Maiken Mackoy » 01 Jun 2009 15:33
Okei, dette er historen jeg skrev i norsken, grunnet at jeg vippet. Jeg fikk 5'r på den. Og tenkte jeg skulle legge den inn her, og få respons-håpehåpe-. Jeg fjerner evnt. skrive feil. HÅPERJEG. for hun hadde ikke tid til å rette det siste avsnittet xD Temaet var kjønnsroller, vi har hatt så mye av det i det siste, hvor det endte godt. Og ettersom jeg har vært litt oppi det selv, blir ting kanskje litt bedre skildret en normalt. SÅ DET KAN VÆRE LITT MORBILT (ikke veit jeg hvordan det skrives.) Altså litt.. blodig? beskrevet. Ikke helt sensurert, okei ? xD Jeg er forferdelig til å forklare.
okei, here we go;
" Fanget
Det brune lange håret hennes hang ned på knærne hennes. Hun satt inntrykt, langt inne i en krok. Hun følte jeg skitten, brukt og elendig. Frykten overmannet henne, hun kjente hvordan den rev i henne. Blikket hennes faklet forsiktig om i rommet. Redd for hva hun ville se, men for nygjerrig til å la være. Det mørke rommet omsluttet henne, hun kunne så vidt sjeldne noe borte i kroken. Hun var redd for hva det kunne være. Hvem det kunne være. Hun ville forsvinne. Hun la hodet sitt forsiktig på kanten av de blå knærne som var godt trukket inn til kroppen. De merkede armene hun hadde rundt dem, var ømme og såre. Hun ville drømme seg vekk, forsvinne, men tankene holdt henne fast i denne verden hun hadde lært å hade med et slik hat som ei kan beskrives. Hun var fast i en verden som hadde vist seg fra sin verste side. Hun ville aldri komme seg ut. Sakte men sikkert fikk søvnen tak om henne, og hun falt i en dyp drøm, fylt av mareritt og virkelighet. Aldri kom hun til å slippe unna dette faktumet.
hun visste ikke hvem hun skulle gå til. Hun var gift nå, og å gå til moren sin ville hun ikke. Hun skjemmes bare av tanken. Moren hadde vært så stolt når hun gikk ned alteret, til mannen som viste seg å ikke være slik han utga seg for. Ja, for det var hans skyld. Han fikk henne til å sitte i det lille trange rommet hver kveld, og å ønske seg vekk. Være såret, men ikke kunne gråte en tåre i frykt for at han ville se den. Han så hennes minste tanke, hver følelse. Han leste henne som en åpen bok. Til og med når hun ikke en gang visste det selv ennå. Han måtte være synsk slik som han kunne forutse hvordan hun følte seg, få minutter før. Han fikk henne alltid til å føle seg mindreverdig. Hun hatet han mer enn noe annet på jorden. Aldri ville hun elske den mannen igjen, men hans sterke smil og sleipe holdning fikk henne til å ombestemme seg hver morgen. Han hadde ett alt for godt tak på henne. og han var ikke villig til å slippe.
Hun giftet seg i en alder av 18. Og innen hun fylte 19 hadde de fått sitt første barn. Hun hadde virkelig vært lykkelig. Alle kunne se det. Det var den gangen, og slik var det ikke lenger. Han nektet henne alt. Hun fikk ikke ha kontakt med noen andre enn sin mor, som ennå var så fornøyd med at den lille datteren hennes hadde giftet seg, til å bry seg om hvordan hun hadde det i ekteskapet. Hun ville ikke høre når dattera sendte henne skjulte bønner, eller hint. "Ekteskap er hellig, og skillsmisse er uaktuelt." Var morens hovedpunkt helt siden de fortalte at de var forlovet. Derfor kunne hun ikke forlate han heller. Faren hennes hadde forlatt moren hennes for flere år siden, så det var ennå viktigere for moren da.
Den brunhårede jenta, nå i en alder av 21 hadde ingen av vennene sine lenger. Han hadde forbud henne det. Ingen kontakt. Han hadde egentlig aldri sagt det, men de blikkene hun fikk hver gang hun snakket om en av dem, eller så fort det var snakk om å gå ut av huset, var dødelig. Hun følte seg ukomfortabel med å ha kontakt med dem, etter det.Og hun klarte det ikke. Så mye greier det ble så fort hun fikk en melding, eller ble ringt av noen andre enn han. Hun skulle ikke ha kontakt med noen andre enn han, mannen i hennes liv.
