå,” mumlet han og tenkte seg om. ”Ellers må vi bare prøve å få disse folkene med på det.” Pilly blånektet, men Pandora sa seg enig i at det var den beste ideen. ”Hvis ikke det funker,” sa Pilly irritert, ”hva skal vi gjøre da?”
”Den tid, den sorg,” smilte Parsian. ”Men nå skal jeg sove, om dere vil unnskylde meg.”

Pilly krøp sammen under trappen opp til roret. ”Pan, det er fint her,” flirte hun og gjorde plass til Pandora, som kom krypende inn etter henne. ”Ingen menn og ikke noe regn.” De krøp inntil hverandre for å holde varmen, Pandora la armene rundt knærne og smilte for seg selv. Det var ikke all verdens med plass, men akkurat det var ikke det verste som kunne skje nå. Hun var bekymret for Parsian, men hun forstod ikke hvorfor. Pilly sukket dypt og la armen rundt henne. ”Du er bekymret for ham, du,” lo hun. ”Det er godt å se at ikke alle menn nødvendig vis er en byrde å være med.” Pandora smilte og kastet overlegent på det røde, fuktige håret. ”Han er ikke så ille. Han gjør narr av meg istedenfor å klå, det er da noe.” Pilly flirte mens hun flettet små fletter i Pandoras lange hår for å ha noe å gjøre. Fingrene hennes arbeidet seg fort gjennom flette etter flette, og kom hun over en floke, rettet hun den varsomt ut. De ble sittende i stillhet lenge, helt til Pilly sluttet å flette og la seg ned for å sove. ”God natt, Pan,” gjespet hun. ”Jeg tror jeg legger meg.” Pandora nikket. Hun var ikke så veldig søvnig, så hun kravlet seg ut fra gjemmestedet deres, smøg seg usett bort til relingen og kikket ned i det mørke vannet, som nå virket enda mer farlig enn normalt. Hun fant speilbildet av en av månene på den mørke overflaten og kikket lenge på det, før det ble vasket vekk av bølgene fra skipet. Styrmannen så søvnig ut, men han ristet desperat på hodet og holdt seg våken. Kanskje Midorion hadde skremt vettet av ham før. Plutselig var det noen som grep fatt i henne. Hun prøvde å skrike, men en diger hånd holdt henne for munnen så ikke et pip slapp ut. Det var mannen som holdt vakt nede hos Parsian. Han løftet henne opp og bar henne med seg mot døren ned til kasjotten. Pandora sprellet som en gal, men stanset da mannen hvisket at Parsian hadde bedt ham hente henne. Hun sluttet å prøve å skrike også, så han fjernet hånden for munnen hennes. ”Hva vil han?”
”Jeg vet ikke,” svarte den kraftige mannen. ”Han ba meg finne rødtoppen, jeg bare gjorde det.” Pandora så skeptisk på ham. Ville han virkelig adlyde sin kapteins fanger på denne måten? ”Hvorfor adlyder du ham?”
”Han er gudesønn,” svarte mannen overrasket. ”Visste du ikke det?” Pandora nikket ettertenksomt.
”Jo, jeg visste det. Hva er navnet ditt?” Mannen tenkte seg litt om. Pandora begynte å tro at han ikke husket det, da han omsider svarte.
”De kaller meg Coda.” Stillheten senket seg mens de gikk bortover mot den siste cellen på venstre side. Der stod Parsian og ventet på dem. ”Hva er det,” spurte Pandora nysgjerrig, men Parsian sendte Coda et spørrende blikk. Coda forstod hva han mente, trakk seg et stykke bakover, snudde og gikk ut. Parsian vendte dermed blikket mot Pandora. ”Jeg tror rett og slett at vi kan greie å alliere oss med disse menneskene. Kapteinen er på knærne etter Pilly, mannskapet tror du er en heks, og jeg blir visst ansett som den guden de ser mest opp til her om bord. Den frie og selvstendige, tror jeg de kaller meg.” Pandora fniste uforskammet, og Parsian, som hittil hadde vært veldig stolt over kallenavnet sitt, ble utrolig fornærmet. ”Nei vel, glem det,” freste han. Hun behersket seg og gav ham et puff i skulderen.
”Nei, si det. Jeg beklager.” Parsian drøyde det litt, før han igjen tilgav henne og smilte stolt. ”Hvis vi får hele dette skipet bak oss, kan vi i hvertfall reise temmelig trygt, vi har mannskap som kan hjelpe oss hvis vi trenger det, og i gjengjeld kan vi også hjelpe dem hvis de skulle trenge det! Vi må bare overtale Pilly til å komme på godfot med kapteinen.”
”Noe som vil vise seg å være lettere sagt enn gjort,” sukket Pandora. De ble stående stille begge to en liten stund. Pandora tenkte så hardt hun kunne for å prøve å komme på noe som kunne mykne opp Pilly, men plutselig slo Parsian hardt i gitteret. ”Vi må begynne med ham,” sa han plutselig. ”Han må tøyle seg.” Pandora nikket ivrig. Hun fattet poenget hans nå. Det var det siste de rakk og si i fred, for Coda kom tuslende inn igjen og sa at det snart var morgenskift, og den nye piraten som skulle passe på Parsian, ikke var like høflig ovenfor kvinner. Pandora takket ham, sa ha det bra til Parsian og jogget ut. Det var ikke like mørkt nå, og månene begynte å forsvinne, men hun kunne ikke se noe tegn til solen. Hun krøp under trappen hvor han hadde etterlatt Pilly. Hun lå der fortsatt, sammenkrøpet med halvåpen munn. Pandora la seg ned ved siden av henne og sluknet med en gang.

