Diktboksen

[Sung-Yeon O. Choi]

Verden går på kryss og tvers, og det gjør også dette vers!

Haha, jeg fant ikke på det...Den store klassefesten!

[Olivia Knopp]

Ok. Jeg skriver en del dikt... Og her er mitt nyeste. Jeg skriver kun om konkrete ting, så dere kan jo gjette. x)

Leggetid:

Gullstjerne overalt
Trær mot himmelen
Rødgult
Løpe ut

[Oskar NIK]

Har ikke blitt ferdig, men skal lese dette når vi er i leirene i Tyskland


Glem ikke dem som døde for oss


Her vi nå står i dag
har tusenvis gjort
Alle med sine egne grunner
Både lenge og kort
De kommer for å se
De kommer for å høre
Men vi kommer, for å huske å lære


For lenge siden, og det er lenge
Kom det også mennesker, men det er vi de skulle lære
De ble tatt og sendt, og kom aldri igjen
Vi tar for gitt, men det er galt
Dette er historien, som blir fortalt

Først ble de tatt, fra sin rett
Så mistet de, sin eiendoms rett
De ble fanget og arrestert
Livet til de som ble, var terrorisert
Mange flyktet, til fjerne og nærme land
Til slutt ble de alle tatt
Plassert som kyr i vogner
Dag som natt
De visste ikke hvor de dro
Og da de kom frem
Kom mange til å aldri vende hjem

[Maiken Mackoy]

Okei, jeg finnes ikke poetisk det spor. Jeg kan få mine glimt, skikkelige bra. Og før jeg rekker å skrive dem ned, husker jeg ikke en gang hva jeg tenkte. Men jeg bare tenkte at jeg skulle poste mitt yndligsdikt her. Det var pensum i fjord, men jeg vet ikke om alle har lest det, og om alle har samme pensum. Jeg elsker vette diktet DYPT! Det er det første som fikk meg til å tenke.

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?


- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!


Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!


Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?


Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!


Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!


Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!


Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!


Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!


Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!


Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!


Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!


Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!


Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!


Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:


Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!


Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!

Arnulf Øverland har skrevet dette fantastiske diktet som heter Du må ikke sove. Det er i hennhold til andre verdenskrig. Det ble skrevet i 1936. Det er bare så fantastisk bra. Gripende. Jeg elsker det. Jeg vet det egentlig er litt offtopic, men det må bare leses!

[Oskar NIK]

Okei, jeg finnes ikke poetisk det spor. Jeg kan få mine glimt, skikkelige bra. Og før jeg rekker å skrive dem ned, husker jeg ikke en gang hva jeg tenkte. Men jeg bare tenkte at jeg skulle poste mitt yndligsdikt her. Det var pensum i fjord, men jeg vet ikke om alle har lest det, og om alle har samme pensum. Jeg elsker vette diktet DYPT! Det er det første som fikk meg til å tenke.

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?


- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!


Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!


Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?


Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!


Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!


Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!


Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!


Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!


Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!


Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!


Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!


Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!


Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!


Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:


Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!


Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!

Arnulf Øverland har skrevet dette fantastiske diktet som heter Du må ikke sove. Det er i hennhold til andre verdenskrig. Det ble skrevet i 1936. Det er bare så fantastisk bra. Gripende. Jeg elsker det. Jeg vet det egentlig er litt offtopic, men det må bare leses!

Dette diktet leste vi i norsken forrige uka ^^ Synes det er dritbra og gir god menig.

[Olivia Knopp]

Mitt favorittdikt of all time:

Viss bøkene blir utan elefantar

Då blir det trist å lese.
I ei skikkeleg bok er det alltid
minst ein elefant.
Sjølv om ingen oppdagar den.

Om elefanten ikkje viser seg
utanpå boka eller i første kapitlet
er ikkje så farleg.
Du forstår nok det er fordi
han unngår sånne stader.
Han likar å vere i fred
med tankane sine.
Derfor held han seg også
unna dei siste ti – femten sidene.
Det plar ofte vere så mykje bråk der
ei bok held på og skal slutte

Men djupt inne
i boka,
dit elefantjegerane ikkje finn vegen
dit berre ein
og annan
sniklesar kjem,
der

kjem han stundom til syne
når du står lenge
heilt roleg.

Og ser du ingenting
kjenner du likevel på deg
at inne i tjukna
like roleg som du
står elefanten
og følgjer deg med dei små augo sine
Ser ikkje du elefanten
ser elefanten deg.

I dei bøkene
der elefantlesarane reikar.

Einar Økland

[Ashley Yates]

Jeg er så absolutt ingen poet, og stavefeilene er store..
Poenget er vel at dere skjønner det? xD
Men her er nå hvertfall et jeg skrev for et halvt år siden.
Jeg ga det tittelen Heaven der og da av mangel på noe bedre. Men nå er det untitled.

Soon I'll be gone.
Up.
To the place above,
To the place called heaven,
But don't worry,
and don't cry.
'Cause I'll wait for you.

[Meagahn Mawichen]

Jeg er ikke flink til dikting. Jeg er ingen poet, jeg er ikke filosofilesisk eller noe. :3
MEN jeg kan få til noe når jeg kjeder meg.

Og jeg kjedet meg veldig da jeg skrev dette:

Anden står med rumpen utenfor et stup.
Hvorfor gjør den det? Den er ikke glup.
Tenk på alle eggene anden nå skal føde.
De falt ned fra stupet, og så er de døde.

Eheh....

[Ashley Yates]

Anden står med rumpen utenfor et stup.
Hvorfor gjør den det? Den er ikke glup.
Tenk på alle eggene anden nå skal føde.
De falt ned fra stupet, og så er de døde.

Mwahaha xD
Det der var kult, da xD

[Pedusa Tinkerbell]

Nå skal jeg være litt kul å poste et dikt jeg åå!^^

Lost...

En tåre triller ned ditt skinn,
du snur deg rundt og løper.
Jeg gråter stille i mitt sinn,
men en hemmelighet du svøper.

Jeg skønner meg ikke på deg,
hva var det jeg sa galt.
Du gråt og skjeftet på meg,
du er ikke som normalt.

Du er alltid så søt og snill,
det har alltid vært oss to.
Jeg har gitt deg allt du vill,
men det var noe du missforsto.

Jeg ville aldri såre deg,
du var lyset i mine drømmer.
Jeg lever kun for deg,
men du fra meg nå rømmer.

Nå står jeg her alene,
alene og forlatt.
Jeg har mistet allt det pene,
som var her med meg i natt.

Nå er det ingen vits i å leve,
du har forlatt meg her.
Av deg jeg kan ikke mer kreve,
jeg må bøye mine knær.