Hver kveld ble det verre, lengre og lengre tid tilbrakte hun i det lille mørke rommet under trappen. Det eneste stedet i huset hvor han ikke kunne plage henne, eller han hadde ikke gjort det foreløbig. Det eneste stedet i huset hvor hun ikke ble miss brukt av han, fysiks, psykisk, og seksuelt. Hun trakk nok en gang de blå magre bena sine inn til den alt for tynne kroppen sin, og la de merkede armene forsiktig rundt. Hun sukket tungt og la hodet forsiktig på knærne. Følelsen av å bli brukt var uutholdelig.
Hun tok bena ennå tettere til seg. Aldri hadde hun følt seg så skitten som nå. Hun så seg om i rommet og til son forfjamselse var det en liten ting i hjørnet, som reflekterte lyset som kom fra underkanten av døren. Hun krabbet bort og så på det. Dens firkantede omriss og spisse kant gjorde henne sikker. Den var ikke glans full, bladet var matt. Hun tok barberbladet i hånden og stirret lenge på det. Tankene suste om i hodet hennes. Hun var så fristet, bare et litet kutt. Hun orket ikke holde følelsene inne i seg selv lenger, de måtte ut og om hun ikke klarte å gjøre det via følelser måtte hun få det til på en annen måte. Hun satt bladet ned mot den blå flekkete huden, trykte det litt ned og skrapte det litt oppover armen sin. Hun følte seg utrolig lettet. Hun var i himmelen, endelig hadde ikke han kontroll lenger, dette var ikke hans bestemmelse. Han bestemte ikke at hun skulle ha denne smerten, denne var opp til henne. Denne gangen bestemte hun. Hun sukket høyt og gjemte det skarpe bladet. Han sov nok nå, han gjorde alltid det når han var ferdig med henne.
Hun hadde sluttet å gjøre motstand, hun forsto at det nyttet ikke lenger. Hun måtte bare holde han interessert, så det ikke gikk over barnet hennes. Hun måtte beskytte ungen, og lot han gjøre hva han ville med henne. Hun lar han holde på som han vil, som han føler, som han nyter. Hun føler seg skitten, men viser det ikke. Hun vil ikke at han skal tro han har en svak kone. Hun var ikke svak, hun var sterk. Hun var overbevist. Hun stirret på det avskylige annsiktet til mannen hun hatet. Før hun krøp under dynen for igjen måtte forenes med den personen hun avskydde mest i denne verden. Han som en gang viste seg fra en falsk side. Han som hun er forent med, gjennom et løfte til gud. Han er ikke en kjærlig familiefar lenger.
Dagene ble lenger, vanskeligere å holde ut. Hun sliter nå, verre enn noen gang. Han har blitt verre. Han løfter aldri en finger for å hjelpe til, aldri et vennelig smil å se, når hun serverer han maten. Hun vet at han egentlig ikke bryr seg om henne. Hun kunne ikke betydd mindre for han. Ikke i dette øyeblikket. Det er de få, hvor han viser at hun er alt i livet hans, hun verdsetter. Det er dem hun elsker, setter pris på og forguder. Han hever stemmen, hun kryper litt sammen. Hun er redd, redd for hva han skal klage på denne gangen, redd for hvilken straff han vil sette henne til, om det er noe galt med eggene, eller baconet er stekt for mye, eller pannekakene er for kalde. Han er aldri fornøyd med frokosten. Selv må hun nøye seg med tørt brød og svett gulost. Han ristet lett på hode, og sa at han bare hadde fått noe i halsen. Hun sukket lavt og lettet for seg selv, og putter i seg skiven mens magen gauler etter mat. Hun var sulten, hun skulle ikke tro hun hadde spist på flere dager.
På kvelden havnet hun der igjen, under trappen. Bena var presset godt innunder kroppen hennes, hun satt med barberbladet i hånden igjen. Hun stirret på det, lenge. Før hun tok den opp til underarmen, og skar ett lite snitt ved pulsåren. Hun kjente seg lettet, det var så godt å føle at dette var noe hun selv kontrollerte, han kunne ikke få henne til å gjøre det, eller hindre henne. Hun var endelig fri. Blodet fra håndleddet hennes sildret nedover hånden mens hun sakte følte seg kjølig, og sliten. Hun var stille, satt og smilte for seg selv. Hun var glad, endelig var det slutt. Hun følte seg ikke lenger fanget. Hun skulle bli fri. "
Jeg vil gjærne ha respons, pl0x.
- Maiken Mackoy, Lucas Buller, Mats Buller. (Anine Dorthea Evangelyn & Marìka Gossi Pleug)