Kapittel 8: Drageprinsessen

Noen stod å så på dem. Det var hun sikker på, selv om øynene hennes ikke var våkne nok til å registrere hvem det var ennå. Men stemmen som hilste henne god morgen, var nok. Det var Parsian. ”Hva gjør du her ute,” spurte Pandora forundret. Parsian lo litt og rakte hånden ut for å hjelpe henne opp. ”Du vil ha meg der inne, du?” Hun ristet kraftig på hodet og sperret opp øynene til et unnskyldende uttrykk. Det var aldeles ikke sånn hun hadde ment det! Men Parsian snudde seg plutselig og gikk. Det var en smule mistenkelig at han bare skulle gå, han var jo ikke blitt fornærmet eller noe sånt… Eller, hadde han? Hun småjogget etter ham. ”Parsian, hva er det med deg?”
”Vi har dem. De har sagt ja til å hjelpe oss.” Pandora holdt på å dåne. Dette var både gode og dårlige nyheter. De hadde et mannskap og et skip, dette var det gode med det. Det dårlige var Pilly. ”Hva kommer Pilly til å si,” undret Pandora. Parsian trakk på skuldrene. ”Hun kommer nok til å bli sint med det samme, men det går nok over. Pilly forstår seg på sånt,” svarte han overbevist. Pandora håpet da det. Pilly var snill, lystig og vennlig, men hun var ikke direkte tålmodig. Og for å bo på samme skip som Midorion, burde man ha tålmodighet i bøtter og spann, etter hva hun selv hadde sett. Hun kikket bort på Pilly som fortsatt lå og sov mens noen satt i trappen og kikket på henne ned mellom trinnene. Den lange, svarte fletta var virkelig avslørende. Parsian kvalte et latterhikst da Pandora pekte på det fårete uttrykket hans, han så virkelig ut som om han var dødelig forelsket. Pilly beveget på seg og Midorion kastet seg ned trappen for ikke å bli oppdaget. Nå greide ikke Parsian og holde igjen, så han og Pandora brøt ut i latter begge to. Midorion sendte dem et drepende blikk og trampet fornærmet inn i kahytten sin. Pilly satte seg opp mens hun gned seg i øynene og så seg forvirret omkring. Hun fikk øye på Pandora, krabbet ut av gjemmestedet sitt og flirte søvnig. ”Så, du kom deg ut av buret,” sa hun til Parsian, som nikket som en gal og forsøkte å ikke le. Plutselig kom Midorion ut fra kahytten sin, men nå hadde han tatt på seg jakken og støvlene, og så litt større ut en han hadde gjort i bare skjorte og bukser. Han marsjerte over dekk og opp til roret for å avløse han som allerede stod der. Og da blikket hans fulgte horisonten, kunne man lett forstå at dette var en ung mann som ikke vanligvis var barnslig og keitete. Pilly mønstret gulvplankene med overfladisk interesse. ”Hvitpalmeplanker, jo,” sa hun plutselig. ”Det er ikke ofte man ser.”
”Hvitpalmer?” Pandora så på henne med et overrasket uttrykk. Selv hadde hun aldri hørt om dem. Hun var bare vandt med de store, grønne kongepalmene på Saritha, som hun aldri hadde fått lov til å gå under, siden kokkosnøttene falt i hytt og pine. Pilly fortalte at de fantes på en eneste øy, langt sør, som het Trajaldima og at å bygge skip av det var temmelig uvanlig. Hun sprang frem med et lite hyl da noen uventet la armen om livet hennes. Midorion ble stående og se sjokkert etter henne. ”Jeg biter ikke, altså,” sa han med et snev av skuffelse i stemmen. Pilly sendte ham et drepende blikk, men det virket som om han bare ble enda mer betatt av det. Han smilte dumt, før han våknet til live i rollen som kaptein igjen. ”Det er bare dekket som er laget av hvitpalmer, ellers har vi et litt grovere treverk.”
”Jeg er ikke dum,” glefset Pilly og trampet vekk. Hun tok veien mot roret og ba styrmannen om å ryke og reise. Han trakk seg tilbake og lot henne ta roret, hun strøk lett over det med et underlig smil om munnen. Da hun grep tak i det på ordentlig og begynte å styre, fikk hun det samme stolte uttrykket som Midorion hadde hatt. Som om ingen ting kunne hindre henne i å nå målene sine. Midorion sukket så den lange luggen hans flagret. ”Det er urettferdig. Den eneste kvinnen jeg vil ha, hater meg, og de som jeg ikke bryr meg om, forsøker å forføre meg. En kombinasjon hadde vært fint.” Pandora fniste. Midorion sendte henne et sint og såret blikk og snudde seg for å gå. Parsian klappet ham på skulderen. ”Kvinner er merkelige vesener,” sa han kameratslig og overså Pandoras sarkastiske snøft. Midorion så litt usikker på henne, før han bestemte seg for å ikke komme med sin egen mening. Han overså Parsian og børstet vekk noe usynlig støv fra jakken sin og gikk bestemt opp mot roret hvor Pilly var. Pandora sendte Parsian et triumferende glis. Han hadde ikke fått ham i snakk, selv ikke med den geniale åpningsreplikken sin. ”Kapteinen oppfører seg rart,” sa en mørk stemme bak Pandora. Hun snudde seg og fant Coda stående og iaktta kapteinen sin med et fraværende ansiktsuttrykk. ”Han har aldri vært sånn, ikke en gang da han var en liten gutt.” Pandora ble nysgjerrig. Hva var det Coda snakket om? Som om han hadde lest tankene hennes, åpnet han munnen igjen. ”Som barn var unge Midorius meget oppsatt på å bli som sin far, Oderion. Han rømte fra moren sin for å følge i farens fotspor om bord på den Mørke madame. Han fikk bare det kjedeligste arbeidet av faren sin og de nestkommanderende, men dette ville han ikke la gå innpå seg. Allerede som tiåring var han blitt beinhard, som en voksen pirat. Han kunne styre skipet uten hjelp, han hadde lært seg å takle synet av synkende skip og døende mennesker bedre enn noe annet barn på hans egen alder, han var rett og slett blitt en ekte, hardbarket pirat. Som tolvåring kunne han drept hvem som helst med fektekunnskapene sine. Da han var fjorten, var han ikke lenger kjøkkengutten, den lille spjælingen som alle kunne spøke med. Han var nesten verre enn sin far. Da han var femten, ble han kaptein. Faren døde av lungebetennelse, og da han fikk vite om farens død sa Midorius ingen ting, han viste verken sorg, sinne eller glede.” Coda sukket dypt med et lite smil. ”Aldri har han lekt med noen. Aldri har han smilt vennlig til noen. Aldri har han forelsket seg. Men plutselig forelsker han seg i den eneste jenta mennene om bord på dette skipet ville hatt vanskeligheter med å falle for.”
”Pilly er ikke stygg,” sa Pandora strengt, som om hun småkjeftet på Tahama for noe, og ikke en to meter høy sjørøver. Coda sendte henne et skrått blikk og smilte skjevt. ”Det var ikke det jeg sa heller,” svarte han like rolig som før. ”Men ikke en gang du, hennes beste venn, kan vel ha forstått at hun var en kvinne første gang du møtte henne?” Dette fikk Pandora til å rødme kraftig. Det var sant, tenkte hun. Ingen hittil hadde forstått at Pilly var kvinne før hun sa det selv. Ingen, bortsett fra Midorion. Hun fikk tilbake fatningen, og så opp på Coda. ”Hvorfor kaller du ham Midorius?”
”Titler,” svarte den mørke mannen. ”Midorion er kapteinsnavnet hans. Faren hans, Oderion, het egentlig Oderius, men han syntes det hørtes veldig upassende ut for en pirat. Midorius gjorde det samme som ham, og nå er det ingen som får bruke det. Jeg bruker det bare når han ikke er til stede.” Pandora nikket sakte og lot blikket gli opp mot Pilly ved roret. Hun hadde fått selskap, ja. Midorion forsøkte for sjette gang og legge armen rundt livet hennes, men da åpnet Pilly munnen, sa noe Pandora ikke kunne høre, og snurret roret hardt mot venstre så hele skipet krenget voldsomt. Midorion grep tak i det og rettet det opp igjen, før han sank sammen og ble sittende med hodet i hendene. Pilly trampet ned trappen, marsjerte over dekk og forsvant ned i Kasjotten. Parsian, som til nå hadde stått ved relingen og speidet etter Pentagondas, snudde seg fort og så spørrende på Pandora. Hun trakk på skuldrene og nikket opp mot Kapteinen, som nå satt og banket knyttneven i gulvet av irritasjon. Hun tok mot til seg, før hun fulgte etter Pilly, som hun fant sittende taus bortest i gangen, med blussende kinn. ”Hei,” sa Pilly grøtet da hun hørte Pandoras fottrinn. Pandora satte seg ned ved siden av henne. Hun la hånden på Pillys skulder og trakk henne inntil seg. ”Han er rar,” sa hun mykt og strøk venninnen over håret. De ble sittende stille en stund. Havet utenfor suste og virket nesten døsende. Pilly strakte litt på seg. ”Det er første gang noe sånt skjer,” sa hun plutselig. ”Ingen gjør sånt på meg, i det hele tatt, jeg har aldri opplevd noe lignende, og jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere.” Hun fortsatte å ramse opp noen ting hun mente var utenfor hennes erfaringer, Pandora satt tålmodig og hørte på. ”Min første reaksjon, ville vært å slå til ham, men jeg vet ikke lenger,” sa hun plutselig. ”Ikke alle menn er så fæle som jeg trodde.” Pilly sukket.
”Jeg skjønner bare ikke hva han vil ha meg til å gjøre,” sa Pilly tynt. ”Jeg er aldeles ikke vant med dette. Menn kaster et blikk på meg, og tror jeg er en av dem.” Noen bortest i gangen nøs, og da jentene så opp, var det Parsian. Han vinket usikkert. Pandora reiste seg og så strengt på ham. ”Jeg…” Han nølte. ”Jeg ville bare si at vi er fremme?”

