Leah Kiowa Laurence skrev:
Oriel was lying in the bed with tears in her eyes. She was afraid. “Miss Johnson,” the doctor said as he walked through the door. Johnson was Oriel's last name. “Y-Yes?” Oriel asked carefully. She was a little afraid, her voice showed that. None of Oriels family was there with her. She and the doctor was alone in the sad hospital-room. Oriels ocean-blue eyes looked afraid. It was clear that she didn't like the hospital – or the doctors.
“We have to cut out the Chemotherapy.” It was a slight pause. “Just for a little while,” the doctor added quick.
“What … What if it goes wrong?” Oriel looked carefully at the doctor. “MOMMY!” She howled and started to cry.
“It don't. Everything gonna be okay, miss Johnson.” The doctor was calm. “Your body is tried after all the Chemotherapy. We have to take a break. Just for a few months,” he said – as calm as always. “Your mommy is here. The nurse is saying the same to her as I said to you.”
Oriel started to breath again. “I want mommy now.”
Har gjort setningene litt bedre og slikt. + Oversatt
Oriel lå i sengen med tårer i øyekroken. Hun var redd. «Frøken Johnson,» sa doktoren da han gikk inn døra til rommet Oriel lå på. Johnson var Oriels etternavn. «J-Ja?» spurte Oriel forsiktig. Stemmen hennes ropte nervøsitet. Ingen familiemedlemmer av Oriel var her nå, både mamma og pappa hadde jobb, men det gjorde ingen ting, hun var såpass vandt med det nå. Det var bare henne og doktoren på det triste, hvite sykehus-rommet. Oriels havblå øyne lyste av redsel. Det var ganske åpenbart at hun ikke likte sykehuset – eller doktorene.
«Vi er nødt til å stoppe med cellegiften.» Det var en liten, men stille pause. «Bare for en liten stund,» la doktoren til fort.
«Hva ... Hva om det går galt?» Oriel så forsiktig opp på doktoren. «MAMMA!» hylte hun før tårene rant ned over kinnene.
«Det gjør det ikke. Alt kommer til å bli bra, frøken.» Doktoren holdt seg rolig, tross Oriels oppførsel. «Kroppen din er sliten etter all cellegiften. Vi er nødt til å ta en pause. Bare i et par måneder,» sa han – så rolig som han hadde vært siden han kom inn. «Mamma er her. Sykepleieren sier akkurat det samme til henne, som jeg sa til deg.»
Pusten til Oriel gikk hyppig og lydene kunne man høre på lang avstand. «Jeg vil ha mamma nå.» Et par tårer rant ned over fjeset hennes.