sesica » 27 Aug 2010 17:05
Aw, takk-takk. Nå kommer en novelle-greie jeg skrev i vinter, skoleoppgave.
Hemmeligheten
Snøfnuggene smeltet om til vanndråper i det mørke håret mitt som allerede var vått. iPoden spilte av en gammel R.E.M.-sang og jeg gikk fort, nesten i takt med musikken. Jeg snudde meg brått i dét jeg merket skyggen som kom bakfra, og jeg pustet lettet ut i det jeg så den velkjente skikkelsen til Thomas. Han kikket som vanlig fort rundt for å forsikre seg om at vi var alene. Den mørke veien var helt stille og Thomas smilte fornøyd mens jeg halte iPoden opp fra lomma for å klikke på stoppknappen. Han virket oppspilt over noe og tok seg knapt nok tid til å gi meg en klem før han begynte å prate om ett eller annet han var nødt til å vise meg. - ''Seth, du kan ikke fortelle dette til noen, men jeg må vise deg noe.'' Jeg smilte og forsikret han om at jeg ikke kom til å fortelle det til noen, det kom jo ikke akkurat til å bli den første hemmeligheten vår.
Thomas satte kursen mot den mørke, snøkledde skogen på andre siden av veien. - ”Vi får håpe det ikke blir noe særlig mørkere. Det var ikke så mørkt da jeg løp en tur med Lucky i stad..” sa han og bet seg svakt i leppa. Thomas var ikke så veldig glad i mørket, og jeg visste det godt. Jeg fant hånden hans og klemte den fort før jeg slapp den igjen og flyttet blikket mot den smale stien han stirret innover. - ”Det går fint” sa han, som om han hadde skjønt at det var det jeg hadde ment. Jeg smilte idet han begynte å skritte innover i skogen. Mens vi fulgte den lille stien innover i den mørke skogen, sluttet det å snø.
- ”Er det veldig langt igjen til denne hemmeligheten din?” Jeg prøvde å si det uten å virke for utålmodig, men det funka ikke helt. Thomas småflirte og svarte: - ”Nja, det er et lite stykke igjen.” Jeg sukket lavt og så spørrende på han, men han ville ikke fortelle hva hemmeligheten var. Han skulle alltid være så hemmelighetsfull, men det er vel noe av det jeg liker ved han.
Den snødekte bakken hadde begynt å stige for en stund siden og nå var det helt tydelig at det gikk oppover. - ”Merker du at det er varmere her?” spurte Thomas akkurat i dét tanken om å ta av boblejakka dukket opp i hodet mitt. Jeg kikket bort på han og så at han alt hadde tatt av seg lua og nå dro ned glidelåsen på jakka. Øynene mine ble store da jeg skjønte at det faktisk var varmere her og jeg spurte: - ”Ja, hvorfor det?” Han smilte lurt uten å svare og jeg gjorde som han og tok av meg jakka. - ”Vent og se” smilte Thomas og flettet fingrene sine inn i mine.
- ”Nå er det ikke langt igjen, Seth” sa Thomas ivrig. Jeg lyste opp, - ”Kult”. Trærne ble bare tettere og tettere og de eneste sporene vi fulgte nå, var Thomas sine og en hund. Lufta var mye mildere og jeg ville tippet at det bare var noen få minusgrader. Thomas slapp hånda mi og satt farten opp. Han virket veldig ivrig på å vise meg hemmeligheten sin. Jeg fulgte etter ham så fort jeg kunne, jeg ble bare mer og mer nysgjerrig på å få vite hva det var han skulle vise meg.
Vi smøg oss mellom to trær som var veldig tett, og så sto vi plutselig på en klippe. Den lille, gresskledde plassen som åpnet seg foran oss var overveldende. - ”Jøss”, utbrøt jeg, helt ute av stand til å si noe bedre. Langt nedenfor klippen var det et helt annet sted som virket helt magisk. Himmelen hadde et svakt rosa preg og det var to måner. Selv lufta var annerledes her, den var varmere og liksom mye lettere. Thomas dukket opp ved skulderen min og stemmen hans var dempet. - ”Det er helt utrolig, ikke sant?” Jeg nikket, uten å ta blikket fra utsikten. Det var som en fantastisk dyrehage, med dyr fra et magisk land langt borte. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å stå og stirre.