Foran dem, var det en stor øy av svart stein. Et massivt fjell raget truende over dem. Det så ut som noen av steinene glødet rødt, og som Pandora kunne se, var det ingen planter eller trær der. Vannet slo mot svarte klipper, men det fikk ikke være der lenge. Når noe av vannet kom litt for langt inn på land, fordampet det i små, sølvhvite skyer, som forsvant opp i den kullsvarte tåken over dem. Det var varmt og klamt, og langt der oppe, over den svarte røyken, kunne de høre grusomme hyl fra dragene. Midorion plystret. ”Ikke et sted jeg ville bosatt meg,” mumlet han til Parsian. ”Du sa det var her skjebneheksa skulle være?” Parsian nikket en gang, også han stod og stirret på den svarte røyken som sev over dem, og han så uvel ut. Det var nok ikke et sted han hadde lyst til å gå til. Pandora strøk tiaraen sin nede i reisevesken. Den kom de nok til å ha bruk for her. ”Ikke noe vits i å kaste bort tiden,” sa hun plutselig, og begynte å gå sakte og usikkert mot det svarte fjellet. Det var en smal sti langs fjellet, den så ikke veldig trygg ut, men de måtte prøve. Hun trykket seg inntil fjellveggen og snek seg bortover. Parsian fulgte etter henne, så kom Midorion og Pilly. Veien snirklet seg oppover, og det gikk temmelig sakte. En gang stanset de i en liten hule for å få i seg vann, for den varme luften sved i halsen og den sterke lukten av svovel rev i nesen. Parsian hadde fått et svakt grønnskjær i ansiktet, omtrent som på Lyhemia. De kom lenger og lenger opp, og da de hadde nådd den sorte skyen, kunne de ikke lenger se bakken under seg. De kunne så vidt skjelne hverandre. Pandora sukket av lettelse da skyen letnet og veien ble litt bredere. Hun stanset for å se om alle fortsatt var med. Parsian kom tumlende ut av den svarte tåka, hostet som en gal og grep tak i noe han kunne holde seg oppe med. Da han så hva det var, fikk han sjokk. Det var en halespiss. En stor, taggete halespiss som fortsatte inn gjennom et stort hull i fjellveggen. Og den lovet ikke godt. Midorion hostet stygt da han kom til syne i skyen, og den ble verre da han la merke til den rødbrune, skjellkledde halen.. ”Hva skal vi gjøre med den,” hikstet han mens han stirret forskrekket på den. Pandora gispet.
”Hvor er Pilly?” Midorion snudde seg og stirret stivt på den smale stien.
”Hun… Hun var like bak meg!” Men det gjallende skriket var ikke til å ta feil av. Vinden virvlet opp rundt dem, og lyden av tunge vingeslag gav gjenlyd i ørene deres. Pandora rygget bakover mot fjellveggen i det en diger, smaragdgrønn drage fløy opp foran dem med Pilly i klørne. ”Pilly!” Parsian rakk og feie både henne og Midorion lenger opp over veien i det den illsinte dragen sendte en stor ildkule mot dem. Pilly klamret seg fast i tilfelle dragen skulle slippe henne. Pandora, Parsian og Midorion kravlet oppover den smale stien, de kunne kjenne det kraftige lufttrykket fra dragens vinger helt fra den andre siden av fjellet, men plutselig var den foran dem igjen. Nå hadde den følge av en gulbrun Drage med tre store horn i pannen. Pandora oppdaget at Pilly hang slapt i dragens klo og blødde kraftig fra armen. Hun skrek igjen. ”Pilly!” En ny drage for opp foran dem, denne var rød som en rubin, øynene skinte gult og ondskapsfullt. De kunne høre flere, gjennomtrengende drageskrik lenger nede. Parsian grep Pandora i armen. ”Hulen! Vi må inn i hulen!” Vinden fra dragenes vinger ulte i ørene, og rev og slet i klærne. Midorion oppdaget hulen Parsian mente før Pandora. Den var skjult under noe som så ut som et stort skjellett. Et drageskjellett. Hun ristet kraftig på hodet. ”Ikke uten Pilly, jeg lar henne ikke i stikken!” Hun satte på sprang mot toppen av fjellet. Noen slo henne hardt i nakken, så bena forsvant under henne. ”Pell deg tilbake til Gudesønnen,” skrek den unge piraten før han tok sats, hoppet og kastet seg utfor dragefjellet. Parsian skrek til ham at han skulle hilse faren hans når han hadde truffet bakken, men han hørte det nok ikke. Han rev av seg jakken og fikk godt tak rundt det øverste av de store hornene på den gulbrune dragen, satte seg godt til rette på det, før han på ny kastet seg ut i luften mot den grønne. Han fikk så vidt tak i det Pandora antok var et øre. Dragen hylte av sinne og basket så hardt med vingene at Parsian og Pandora dundret inn i fjellveggen. Midorion trakk sverdet og stakk det ned i skallen på dragen. Den utstøtte et hyl av sinne, men så ikke ut til å ta noen særlig skade av det. Den kastet på hodet, og Midorion forsvant bakover. Pandora holdt seg for øynene. Parsian brølte et nei, men oppdaget at Midorion fortsatt hang etter sverdet sitt ned langs bakhodet på vesenet. Han trakk til seg sverdet og lot seg falle ned til dragens skulder. Han rakk akkurat å stikke sverdet inn i den. Dragen hylte igjen og vred på hodet. Midorion skled nedover den kraftige armen ned til de livsfarlige klørne, trakk ut et nytt sverd fra en annen sliren og stakk det ned mellom kloen og de tykke skjellene så dragen løsnet grepet om Pilly. Den blodige armen hennes så ikke god ut, men med den andre klamret hun seg fast til dragen. Midorion grep etter henne med den ene hånden. Pandora skrek. Pilly hadde sluppet dragen og hang nå hjelpeløs etter Midorions hånd. Midorion selv så ut som om han forsøkte å trekke opp et anker alene. Han satte seg med et ben på hver sin side av sverdet og brukte begge hendene for å hale Pilly opp. Dragen løftet dem opp mot den digre kjeften sin, men akkurat i det den skulle til å bite henne, fikk Midorion trukket Pilly opp. Dragen forsøkte å glefse etter dem mens de kravlet oppover armen dens, men da de nådde skulderen og sverdet Midorion hadde stukket inn mellom de to svakeste skjellene, gav den opp. Pilly klamret seg fast til Midorion og skrek. For en gangs skyld hørtes hun ut som en kvinne i nød, og det gav Midorion nye krefter. Han slapp sverdet og hoppet mot toppen av fjellet som nå kun var noen meter under dem. Han ble hengende på kanten i noen sekunder, før han fikk dratt seg selv og Pilly opp. Dragen oppdaget dem og stupte ned mot fjelltoppen. Midorion grep Pilly om livet, kastet seg utfor skrenten og rutsjet ned til en liten avsats. Pandora og Parsian løp bort til huleinngangen, som var nedenfor avsatsen Midorion og Pilly stod på. Alle dragene hylte nå, og det var kommet flere av dem. En blå, en sjøgrønn, en giftiggrønn og en stor, svart Drage med horn over det hele. Midorion slengte Pilly ned mot Pandora og Parsian, de tok henne i mot og kastet henne inn i hulen. Midorion tok springfart, men noe var galt med ham. Da han skulle til å satse, trakk han seg sammen av smerte, og bommet på deres avsats med en skjebnesvanger halvmeter. Parsian fikk akkurat grepet ham i skjortekragen før han fortsatte nedover og nedover. Pandora fikk tak i den ene armen hans, Parsian grep den andre, de halte og dro til de omsider fikk trukket ham over kanten. De dyttet ham inn i huleåpningen, som var alt for liten for dragene. Midorion stirret på dem i noen øyeblikk. Så ble øynene hans fylt med tårer.

De gråt, alle sammen. Pilly hadde akt seg bort til Midorion og klappet ham på skulderen, men da han måtte la tårene strømme, hadde også Pilly begynt å hulke. Hun la armene om ham, selv den blodige, opprevede armen og kysset ham på pannen. Parsian hadde begynt å gråte også, fordi han aldri hadde trodd at alle fire ville komme seg gjennom et møte med drager i live. Pandora gråt over alt som hadde skjedd henne de siste ukene. Reisen hjemme fra, latiatan, angrepet fra den Mørke madame og dragene. Hun hadde vært en del av alle de fire episodene, og hun hadde fortsatt sine beste venner i behold. Da Parsian omsider snufset sitt siste snufs, reiste seg og sa at nå var det på tide å finne skjebneheksen. Midorion mannet seg opp, brøt Pillys omfavnelse varsomt, og stablet seg på bena. Han hikstet en gang til, denne gangen av smerte. Hele innsiden av det venstre buksebenet hans var rødt, og der han hadde sittet, var det nå en blodig dam. Parsian så spørrende på ham. ”Sverdet,” mumlet han gjennom sammenbitte tenner. ”Da jeg satt på dragen… Trakk opp Pilly.” Han stønnet og sank sammen igjen.
”Han har blødd mye,” sa Pandora fort og lette i reisevesken som ennå var i orden. Hun tok frem den skimrende blå tiaraen sin og rakte ham den. Han drakk grådig, før han rakte den til Pilly. Hun sendte Pandora et usikkert blikk. Pandora nikket kort. Da de alle hadde drukket, fikk alle fire stablet Midorion på bena, støttet ham og hjulpet ham et stykke bort over hulegangen. Pillys skade var kun et overflatesår, siden hun hadde skrapet seg lett på kloen da dragen grep henne. Pandora hadde fått en kul, Parsian hadde forstuet den ene ankelen. Midorion var blitt blek av blodtapet, men han spøkte fortsatt da de satte seg ned for å la ham drikke igjen. ”Drikk mye,” sa Parsian. ”Da erstatter du litt av blodet.”
”Ja da, mamma,” svarte Midorion og drakk grådig. ”Praktisk, den der” Sa han til Pandora da hun tok den imot når han var ferdig. ”Går det an å vaske med den?” Spurte han plutselig. ”Eller bare fukte. Jeg orker ikke buksene mine mer, de er ekle.” Pilly slapp ut et lite fnis, og Midorion sendte henne et såret blikk. Pandora trakk på skuldrene.
”Jeg vet ikke jeg, jeg kan vel prøve…” Og akkurat i det hun sa det, skjøt en stor bølge vann ut fra Tiaraen og vasket over gutten. Han blåste den dyvåte luggen vekk fra ansiktet og så fornærmet på henne.
”Det gjorde du med vilje,” gryntet han. Parsian hjalp ham på beina. De humpet videre bortover hulegangen, men stanset plutselig da noe rørte seg foran dem. Skikkelsen var kledd i svart, og da hun skred ut av det totale mørket hun hadde stått i, så de at det var en kvinne med en stor, svart krone på hodet. Hun hadde langt, hvitt hår, og et glatt, vakkert ansikt, men et merkelig, skjellete mønster prydet den ene siden av det. Pandora kunne ikke annet enn å knele. Parsian knelte også, mens Midorion og Pilly, som stod og støttet ham, bøyde hodene ærbødig. Kvinnen smilte til dem. ”Mennesker. Mennesker her? Gudesønnen kan jeg forstå, men menneskene? Hvordan overlevde de?” En vislende stemme fr mørket svarte henne.
”Jeg sa de var seige å få has på, Prinsesse Keranja.”
”Bra for dem. Og deg,” svarte hun. Og til Pandora, Pilly, Parsian og Midorion sa hun noe som sjokkerte hver og en av dem. ”Velkommen til Pentagondas, utvalgte. Jeg, Keranja, dragenes prinsesse og skjebneheks ved Kandaria, har ventet dere.”

Kapittel 9: Snødragen

Keranja og mannen med den vislende stemmen ledet dem innover og innover i fjellet. Pandora måtte etter hvert dra av seg jakken. Det var varmt der inne, så varmt at hun kjente det ble tyngre å puste. De stanset da de kom ut på et platå i enden av hulegangen. Rundt dem var det en by. En diger by av sort stein, som førte ned til et stort torg i midten, og på den motsatte siden av der de stod, var det et lite slott. Det var svart, og ned fra det, som en vollgrav, rant en liten elv av lava. Da Pandora så seg rundt, kunne hun se flere små elver, som rant ned langs de massive, svartsvidde fjellveggene. Keranja viste til en lang trapp ved siden av hulen, som førte ned til byen. ”Velkommen til Pentagardia,” sa hun. ”Dragenes by.” Parsian sendte Pandora et usikkert blikk da de begynte å gå ned trappen.
”Hun sa dragenes by.” Akkurat nå orket ikke Pandora å svare. Plutselig kom en bitteliten gutt, og en enda mindre jente flygende ned ovenifra. ”Prinsesse, Prinsesse! Hvem er de, hvem er de?” Keranja smilte og strøk dem over håret begge to.
”De er de utvalgte, som er sendt av menneskeguden Eira, for å redde oss.” Den Barna så på hverandre ett øyeblikk, før de tok sats og hoppet utfor trappen. Pandora og Pilly gispet, men tok seg i det da begge barna fikk et par vinger hver. Jentas vinger var mørk lilla, guttens var grå. De begynte å rope med høye, brølende stemmer for å bli hørt. ”Frelserne og Frelserinnene er her! De utvalgte har kommet!” Flere menneskeliknende hoder stakk ut fra dører og vinduer på de små, svarte husene. Det lille torget ble fylt med folk, de myste opp mot trappen og pekte. ”Barna snakker sant! De er her!” Flere av de små barna tok sats og fikk vinger, akkurat som to første. De fløy opp mot dem med strålende ansikter, noen av dem landet litt lenger nede i trappen og ble stående å se på dem til de nærmet seg. Da hoppet de opp igjen, og fløy lenger vekk. De voksne nede på torget hadde begynt å bevege seg mot trappen, og da Keranja og de fire gjestene hadde kommet seg ned, knelte alle. Pilly gliste. ”Begynner vi å bli vandt til dette, eller?” Pandora trakk på skuldrene med et smil. Parsian så usikkert på de små barna som svevde høyt over hustakene, før han rettet blikket mot Pandora. De så på hverandre en liten stund. ”Var det dette du hadde forventet,” spurte Parsian henne da de ble hengende litt etter drageprinsessen, Pilly og Midorion. ”En hel by?” Pandora ristet sakte på hodet. ”Men vi skal vel ikke klage,” svarte hun fraværende. ”Vi kunne blitt brakt inn hit som matrett, ikke som hedersgjester.”
”Du har et poeng der,” svarte Parsian med et skjevt smil. Plutselig reiste en av dragemennene seg foran dem. Han var tydelig skadet, både i skulderen og den ene fingeren. Akkurat ved negleroten. ”Jeg beklager angrepet,” sa han skamfull. ”Vanlig vis møter vi mennesker som vil ha skatten vår der oppe.” Pandora stirret på den bandasjerte fingeren. Negleroten og skulderen var skadet… Det måtte være dragen Midorion hadde satt sverdene sine i! Hun nikket mot Pilly som støttet Midorion. ”Si det til dem. Det var de som slet mest med dere.” Mannen trakk seg tilbake med et skamfullt blikk. Pilly hadde stanset, og lempet nå Midorion over på Parsian.
”Nå kan du ta barnet,” flirte hun. ”Du er tross alt mannen av oss to.”
”Å, jeg er nå ikke så sikker på det,” mumlet Parsian. Midorion glodde olmt på ham hele veien opp til slottet; det var tydelig hvem han hadde foretrukket å bli støttet av. Keranja fikk åpnet de massive dørene ved å utstøte et gjennomtrengende hyl. Hun bød dem inn med et smil, og kunne ikke la være å humre litt av de sjokkerte ansiktene. ”Stå nå ikke der ute og frys,” spøkte hun. Pandora, Parsian og Pilly tok spøken, men Midorion var blitt så bortreist av blodtapet, at han sendte drageprinsessen et sarkastisk blikk og spurte om hun i det hele tatt hadde kjent kulde på kroppen noen gang. Pilly påpekte at det nok var en spøk, men det gav ham en rødfarge i ansiktet som passet inn i den glødende elven av lava. Parsian og Pandora fniste forræderisk. De ble vist inn i en diger inngangshall. Det var rustninger og store portretter langs veggene, men det var ingen tjenere der. Ikke en levende sjel var å se. Keranja ba dem om å finne seg til rette og sette seg ned, mens hun fant bandasjer til den unge piraten. Parsian hadde sluppet ham ned i en stol hvor han nå satt og glodde olmt på de plagsomme, blodige buksene sine. ”Skal jeg liksom bruke denne i en evighet? Den er helt gjennomblødd, jo!”
”Jeg trodde ikke sjøfolk var så nøye med hygienen,” prøvde Parsian seg. Midorions munn glapp åpen av fornærmelse.
”Vel, enkelte er faktisk det, gudegutt! Bare fordi en sjøfarer liker å være noen lunde ren, betyr det ikke at man er beint fram jålete.” Pilly brøt inn før Parsian rakk og bite ham av med et svar.
”Jeg syns ikke Parsian er rette personen til å snakke. Han holdt jo på å segne om i Lyhemia.” Pandora svarte, for en gangs skyld, i Parsians forsvar.
”Han var ikke vandt med det. Han har jo levd i guddommelig ren luft hele livet sitt,” sa hun litt bebreidende.
”Da bør han jo være fornøyd når han møter en person som bryr seg om kroppslukten sin,” mumlet Midorion. Slik fortsatte de, helt til Keranja, som hadde stått i en skjult døråpning, begynte å le høyt. I hendene hadde hun en lang, hvit bandasje og en diger, svart krukke. Hun satte krukken på det svarte bordet foran dem, og strøk det lange, hvite håret vekk fra øynene. ”Nå, la meg få se på såret,” sa hun omsider til Midorion. Han glodde på henne og ristet på hodet. Keranja så spørrende på ham. ”Vil du få renset såret, unge kaptein?” Midorion nikket, men sa fortsatt ingen ting. ”Da må du vise meg det,” sa heksen bestemt. Han svarte med å riste på hodet igjen. Da gikk det opp for Keranja hva han mente. ”Å nå. Jeg kan jo sende bud på doktoren, Ricolus.” Pandora kjente vekten av Pillys hode mot skulderen. Hun kunne høre den hvesende lyden av undertrykt fnising, noe som selvsagt fikk henne med på dansen. Parsian så opp i taket for ikke å bli smittet. Midorion merket det ikke, han bare stirret ned på de blodige buksene sine med et usikkert uttrykk. Keranja forsvant ut den store ytterdøren. De kunne høre henne kalle på noen med det gjennomtrengende skriket som fikk det til å grøsse nedetter ryggen på dem. Pandora saumfarte rommet med blikket. Veggene var malt blå, med hvite flekker på. Det skulle visst være skyer. Og rundt veggen, hele den første meteren fra gulvet og opp, var det malt planter, blomster og kratt. Noen steder trengte den svarte fargen fra fjellet igjennom, men det fikk det bare til å se ut som steiner i landskapet. Skjebneheksen måtte lengte til verdenen utenfor fjellet, verdenen med planter og strender, trær, blomster og snøkledde fjelltopper. Verdenen hun egentlig hørte til i. Derfor hadde hun malt inngangshallen, trappeoppgangen som ført til den andre etasjen og gangen som førte inn i rom Pandora ikke visste hva ble brukt til, i overflatens farger. Pandora sukket. Et liv i en by av svarte, røde og glødende oransje - og gulaktige farger, kunne ikke være noe særlig for et menneske. Men så var ikke Keranja, Drageprinsessen, noe normalt menneske heller.