Håret mitt var tørt nå og jeg dro hånda gjennom det for å fikse det rufsete utseende igjen. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto og stirret utover den magiske verdenen før jeg kikket bort på Thomas. Han satt på en stor stein og så på meg. - ”Hvor er vi?” Jeg fant ikke på noe bedre å spørre om. Han smilte og klappet på steinen siden av seg for å hinte til at jeg skulle sette meg der. Steinen var behagelig varm, og jeg så opp på Thomas i håp om at han skulle fortelle om dette rare stedet. Stemmen hans var ivrig mens han fortalte at Lucky hadde funnet det for noen timer siden, når de var ute og gikk tur. - ”Det er helt magisk.”
Han reiste seg fra steinen og gikk bort til kanten av stupet. - ”Thomas?” Jeg så nervøst på han, hva var det han tenkte på? - ”Du, jeg har ikke tenkt til å hoppe ned, men se nå.” Smilet hans blendet meg fra og si noe mer. Han gliste og strakte ut armen mot stupet. Det var akkurat som om hånden hans møtte en usynlig vegg. - ”Hva i...” Jeg avbrøt meg selv og spratt opp. Det var noe der, som hindret oss i å komme ned til dette fantastiske landet. - ”Jeg tror ikke det er meninga dette stedet skal finnes... ” sa Thomas. - ”At det er en feil, det er ikke meningen at det skal være en kobling mellom vår verden og den. Den er sperret av, så vi i den vanlige verden ikke kommer dit. Dette er bare et vindu.” Håndflata hans lå inntil den usynlige veggen og han sukket dypt. Han satte seg ned på steinen igjen og så lengselsfullt ut mot noen fjell i det fjerne før han kastet et blikk over skulderen på den kalde, mørke skogen bak oss.
Jeg lente hodet mitt mot skulderen til Thomas og trakk inn lukten av det honningfargede håret hans. Det duftet herlig av appelsin. Månene på himmelen var i ferd med å forsvinne, og i nord kunne vi skimte strålene til morgensola. Vi hadde allerede fundert på hvordan tiden fungerte i denne rare verdenen, den var helt motsatt fra i vår verden og i tillegg virket det som om den gikk saktere. Thomas bøyde seg ned mot meg. Han hadde det med å kysse meg i sånne perfekte øyeblikk. Jeg derimot, fikk alltid trang til å kysse han på upassende tidspunkt. Midt i kantina på skola, foreksempel, men Thomas tillot det ikke. Han ville at det skulle forbli en hemmelighet, inntil videre, som han sa. Det eneste som fikk meg til å huske at det var en verden utenfor denne lille klippen var en høy lyd fra mobilen til Thomas. Han bannet lavt og halte den opp fra lomma. - ”Melding fra mamma, jeg må hjem.” Han sukket dypt. Han grep etter jakka si og dro den på seg.
-”Tilbake til Norge,” sa jeg idet vi gikk ut av den lille, varme lysningen. Kulda og snøen møtte oss som et sjokk. Thomas sukket og det var tydelig at han også helst skulle blitt sittende på steinen lenger. Veien gjennom skogen virket mye kortere nå, det var nesten som om det skulle være vanskeligere å komme til klippen enn tilbake. Lyset fra kjøkkenvinduet hjemme virket hyggelig. Blikket mitt vendte mot Thomas igjen og jeg slapp hånden hans sakte. Det var umulig for meg å la være å presse leppene mine mykt mot hans. - ”Husk at det er vårt hemmelige sted.” Hviskingen hans var det siste jeg hørte før jeg forsvant inn døra hjemme. - ”Natta, Seth.”
________________-
Nei, denne Seth er ikke den samme som GS-karakteren min, Seth Casadell. For det første, denne Seth er noen år eldre, og for det andre, han er homofil.
Sina - Caine - Maximillian