Keranja kom tilbake med en mannlig doktor. Han mønstret den sittende Midorion fra topp til tå. ”Stort blodtap,” fastslo han. ”Og såret? Hvor er det?” Midorion svarte ikke på en lang stund, men til slutt åpnet han munnen nølende. ”På innsiden av låret,” mumlet han skamfull. Dragedoktoren trakk på skuldrene. ”Hvis herren ønsker å lappes sammen i all offentlighet,” sa han, og nikket skøyeraktig mot Pandora og Pilly som øyeblikkelig begynte å le, ”så er det helt greit for meg, men jeg går ut i fra at du kunne tenke deg å holde enkelte ting private.” Midorion ble med et veldig interessert i hendene sine. Ansiktet hans begynte å få samme farge som buksene. Parsian hjalp ham opp, og de humpet opp over trappen til etasjen over. Pilly lente seg bakover og strøk luggen til sides. ”Om jeg har sett menn som er flinkere med kvinner enn ham? Ja. Men jeg kan ikke påstå at han ikke vet å kommentere.” Pandora kniste og kilte henne under haken.
”Du liker ham bedre nå, ikke sant? Ikke sant?” Pilly trakk på skuldrene.
”Han reddet meg da, i det minste. Bare det er ikke så rent lite.” Keranja kremtet. Hun hadde formet hendene til et hulrom, som Pandora kjente igjen fra barndommen da hun fanget sommerfugler, og noe skinte i den. Lysstrimen var tynn, men synelig. ”Vil dere vite noe?” Spørsmålet var merkelig. Pandora tenkte seg om, før hun spurte om noe guden Eira aldri hadde svart henne på.
”Var det meningen at Pilly og jeg skulle møtes? Parsian var det jo meningen jeg skulle møte, tydelig vis, men hva med de to andre?” Keranja smilte.
”Jeg visste du ville spørre om det. Man kan si at det var et forutbestemt sammentreff. Jeg har fulgt med på deg lenge, og jeg visste du ville bli utvalgt til å bekjempe…” Hun nølte, og Pandora kunne tydelig se at hun knyttet hendene av raseri over minnene. Så var det som om hun måtte spytte ordet ut, som om det var en gift hun måtte kvitte seg med. ”Suldeck!” Hun fikk ut frustrasjonen, og pustet dypt inn. ”Jeg visste du ville finne en følgesvenn, men at det skulle være Pilly visste jeg ingen ting om. Jeg visste halvveis om Midorion, men jeg trodde det ville bli faren hans som skulle følge dere. Gutten er fremdeles bare et barn.” Pilly måpte. Hun hadde egentlig ikke inngått i spådommen som en fast karakter. Hvilken som helst person kunne blitt Pandoras trofaste følgesvenn istedenfor henne. Det var litt skummelt og tenke på. ”Så… Jeg hadde bare flaks, altså?” Keranja nikket en gang.
”Og det skal du være stolt av.” Plutselig kom Midorion sklidende nedover rekkverket med et fornøyd uttrykk. Han spratt ut på gulvet, bukket elegant til jentene og dumpet ned der han hadde sittet før. ”Hvordan gikk det?” Spurte Pilly, men unngikk å se på ham. Han gliste, lente seg tilbake og fortalte. ”Helt fint! Det svir fortsatt, men nå kan jeg gå selv, det blør ikke lenger, og best av alt; Jeg har fått nye bukser!” Parsian og doktoren kom tuslende ned trappen i dyp samtale. Pandora reiste seg og gikk bort til dem for å finne ut hva de snakket om. Parsian stoppet å snakke da hun nærmet seg. ”Tyvlytting er ikke bra, Pandora,” smilte han. Han hørtes ut som om han snakket til et lite barn. Hun blåste luggen vekk fra pannen og så overlegent på ham.
”Nei, det må du da for all del huske, Parsian.” Midorion kremtet.
”Et gratulerer ville sikkert vært fint, vannprinsesse,” sa han fornærmet. Hun snudde seg og sendte ham et overlegent blikk. ”Gratulerer, lille venn.” Han snøftet til svar og satte nesen i sky. Parsian sendte doktoren et beklagende blikk. ”Vi skal nok få ordnet det. Dragene skal nok få fly fritt igjen, så fort Suldeck er borte.” Keranja klappet legen sin på skulderen.
”Vår tid er kommet. Aquela, havets dronning er nå fri. Neste gang er det vår tur. Det er ikke lenger bare våre utvalgte voktere som skal få kjenne overflateluftens kjærlighet under vingene, våre barn og barnebarn vil snart kunne fly fritt over ekte hav!” Ricolus bukket dypt for Keranja, så for Parsian, Pilly og Midorion. Da han kom til Pandora, grep han hånden hennes. Pandora kjente en stikkende smerte i hånden, og noe luktet svidd. Da hun åpnet øynene og så ned i håndflaten, var det tegnet et kart i den. Et kart med svartsvidde streker. Hun knyttet neven, og åpnet den, knyttet og åpnet, knyttet og åpnet... Overraskelsen over at hun ikke kjente noen verdens ting, fikk henne til å gispe. Dragedoktoren smilte vennlig. ”Det er kartet over Gildrads øy,” sa han høytidelig. Når dere har ledet vår prinsesse til Eira, den store guden, må dere dra til Gildrads øy og finne dragefløyten. Den er gjemt godt, og det du har der,” sa han, og pekte på Pandoras hånd, ”Er det eneste kartet.”

Midorion stod sjokkert og glodde på sverdene sine. Han hadde nettopp fått dem igjen, begge to. Og begge var uten klinge. ”Hva har de gjort med sverdene mine,” pep han. Pilly klappet ham medfølende på skulderen. Tamrak, en av dragevokterne som hadde fulgt dem ut, gliste. Tennene hans var store og spisse, og det glimtet i en rødlig stein et sted i den høyre kjeven. ”Du må konsentrere deg, gutt. Så får du se.” Pandora kikket ut mot havet, hvor den mørke madame duvet rolig på bølgene. ”Hvor er båten,” ropte Parsian nede fra den lille steinstranden hvor de hadde fortøyet robåten de hadde kommet i. ”Den har forsvunn…” Han plukket opp en taustump fra mellom to steiner og ble stående å glo på den. Det var først da han rettet blikket mot en av de store, svarte klippene og oppdaget knust treverk at det gikk opp for ham. Han nølte, før han bekreftet det åpenbare. ”Vi har ikke båt.” En kappekledd skikkelse dukket opp fra bak en kampestein ved foten av fjellet. Den skred rolig mot dem med grasiøse bevegelser, og da den store, svarte hetten ble trukket over hodet, og avdekket det hvite håret, var det ikke spørsmål om hvem det var. Keranja trakk av seg kappen og lempet den opp i armene til Pandora. ”Siden båten deres ble knust, går jeg ut i fra at vi må fly.” Hun brettet opp ermene på skjorten sin. Pilly var blitt blek i ansiktet.
”Fly? Nå igjen?” Hun hadde fått nok flyging for en stund. Nå var det Midorions tur til å spille medfølende, og han likte seg. Han smilte trøstende og strøk henne på ryggen. ”Ville du heller svømt, da?” Hun ristet på hodet, svelget og smilte tappert.
”Greit,” sa hun skjelvende. ”Da flyr vi.” Keranja nikket, knep øynene igjen, og gjorde et spenstig hopp opp i luften. To digre, snøhvite vinger spratt ut av skulderbladene hennes. Ansiktet ble lengre og spissere, og hvite skjell dekket kroppen, armene og bena. Klærne hennes så ut som om de grodde fast inn i henne. Hun vokste og vokste, og da Pandora oppdaget den hvite, skjelldekte halen, holdt hun på å svime av. Etter et minutt, svevde en diger, snøhvit drage foran dem. Keranja la de store drageklørne sine ned på den steinete bakken og lot alle klatre opp. Når de stod i hånden hennes, løftet hun dem opp over nakken og lot dem gli ned på ryggen hennes. Hun slo kraftig med vingene, lyden av dem var øredøvende. De lettet og skjøt gjennom luften mot det store skipet. Pilly klamret seg fast i Pandora med den ene hånden, og Midorion med den andre. Hun var livredd. Pandora smilte oppmuntrende til henne. Selv likte hun farten, spenningen og luften som var bitende kald så høyt oppe. Plutselig saknet de farten og sank i høyde. De kunne høre piratene skrike og brøle til hverandre. ”Gjør klar kanonene! Vi blir angr…” Keranja snudde seg i luften så den store halen hennes dinglet lavt over dekket på skipet. Midorion krøp bakover og kikket ned, og da han forstod konseptet, lyste han opp. ”Kom igjen, Pilly,” sa han og rakte hånden mot henne. Akkurat nå var hun for skremt til å nekte. De skled ned langs halen, Midorion hoiet som en liten unge, mens Pilly hadde lukket øynene og knepet munnen sammen. Da de kom til enden, som bøyde seg litt oppover for å bremse farten, hoppet de av på siden. Parsian tilbød seg å skli ned før Pandora, men en gang måtte det være hennes tur. Hun svelget, tok mot til seg, og skled. Det kjentes som om hun fløy selv, uten noen drage under seg. Det kilte i magen og raste i ørene, hun skrek av barnslig fryd og lo som hun aldri hadde ledd før. Håret hennes stod rett til værs, hun kjente at det kilte hendene som hun hadde strukket over hodet. Magen knøt seg sammen den siste delen, da det var brattere enn før, og da hun satt pent mellom halespissen og resten av halen som hun nettopp hadde sklidd nedover, hylte hun i triumf. ”Det må jeg gjøre en annen gang!” Midorion trippet livlig ved siden av Pilly og nikket samtykkende.
”Det er det morsomste jeg har gjort noen gang,” peste han. Stemmen hans var blitt en smule mer vislende av all brølingen. Han smilte bredt og strålte mot mannskapet sitt. ”Dere burde også prøve det en gang!” Mannskapet lo henrykt. De færreste av dem hadde nok sett kapteinen så opphisset og lykkelig før. Pilly smilte skjevt og klødde seg i pannen.
”Det var ikke så ille,” sa hun med et sukk. ”Den første delen trodde jeg naturlig vis at jeg kom til å dø, men her står jeg, da.” De begynte å le. Dragen blåste plutselig på vannet, og det begynte å knake kraftig i det tykke treverket da skipet ble festet fast til en stor plattform med is. Dragen landet på den, isen knaket truende, men det store vesenet krympet og krympet, helt til det eneste som belastet isen, var Keranjas spinkle skikkelse. ”Få henne opp,” kommanderte Midorion. ”Hun er skjebneheksa jeg snakket om!”
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Som gudene sa, Pandora

Innlegg Isabel Hunter » 15 Des 2008 18:51

Jeg er så glad i den historien, Twiggzy. <3
Jeg gleder meg til det kommer mer. =3
Bilde Bilde
Brukerens avatar
Isabel Hunter
Galtvortskolens beste medlem
 
Innlegg: 5648
Registrert: 15 Des 2008 17:46
Bosted: Kingston upon Thames, London, United Kingdom.


Re: Som gudene sa, Pandora

Innlegg Twiggy Watcliff » 07 Jan 2009 16:02

I wantz moahr rezponz... --

Kapittel 10: Midorions Valencia

Pilly pusset ettertenksomt på en av støvlene hun hadde fått låne av Midorion. Den skinte allerede i solnedgangen, men selv om den var ferdigpusset for lengst, fortsatte hun bare fraværende å pusse den. Pandora betraktet henne med et bredt smil. ”Så pent av ham å låne deg klær. Fikk han se deg skifte også, eller?” Pilly våknet til live og slo henne løst i hodet med støvelen. Hun trakk seg unna et lite stykke, men hadde fortsatt det samme, merkelige smilet. ”Fikk han lov til å…”
”Klapp igjen,” hveste Pilly og rødmet. ”Klart han ikke fikk. Han klagde ikke en gang da jeg ba ham om å pelle seg ut.” Hun satte støvelen pent ned, og plukket opp den andre som hun hadde pusset ferdig for en liten stund siden. Hun hadde en ren, hvit skjorte med sølvknapper i, og til alles store forferdelse hadde hun også tatt i bruk et mørkeblått bomullsskjørt! Da hun hadde kommet ferdigskiftet ut av kahytten, hadde Pandora og Parsian gispet overrasket, og Midorion hadde fått blanke, drømmende øyne og et merkelig, skjevt smil om munnen. ”Du kler skjørt, Pilly,” Sa plutselig Pandora alvorlig. ”Nå er det lettere og skjønne at du er jente.” Pilly geipet til svar og trakk på seg støvlene. Håret hennes hadde også begynt å vokse, hadde Pandora lagt merke til. Det nådde henne nå til haken hvis hun dro litt i det, og det var ikke ofte det ikke var krøllete. Ansiktet hennes var blitt solbrunt etter uken som hadde gått siden de kom til Amsara. De hadde vært på Rømling-øya i nesten seks dager, og funnet ut at tyvene og sjørøverne som hadde bosatt seg her, levde fredelig og ærlig. Det hadde faktisk ikke vært en eneste nabokrangel der på flere år! Det var en liten by et stykke fra stranden og litt innimellom trærne, som innbyggerne kalte Amsarina. Midorion hadde foreslått at de skulle ta en pause på Amsara for å fylle opp skipet med mat og drikke, slik at de kunne dra tilbake til Lyhemia uten å se ut som utsultede ulver, og det hadde de andre gått med på. Det var godt å være på fast land med planteliv igjen. Det var den siste kvelden før de reiste videre til Lyhemia, og i kveld hadde vertshuseieren på ”Latiatanen”, som var en nydelig kvinne på alder med Pandoras mor, bestemt at de skulle ha en fest med gratis servering og musikk på torget. Pandora hadde fortsatt på herreantrekket sitt, men hun hadde avtalt med sydamen på Amsara at hun snart skulle få en pen kjole. Nå satte hun seg ned ved venninnen og klappet henne på skulderen. ”Du ser virkelig nydelig ut, Pilly,” smilte hun. Pilly rødmet og klødde seg på halsen.
”Jeg føler meg som en tosk.”
”Da skal jeg fortelle deg en ting, Pilly, og det er at du er langt fra en tosk å regne,” sa Pandora bestemt og reiste seg. ”Vil du være med å se på kjolen jeg skal ha? Og jeg lurer fortsatt på hva som fikk deg til å gå i skjørt!” Pilly svarte ikke med det samme, men det lille smilet i munnviken hennes avslørte at hun ivret etter å fortelle det. De gikk i taushet et lite stykke av veien mot skredderboligen, før Pilly åpnet munnen. ”Han sa at han bare ville se meg i skjørt en eneste gang, og siden han reddet livet mitt, tenkte jeg at en gang ikke ville skade.” Pandora begynte å le høyt. Det var første gang Pilly hadde latt seg bikke under for en mann, og ikke nok med at han hadde fått henne til å gå i skjørt, men hun lot håret vokse fritt også! Da hun oppdaget at det var blitt lenger enn hun likte å ha det, gjorde hun ikke noe med det.
”Pan,” stønnet hun da Pandora hadde ledd ferdig. ”Det er ikke min feil.” Pandora smilte tilfreds.
”Nei, de sier at når folk gjør det motsatte av hva de bruker å gjøre på grunn av en god, god venn, er det som regel kjærligheten som spiller på strengene!” Hun snudde seg mot døren til hytta hvor sydamen bodde, og banket på. En gammel dame vinket dem inn. Det tok litt tid å få på den grønne bomullskjolen, men hun syntes absolutt det var verdt tiden. Da de kom til torget hvor festen skulle holdes, fikk hun øye på Midorion og Parsian. Parsian smilte, før han reiste seg og bukket høytidelig. ”Jeg må bare spørre, Pandora, har du planer om å leke klums i kveld også, eller kunne vi danse sammen?” Pandora latet som hun tenkte seg om.
”Det var morsommere å leke klumsete,” svarte hun. ”Men jeg skal forsøke.” Den livlige sjømannsmusikken fikk etter hvert alle som var til stede til å danse. Parsian, som ikke var vandt til den livlige dansen, ble for det meste stående å se på Pandora og Pilly, men prøvde etter en liten, kjedelig stund å danse allikevel. Pandora lærte ham dansen så godt hun kunne selv, og da han til slutt fikk teken på det, danset han som en galning. ”Dette er noe annet enn den kjedelige, høytidelige dansen vi har i gudeverdenen,” ropte han gjennom skrålingen. Det klirret i glass, og leende mennesker greide nesten å overdøve musikken. Pilly hadde sagt ja til å danse med Midorion nå, som så ut som om han var i godt humør. De var flinke sammen, tenkte Pandora med et smil. De snublet ikke i det hele tatt, tråkket hverandre ikke på føttene slik som hun og Parsian, og når det første løftet kom, så det ut som om Pilly ikke veide noen ting for Midorion. Flere tilskuere klappet energisk. Keranja stod og hjalp vertshuskonen med å skjenke opp i flere glass, og hun betrakter Pilly og Midorion med en fornøyd mine. Pandora syntes det så ut som om hun hadde visst lenge at dette kom til å skje. Det hadde hun sikkert også. Kanskje det var Keranjas feil at Pilly forelsket seg? Kanskje hun hadde bestemt at Midorion og Pilly skulle møtes, og at Midorion skulle kysse Pilly allerede den første gangen han så henne? Det virket utrolig sannsynlig, når hun tenkte over det. Plutselig stoppet musikken og la helt om. Den ble roligere og litt mer sørgmodig og da Pandora og Parsian snudde seg for å se hva som foregikk, stod Midorion ved musikerne med et smil. Plutselig begynte han å synge.
”Lenge har jeg reist fra sted til sted, og kvinner har jeg møtt i hver eneste havn jeg har stanset ved.” Alle var blitt stille nå, og alle blikk var rettet mot Kapteinen på den Mørke madame. ”Men det er kun en jeg huske kan, og hun traff jeg først da jeg dro til det fjerneste, fjerne land.” Flere av menneskene stemte i, og det var først da det gikk opp for Pandora hvem Midorion siktet til. ”Valencia, Valencia, kom med meg! Hvordan kan jeg leve, hvis jeg aldri mer får se deg? Valencia, jeg skal nok få deg med på et vis! La oss dra over havet og finne vårt paradis.” Coda stod for seg selv og smilte av den unge kapteinen han hadde passet så lenge på. Han så nesten ut som en stolt far. Pandora og Parsian gikk bort til ham.
”Hva er det, Coda?” Den store, mørke mannen så på dem. Pandora var sikker på at hun kunne skjelne en tåre i øyenkroken hans.
”Midorius har åpnet seg. Han har funnet sin Valencia.”

Det knirket i en hengekøye. Pandora så seg rundt for å se om det var noen det var verdt og følge etter, og det var det: Det var Pilly! Hun ventet til Pilly hadde listet seg ut døren, før hun skvatt ut av hengekøya si og småløp lydløst etter. Hun stoppet øverst i trappen og speidet etter venninnen. Hun oppdaget Pilly nesten med en gang, og det hun drev med, fikk Pandora nesten til å gispe. Hun danset. Ikke livlig og trampende, som hun gjorde på sjømannsdansen, men lydløst, mykt og vakkert, nesten som måten dronning Aquela hadde beveget seg på. Hun hadde fremdeles det blå skjørtet på seg, og vinden lekte med det nylig hakelange håret. Pandora smilte. Hvis Pilly hadde vist seg på ”Måkereiret” på Lyhemia nå, ville ingen ha kjent henne igjen. Plutselig hørte hun noen som klappet og så seg fort omkring. Midorion stod i trappen like over henne, den som førte opp til roret. Han var ikke ikledd den store frakken sin, heller ikke hatten. Den store skjorta og buksene var alt han hadde på. Pilly hadde stanset, og nå stirret hun forlegent ned i bakken. ”Du sa du ikke kunne danse,” sa Midorion stille.
”Jeg kan ikke det,” mumlet hun til svar. Det var like før Pandora fnyste høyt, men før hun rakk det, reddet Midorion henne ved å fnyse selv. ”Du får tro hva du vil.” Han gikk sakte ned resten av trappen. Pilly snudde seg vekk med en bestemt mine. Den unge kapteinen sukket. ”Hvorfor er du så overlegen?” Han spurte ikke skarpt eller dømmende. Stemmen hans var trist da han sa det. Pilly lot armene henge slapt langs siden. Midorion nærmet seg henne sakte, og da han kom nær nok, la han armene varsomt rundt henne. Han la hodet på skulderen hennes og hvisket noe Pandora ikke fikk med seg. Pilly derimot, smilte og rødmet så kraftig at det lille lyset fra månen fikk ansiktet hennes til å gløde. Hun snudde seg sakte mot ham, han var fortsatt mye lavere enn henne, men det virket ikke som om hun brydde seg om det akkurat nå. Hun smilte bare. ”Du er den første som noen gang har sagt noe sånt. Og jeg må innrømme at jeg syns du er sprø. God natt, Kaptein.” Hun neide så elegant at Pandora begynte å lure på om hun var datter av en adelsmann som eide en hel øy, men tok seg fort i det da venninnen kom svinsende mot henne. Hun spratt ned trappen og latet som om hun var på vei opp da Pilly kom. ”Hvor har du vært, Pilly?” Hun snøvlet med vilje og gned seg hardt i øynene.
”Bare oppe og trukket luft,” svarte Pilly. ”Skal vi gå og legge oss igjen?” Pandora nikket.
”Jeg skal bare trekke litt luft selv også.” Pilly nikket tuslet ned under dekk igjen, mens Pandora fortsatte opp over. Midorion var ikke å se. Hun listet seg over dekk og kikket inn i kahytten hans, men der var det ingen. Hun snudde seg for å gå igjen, og skvatt så hun nesten hylte da hun oppdaget det skøyeraktige fliret like bak seg. Midorion lente seg inntil trappa. ”Ser du etter noen, vannjente?” Hun gned seg i ansiktet og sukket.
”Jeg bare lurte på hva du sa til Pilly.” Midorions triumferende glis bleknet.
”Hva vet du om det?”
”Jeg så nettopp min beste venn komme valsende ned trappen i skjørt, og med en ansiktsfarge som kunne gjort selv den verste drukkenbolten i verden sjalu. Hva sa du til henne?” Midorions smil var forsvunnet. Nå så han ut som en ydmyket unge.
”Jeg sa bare at hun var pen,” mumlet han. Pandora snøftet. Som om den setningen ville få hennes hardbarkede venninne til å rødme som en solnedgang. Hun sukket og dro hånden gjennom det røde håret sitt. ”Jeg vet nok at du sa noe mer enn det.” Hun var sikker på at Midorion klynket.
”Du har ikke noe med det og gjøre,” prøvde han seg, men hun bet ham fort av.
”Nei, men da går jeg til venninnen min og spør henne. Hun vil nok svare med glede!” Midorion stønnet av irritasjon. ”Kvinnfolk. Parsian har rett. De er djevler, det skal være sikkert og…” Han stanset øyeblikkelig da håndflaten hennes traff kinnet hans, så begynte han å klynke igjen. ”Nådeløse kjerring… Ikke slå meg, jeg mente det ikke!” Pandora fnyste. Ikke nok med at Midorion snakket på den måten, han hadde lært det av en gudesønn! Hun skulle nok gi Parsian straffen han fortjente også. ”God natt, vesle Midorius,” kvitret hun og gikk. Hun kunne kjenne at sinnet hans fulgte henne over hele dekket. Da han hadde gått inn i kahytten sin, snudde hun, løp tilbake og la øret inn mot døren. Hun kunne høre ham mumle forbannelser og banneord som ikke en gang hun ville tenke på å bruke. Hun flirte. Han var jammen lett å tirre. Hun stormet tilbake over dekk, løp ned trappen og stanset da hun var kommet inn der hun, Parsian og Pilly sov. Hva skulle hun gjøre for å straffe Parsian? Hun fant på noe genialt, listet seg mellom de sovende piratene og stanset ved Parsians hengekøye. Nå skulle han få, tenkte hun, i det hun veltet ham ut på gulvet i båten. Han landet med et høyt dunk. Hun var borte ved sin egen køye og kastet seg oppi den før han rakk og våkne. Parsian stønnet høyt og karet seg opp og ut av teppet sitt, og så seg omtåket omkring mens han mumlet utydelig. ”Hva i alle.. Jeg trodde ikke jeg kunne velte ut av den... Den er jo så stor…” Da skjedde det dummeste som kunne skje for Pandoras del. Hun begynte å fnise. Hun hikstet så stille hun kunne, men Parsian hørte henne godt. Han reiste seg og begynte å trampe bortover mot køyen hennes, hun skled ut av den og stilte seg opp, klar til kamp. ”Hva gjorde den nådige fruen det for?” Freste Parsian mens han glodde olmt på henne. Pandora trakk på skuldrene.
”Det burde den frekke, unge herren vite selv.” Flere av piratene hadde begynt og våkne. Keranja, som lå på en putestabel på gulvet, hadde satt seg opp og så på dem med et høflig interessert uttrykk i ansiktet. Pilly hadde vippet beina ut av hengekøya og satt og fulgte med mens hun husket frem og tilbake. Pandora grep puten sin og kastet den på ham. Det sjokkerte uttrykket hans da puten traff ham i ansiktet, fikk både henne og flere av piratene til å le. Han plukket puten opp og kylte den etter henne, men hun dukket, grep den, kastet den mot ham igjen og traff ham atter en gang. Han snøftet irritert og forsøkte å treffe henne, men hun smatt bak en stor pirat som han ikke la merke til før det var for sent. Piraten så surt på ham og kylte både Pandoras og sin egen pute mot gudesønnen. Etter å ha truffet samtlige pirater, pluss Keranja og Pilly, måtte Parsian innrømme at han hadde tapt slaget. Tilståelsen var vanskelig å høre, ettersom han var helt begravd i en stor haug med puter. Pandora jublet triumferende da døren gikk opp og Midorion stormet inn. ”Hva skjer her?” Han hørtes ut som en streng far, og det var nok det som fikk Pilly til å plukke opp en pute fra haugen til Parsian og kaste den rett i det alvorlige ansiktet. Kapteinen tumlet bakover, og da han fikk fjernet puten fra ansiktet, var det blitt rødt av irritasjon. Pilly hulket av latter, og den hule, merkelige lyden fikk også Pandora og flere av piratene til å le. Midorion kastet en pute på Coda, som lo høyest av alle. Coda kastet den tilbake, og så sterk som han var, kunne han nesten ha kastet en vedkubbe og hatt samme effekt. Midorion snublet, denne gangen til siden, og landet i putehaugen, rett på Parsian som var i ferd med å reise seg. Alle under dekk lo høyt av det synet. Midorion dro Parsian opp og klappet ham på ryggen. ”Nå tar vi dem, gudegutt! Vi har alle putene!” Parsian nikket samtykkende, grep noen puter og kylte dem gjennom rommet. De traff diverse pirater, som kastet dem tilbake med dobbel effekt. Pandora, Pilly og Keranja stod på sidelinjen og stirret på de to unge mennene som kjempet tappert mot de kraftige piratene på den andre siden av rommet. Da Parsian og Midorion omsider var trengt opp i et hjørne av rommet, mellom vegger og pirater og ingen fluktmuligheter, løftet Midorion den eneste puten de hadde igjen høyt opp i været og viftet desperat med den. ”Vi overgir oss, mine edle herrer. Men jeg må få si at jeg anser dette som mytteri, og må derfor be dere alle om å gå planken!” Det siste brølte han i det han kastet seg inn i Coda og begynte å denge løs på ham med puten sin. Parsian fulgte på, grep en pute og fant fram til Coral, en annen venn han hadde fått, for så å kyle puten inn i den uvitende mannens fjes. Putekrigen begynte for fult igjen. Pandora så oppgitt på de to andre kvinnene og sukket. ”Mannfolk, altså. Hvor barnslige går det an å bli?” Og så brøt de ut i latter, alle tre.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57


Re: Som gudene sa, Pandora

Innlegg fleur mcphoenix » 27 Jan 2009 23:36

Noen og/å feil, men historien er så spennende at jeg nesten ikke la merke til dem xD
fleur mcphoenix
Andreklasse trollmann/heks
 
Innlegg: 37
Registrert: 16 Des 2008 15:51


Re: Som gudene sa, Pandora

Innlegg fleur mcphoenix » 15 Jan 2010 19:11

Twiggsen!! Jeg vil ha mer på denne historien!
fleur mcphoenix
Andreklasse trollmann/heks
 
Innlegg: 37
Registrert: 16 Des 2008 15:51


Re: Som gudene sa, Pandora

Innlegg Twiggy Watcliff » 15 Jan 2010 19:46

Den er død. Den forsvant da dataen klikka.
Livet er som en eske konfekt, som Forest Gump sier. Ikke fordi du ikke vet hva du får, men fordi 80 % av det smaker dritt.
Brukerens avatar
Twiggy Watcliff
Heksebrygg
 
Innlegg: 2828
Registrert: 14 Des 2008 22:57



Gå til Respons

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 26 gjester

cron